Landet ville han beskytte

 Våre forbønner er den beste og største gaven vi kan gi vårt land og våre ledere!

Som kristne er vi kalt til å be for øvrighet. Faktisk er det vår første prioritet. Vi kan være rykende uenig i hva politikken angår, men kallet vårt er likevel å be for vår land og vårt folk: "Jeg formaner da fremfor alt at det holdes bønner og påkallelser, forbønner og takksigelser for alle mennesker, for konger og for alle i høye stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv i all gudsfrykt og sømmelighet. Dette er godt og tekkelig for Gud, vår Frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhetserkjennelse." (1.Tim 2,1-4)

Kristne har lett for å kritisere, det må vi bare erkjenne, men følger vi den apostoliske formaningen, om å be og velsigne landet vårt? Ha det som en prioritert oppgave: "...Fremfor alt..."? Har vi rett til å kritisere når vi ikke ber?

De første kristne levde under en forferdelig okkupasjonsmakt, likevel formaner Guds ord dem til å gi kongen - keiseren ære. Formaningen gis både i Romerbrever og i 1.Peters brev, hvor det tales om hvilke holdninger vi skal ha til øvrigheten. Det finnes lover en kristen ikke kan bøye seg for. Da må man lyde Gud mer enn mennesker, men generelt sagt, er en kristen kalt til å være en god samfunnsborger som lyder landets lover. Vi er kalt til å velsigne, ikke forbanne. Til å tale vel om, og fremsnakke.

Ved årets begynnelse vil jeg gjerne anbefale Facebook-siden: Bønnedugnad for Norge og landets kommuner. Der kan du sammen med over 600 andre løfte fram Norge i bønn hver dag, og har du ikke lest Håvard Sands bok: 'Drømmen om Norge', så anbefales den på det aller varmeste. Boken er Norges historie sett med profetiske øyne.