Møtet mellom oss er raskt over. Jeg går ut av rommet. Hvem vil tro meg, når jeg sier at jeg har møtt selveste Putin? Ingen!
Jeg tar toget hjemover. Der, i en av togkupeene sitter han: Vladimir Putin. Ingen synes å bry seg. Ser de ham ikke? Etter en tids reise går han av toget og jeg bestemmer meg for å følge etter. Han forsvinner ned i en kjeller. Jeg venter. Jeg tenker at jeg må få tatt en selfie som bevis, for ellers vil ingen tro at jeg har møtt Putin. Jeg banker på, døren er åpen og jeg går inn. Putin ligger i en seng, jeg går bort til ham, og i det han forsøker å reise seg opp, legger jeg hendene mine på brystet hans og begynner å be. Putins kropp rister. Det er som om bønnen treffer ham. Det neste jeg ser er en liten gutt. Halve ansiktet hans er dekket av et blødende sår. Gutten gråter og er utrøstelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar