Jeg har ikke tenkt å gi opp

 Disse linjene skrives onsdag kveld. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra Rikshospitalet hvor jeg har hatt en konsultasjon med nevrolog. Jeg tror det er den åttende eller niende siden jeg fikk Parkinson i 2017. Det er slitsomt og frustrerende å forholde seg til ulike nevrologer hele tiden. Gjenta hele sykehistorien min. Det var litt overveldende denne gangen. Å få status på sykdommen: Jeg er blitt verre siden forrige konsultasjon. Høre at medisinene ikke har noen legende virkning, bare symptomlindrende. At det bare går en vei og at jeg bare kommer til å bli verre. Jeg må leve med smertene. Nå har jeg fått en ny plan for opptrapping av medisiner. Så får vi bare håpe og be om at jeg tåler dem. Opptrappingen er svært langsom - heldigvis.

Slik er realitetene. De må jeg forholde meg til.

May Sissel og jeg hadde en god prat i bilen hjemover. Vi har bestemt oss for å gjøre det beste ut av denne utfordrende livssituasjonen, og vi fortsetter tjenesten og reisevirksomheten vår. Nå begynner jeg å booke møter for våren og høsten 2025. Er det menigheter og foreninger som ønsker meg som taler, er det bare å ta kontakt. Det ville glede meg mye om det fortsatt er bruk for meg, og at noen er villig til å ha en taler som sitter skjelvende i en rullestol.  

Takk til alle  dere som ber for oss og støtter oss. Det betyr alt. Vi har satt vår lit til Gud, og har overgitt våre liv i Hans hender. Så ber vi om styrke som dagene er.