I går leste jeg følgende gripende historie fra Ukraina. Den berørte meg så sterkt at jeg måtte oversette den til norsk:
Den nåværende krigen i Ukraina illustrerer hvordan Guds folk risikerer mye for å bære mat og medisiner inn i krigssoner. De forkynner også for sultne flyktninger og deler evangeliet om fred og helbredelse. Anya Hursh forteller denne historien:
"Frykten hang over byen Rubehnoye. Livet under russisk okkupasjon er tøft, spesielt for de troende. De blir sett på som en trussel mot russerne. Spesielt pastorer blir utsatt. Det var de som holdt motet oppe i folket og de ukrainske soldatene. De tilbød håp og mot når den russiske hæren ønsket å se dem slått og håpløse.
En natt slo åtte berusede soldater inn døren til Vladimir og Tanyas hjem. Med sinte rop og høye forbannelser dro de ham bort for å skyte ham. Vladimir var ikke redd for å dø. Ved nesten fylte 70 år hadde livet hans vært fulltog tilfredsstillende.
Men han tenkte på sin kone hjemme og på kirken han var pastor for. Skulle han ha forlatt området tidligere? Var det lille gode han hadde vært i stand til å gjøre de siste ukene verdt det? Han trodde det. Han hadde kjent risikoen, men det hadde han valgt å bli. Han hadde kunnet hjelpe, oppmuntre og utgjøre en liten forskjell i mørket som dekket byen.
Mange tanker for gjennom hodet hans, mens han sto der med hendene bundet bak ryggen og ventet på slutten. Plutselig skjønte han noe har skjedd. Han så på soldatene som hadde tatt ham til fange. Pistolen ble rettet mot ham. Soldaten trakk i avtrekkeren, men ingenting skjedde. "La meg prøve," sa en annen soldat. Han strakte seg etter pistolen hans og siktet. Igjen,men ingenting skjedde.
«Kvinnfolk,» sa Vladimir, «dere vil drepe meg. Hvis jeg dør, vil alt ordne seg for meg. Jeg er klar til å møte Gud. Jeg går rett til himmelen. Men jeg er bekymret for deg! Er du klar til å møte Gud?"
En urolig stillhet fylte nattluften. "Kan jeg be for deg?" spurte han. Vladimir ventet ikke på svar, men falt på kne og begynte å gå i forbønn for soldatene rundt ham. Han ba ikke for sin egen sikkerhet; han visste at han var klar til å reise hjem til Gud. I stedet bønnfalt han Gud om å være barmhjertig med disse unge soldater, for å vise dem hva de var gjør, og for å hjelpe dem å finne frelse. På og på han ba. Plutselig skjønte han at han ikke var det ber alene.
Han kjente igjen stemmen til en russisk soldat og sa: "Herre, vær meg en synder nådig! Tilgi meg, Herre!" Han lyttet som soldaten brutalt bekjente sine synder og ba Gud om tilgivelse. Grunnen under dem ble hellig mens de ba sammen, en ukrainsk pastor og en russisk soldat. De sto på beina som brødre.
"Du kan gå hjem," sa soldatene. "Vi vil ikke skyte deg likevel."
- Menno Knight, Anabaptist Voice, Fall 2022/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar