Dåp i vann

I dag har jeg talt i Filadelfia Kolbotn om dåpens betydning. Her følger et utdrag av undervisningen:

Utgangspunktet for talen var: Rom 6,1-14

At et menneske døpes til Kristus betyr at det som skjedde på Golgata, blir til virkelighet i ens eget liv. Vi er døpt til Kristi død, vi er begravet med Ham, vi er korsfestet med Ham og vi er oppstått med Ham. Den døpte tilhører ikke lenger den verden som står under dommen og døden, men er blitt en borger av Kristi nåderike.

Når Peter så at Kornelius, den første hedningekristne, hadde mottatt dåpen i Den Hellige Ånd, så kunne han ikke nekte ham dåpen i vann. En person som er døpt i vann bekjenner at Guds Ånd har anvendt Jesu blod på hans liv, og renset ham for hans synder, og gitt ham en ren samvittighet foran Gud og mennesker. Nå er denne personen en del av Kristi kropp. "For med èn Ånd ble vi alle døpt inn i en kropp - enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie - og vi har alle fått èn Ånd og drikke." (1.Kor 12,13)

Med dåpen avlegger vi en offentlig bekjennelse at vi er nye skapninger i Kristus. I dåpens grav bekjenner vi at vi nå tilhører Kristus, vi følger ikke lenger verden og er en del av verdens system, vi følger ikke lenger den onde, eller våre synder. Vi avviser dem og har til hensikt å tjene Jesus, vår herre og mester. Dåpen forsegler denne hellige pakt med Gud.

I mai 1939 oppholder den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee seg i London. I forbindelse med et dåpsmøte, holder han en tale som han kaller «En verden under vann». Her kommer Watchman Nee inn på en side av dåpen som jeg tror det er svært viktig at vi får tak på, nemlig denne: Dåpen er adskillelse fra verden som system. For de første kristne var dåpen nemlig den store overgangen til å bli kristen, og leve som en kristen. Det var de som ventet med å gå til det skrittet å bli døpt, nettopp fordi dåpen for dem var et så tydelig brudd med det gamle livet. Vi ser det samme idag, i deler av den muslimske verden. En ting er å kalle seg kristen, noe ganske annet er å bli døpt. Dåpen er det avgjørende skillet, for disse muslimene som blir frelst. Da leves kristenlivet på alvor.

I sin pinsepreken på pinsefestens dag i Jerusalem, kommer apostelen Peter inn på denne svært viktige siden ved dåpens innhold. La oss se litt nærmere på dette: Apgj 2,38-41
Her i disse verseneat Peter kobler det å bli frelst fra «denne vrange slekt», eller «forvillede slekt» med dåpen. De som tok imot Peters ord, «ble døpt».

La oss se disse versene i lys av noe apostelen Peter skriver i sitt første brev: 1.Pet 3,20-21
Peter sier her at vannet tilsvarer, eller er et motbilde på, noe annet: «det som også nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen.»

For bedre å forstå hva Peter mener, skal vi gå til hans kildemateriale, nemlig 1.Mos, kapitlene 6,7 og 8. Noahs dager var kjennetegnet av at verden var fullstendig fordervet. Jorden, som var skapt av Gud, var blitt ødelagt på grunn av at mennesker hadde underkastet seg satans herrevelde. Synden hadde fått fritt spillerom, til Guds tålmodighet en dag var slutt.

Gud ber Noah bygge en ark, for seg og sin familie. Historien kjenner vi. Flommen kommer, og Noah og hans familie er de eneste, ved siden av dyrene i arken, som reddes. Det som skjedde med Noah og hans familie var at de kom seg ut av flommen, gjennom vannet. Denne ferden gjennom vannet betegner deres deres flukt fra verden. Dette er altså et bilde på dåpen. Når vi stiger ned i vannet, er det ikke bare du som gjør det, men billedlig talt, er det en hel verden som går ned med deg. Når du kommer opp igjen, kommer du opp igjen i Kristus, i arken. Den verden du tilhørte er nå under vann, druknet, på samme måte som Noahs verden ble det. Ved dåpen slår du dette fast: «Herre, den gamle verden legger jeg bak meg. Jeg er for alltid atskilt fra den, takket være ditt kors.»

Vi døpes til Kristus, og til Hans død. Husker du hva vi leste fra Rom 6. v.3-4.
Når vi fikk ned i dåpsgraven, la vi igjen noe der nede. Vårt gamle liv. Og vi kan ikke ta noe fra den gamle verden med oss inn i den nye. Det som tilhørte det første riket vi tilhørte, mørkets rike, blir værende under vann, og kan aldri bringes opp igjen. Når vi går ned i dåpsgraven, kuttes forbindelsen med den gamle verden. Det er bare deg som kommer opp fra graven igjen. Så radikalt er dette.Måtte Gud åpne våre øyne så vi ser det.

Dåpen er et skille. Når apostelen Paulus i Rom 6, taler om den nytestamentlige dåp og dens betydning,taler han om en død, begravelse og oppstandelse. Slik som en begravelse er det synlige tegnet på at døden er inntruffet, slik blir også dåpen det synlige og offentlige tegnet på at den troende er død for synden. I dåpen fullbyrdes den troendes brudd med det gamle livet. Vi står opp for å leve et nytt liv med Kristus. Dermed blir dåpen et stort og viktig skritt i vårt helliggjørelse, ja den danner på mange måter selve utgangspunktet.Det livet som nå ska leves, blir ikke lenger mitt eget, men min frelsers, et liv som er «omvendelsen verdig».

Hva bekjenner vi i dåpen? Vi bekjenner vår tro på Kristi frelsesverk og vår vilje til å leve et nært og inderlig Kristussamfunn er i tiden. Vi bekjenner døden over det gamle livet, og «det liv jeg nå lever, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg. I 1.Tim 6,12 skriver apostelen Paulus om Timoteus har avlagt «den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner.»

I 1.Pet 3,21 taler apostelen Peter om dåpen. Han kaller den «en god samvittighetspakt med Gud.» «Nettopp denne sannheten aktualiserer dåpsspørsmålet for Guds barn,» skriver Reinert O. Innvær i en artikkel om dåpen, og legger til: «Gud har rett til å vente av alle de som gjerne vil kalle seg Hans, at de tar på seg det ansvar og de forpliktelsene som pakten fordrer. En pakt hviler på gjensidig overenskomst mellom to parter. Vi kan til en viss grad si at dette er også et tilfelle med dåpen. Med frelsen er det slik at Gud tok det nødvendige initiativ og utførte det som var nødvednig for vår frelse. Men mottagelsen av frelsen er vår sak. Gud vil ikke tvinge seg inn på noen. Han har gitt oss en frelsesvei, og i Hans ord er vi blitt kjent med de løfter mottakelsen har og de konsekvenser forkastelsen innebærer. Dåpspakten hviler på Jesu Kristi forsoning. Gud har gjennom Jesus Kristus tilbudt oss en ny pakt, som i motsetning til den gamle hviler på Guds nåde. Ved at vi åpner oss for evangeliets budskap og tar imot det, går vi inn i pakten. Dåpen blir således selve bekreftelsen på at vi godtar pakten og bøyer seg for de vilkår den setter.»

Den kjente engelske bibellæreren Arthur Wallis, har sagt følgende: «Dersom omvendelsen er å gå gjennom den trange port, så er vanndåpen den porten som lukker seg bak deg. Dåp bringer deg ikke dit, men når du først er kommet inn gjennom omvendelse og tro, så setter dåpen sitt segl på deg. Det er et tegn for den troende at han ved å overgi seg til Kristus har tatt et steg som er avgjørende og ugjenkallelig.»

Den samme Arthur Wallis møtte broder Andreas i den karismatiske bevegelsens første tid. Det var mye begeistring over det Gud gjorde i menighetene gjennom Den Hellige Ånds dåp. I sin bok: «Den radikale kristne», sier Wallis: «Jeg husker hvor forbauset jeg ble da vår hollandske bror bemerket at stridens kjerne ville vise seg å være spørsmålet om vanndåp, og ikke Den Hellige Ånds dåp."

Ved siden av læren om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen er dåpen et av Bibelens mest sentrale emner. Den kristne dåpen er innstiftet av Jesus selv, og på Jesu ord om dåpen hviler apostlenes og menighetens dåpspraksis. Misjonsbefalingen er jo velkjen for oss. Den er egentlig en dåpsbefaling. «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, døp dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn...»

Og den første menighets historie er klar når det gjelder dåpen. Alle som kom til tro, ble døpt. 3000 mennesker ble resultatet av Peters pinsepreken, og alle blir døpt. I forbindelse med den store vekkelsen i Samaria leser vi i Apgj 8,12: «Men da de trodde Filip, som forkynte det som hører til Guds rike og Jesu Kristi navn, ble både menn og kvinner døpt.» Evangelisten Filip, som var Guds redskap i denne vekkelsen, forkynte også evangeliet for den egyptiske hoffmannen, og som en konsekvens av evangelieforkynnelsen blir mannen frelst. Og vi leser i Apgj 8,36-38: «Da de fortsatte bortover veien, kom de til et sted hvor det var vann. Og hoffmannen sa: Se, her er vann. Hva er til hindrer for at jeg blir døpt? Da sa Filip: Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje. Og han svarte og sa: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. Så befalte han at vognen skulle stanse. Og både Filip og hoffmannen gikk ned i vannet, og han døpte dem.»

Det er interessant å merke seg med denne beretningen, at evangelisten Filip tydelig har undervist denne mannen om dåpens betydning, og at dette dermed var en del av den apostoliske undervisningen. Når Saulus blir omvendt, så blir han døpt. Vi leser om apostelen Peter som døper husholdet til Kornelius, om purpurkremmersken Lydia som blir døpt, om fangevokteren i Filippi, om synagogeforstanderen Krispus og om apostelen Paulus som døper i Efesos.