Det er litt merkelig å tenke på at på dagen i dag, for nøyaktig 480 år siden, dør to av de anabaptistiske misjonærene som sendes ut for å nå Europa med evangeliet:Eucharius Binder og Joachim Maerz.
Blant alle de grupperingene som sprang ut av Reformasjonen, så var anabaptistene, de som satset mest på misjon og evangelisering. Det er mye som tyder på at det bare var anabaptistene og katolikkene som faktisk trodde på misjonsarbeid i denne perioden av kirkehistorien. 38 anabaptistiske forsamlinger ble etablert i områdene tilhørende kantonen Zürich i tiden 1525-1527, og et tilsvareende antall i områdene tilhørende kantonen Bern. På den såkalte Martyr-synoden som ble holdt i Augsburg i august 1527, deltok over 60 anabaptistiske ledere fra Sveits, Sør-Tyskland, og Østerrike. På denne synoden var de blant annet opptatt av å styrke enheten mellom brødrene. Det andre hovedanliggende var evangeliseringen av Europa. Synoden bestemte å sende Hans Beck, Hans Denk og Gregor Mater til Basel og Zürich; Peter Scheppach og Ulrich Trechsel to Worms; Leonhard Dorfbrunner, Hans Mittermaier og Leonhard Schiemer til det sørlige Østerrike; George Nespitzer til Franconia; Eucharius Binder og Joachim Maerz til Salzburg og Leonard Pruckh og Leonhard Spoerle to Bavaria. Denne listen med navn er langt fra komplett. Vi kjenner til denne Martyr-synoden bare gjennom vitnesbyrdene til de som ble myrdet. Binder og Maerz ble brent på staken i Salzburg 27. oktober 1527. Det er på dagen i dag nøyaktig 480 siden! Spoerle ble henrettet 12. november 1527, Dorfbrunner ble brent på staken i Passau i januar 1528; Schiemer ble halshugget i Rattenberg 14. janiar 1528. Mange av de andre ble også myrdet, vanligvis etter grusom tortur.
Kirken og staten slo seg sammen for å ødelegge de frie forsamlingene og deres ledere, som med Bibelen i hånd lærte at stat og kirke ikke hører sammen, de forkynte troendes dåp og at man heller måtte lide urett fremfor å ty til vold.
Utsendelsesgudstjenesten for disse djerve misjonærene som jeg har navngitt, ser ut til å ha vært holdt i Augsburg 24. august i 1527, i hjemmet til en anabaptist ved navn Matthias Finder, som var slakter av yrke.
Franklin H. Littell, en autoritet innen anabaptistisk historie, har analysert misjonsteologien til anabaptistene, og har funnet fire karakteristiske trekk:
1) Anabaptistene avviste tanken på det regionale kirkesystemet, og mente at kunne vitne for alle mennesker hvor som helst, og at de som frivillig tok imot evangeliet ble døpt og tillagt en lokal kristen forsamling.
2) De tolket misjonsbefalingen til å være bindende for alle troende til alle tider.
3) Legfolket var selve nøkkelen til den raske spredningen av anabaptismen.
4) Anabaptistene så på lidelsene til martyrkirken som kirkens ekthetsbevis.
Forfølgelsene av de sveitsiske, tyske, østeriske og nederlandske anabaptistene var grusom de første årene. 5000 av dem ble martyrer. Deres beste ledere ble drept, og dette førte til at i stedet for å fortsette den utadrettede evangeliseringen, begynte mennonittene å trekke seg tilbake til stille retreater og hadde så lite som mulig å gjøre med sine fiendtlige omgivelser.
Etter hvert som århundrene gikk ble mennonittene mer og mer innadvendte, og fikk navn av å tilhøre "de stille i landet". De samlet seg opp rikdom, ved at bondegårdene og forretningsvirksomheten de drev blomstret. Men så ble nøden for de fortapte på nytt tent i blant dem. Det skulle skje i Nederland på begynnelsen av 1800-tallet. En engelsk baptist, William H. Angas, organiserte et hjelpearbeid ved hjelp av nederlandske mennonitter, og begynte et arbeid i India i 1821. Tre år senere bestemte en mennonittkonferanse at det skulle settes ut misjonsbøsser i alle forsamlingslokalene. Så i 1830 holdt Heubuden forsamlingene av nederlandsk etnisk opprinnelse, sin første misjonskonferanse i Vest-Prøyssen. I 1847 organiserte mennonittene i Nederland "Dutch Mennonite Missionary Association", og i 1851 blir den første mennonitt-misjonæren, Pieter Janz fra Nederland, sendt til Java.
I mellomtiden, så tidlig som i 1827, hadde noen mennonitter som oppholdt seg i Russland, av nederlandsk etnisk opprinnelse, begynt å støtte moravianske misjonsprosjekter. Den første russiske mennonitt-misjonæren var Abraham Friesen. Han ble sendt til Sør-India.
Amerikanske mennonitter begynte på midten av 1800-tallet å nå ut til ulike grupper av indianere, som Cheyennes, Hopi og Arapahoe. Etter hvert ble det sendt misjonærer til Argentina, Tanzania, Etiopia, Japan, England, Somalia, Nepal, Israel, Uruguay, Jamaica, Ghana, Vietnam og Mexico.
Maleriet viser Menno Simons, som mennonittene har sitt navn fra.
Kilder: Mennonite Encyclopedia, II, side 529-531. J.C. Wenger: The Christian Faith. Herald Press.
1 kommentar:
Dette er misjonshistorie vi vanligvis ikke hører om, så det er veldig fint at dette kommer fram. Dette bør du også skrive om i de kristne dagsavisene, så enda flere kan lese det.
Ellers er det forferdelig å lese hva katolikkene og lutheranerne gjorde mot disse såkalte gjendøperne. Tenk å myrde kristne mennesker, og påstå selv at de er kristne.
Legg inn en kommentar