Må menneskeheten prydes av Guddommens avtrykk

7. januar feirer våre ortodokse venner jul. I den forbindelse har erkebiskop Gabriel (bildet), som er eksark for den økumeniske patriarken, sendt ut en julehilsen. Siden vi fortsatt feirer jul tar jeg den med på bloggen her. Den har et innhold som burde være til oppbyggelse for enhver kristen!

”I dag har det guddommelige blitt prentet inn i det menneskelige. Må da menneskeheten prydes av Guddommens avtrykk!” (Hl. Efraim Syreren)

Kjære brødre og søstre i Kristus!

Da Kristus ble født i Betlehem, viste Han oss veien til Guds Rike. Skaperen viste sitt ydmyke, saktmodige og kjærlighetsfulle hjerte! Han ønsket at vår glede skulle være fullkommen, slik engelen sa til hyrdene:: ”Jeg forkynner dere en stor glede som skal være for alt folket: Dere er i dag en Frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad” (Luk 2, 10-11). Og sannelig, denne fødsel fremkaller en følelse av uendelig glede i oss og en dyp fred. ”Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, blant menneskene god vilje” (Luk 2, 14). Vårt hjerte fylles med glede over å skulle bli menneskelig bolig for den guddommelige kjærlighet!

I lang tid ventet Israels folk på frelsen fra Gud. I tålmodighet og smerte, i forvisning og bitre erfaringer levde håpet om Messias' komme i det enkelte menneskes hjerte. Profetene forkynte stadig om Rikets komme og om Kongen og befrieren! Men hvordan er dette blir virkelighet i dag? Hva er det vi ser?

De kongelige palasser er stadig mer utilgjengelige, omgitt av murer og voktere, og denne verdens mektige menn forblir utilgjengelige. Men på denne dag ble den enkle krybben en tilflukt for Kongenes Konge, og i stedet for voktere er det bare noen dyr som står på vakt for Ham og varmer det guddommelige Barnet med sin egen varme… Den himmelske gave ble tilgjengelig for alle: englene og stjernen viser oss små og store veien til verdens Frelser, og Han ser på sine besøkende med et lite barns enkle blikk. Slik ble frelsen gitt til verden. Som Matta el Maskine (1919-2006) sa: ”Løft det lille Kristusbarnet opp i dine armer og fornem hvor lett dette Riket er, uansett hvor tung Hans byrde er”.

Hvordan skal vi forstå denne hendelsen i dag? Hvordan kan vi leve med dette daglig? Den liturgiske feiringen er ikke bare en from ihukommelse, det er en helt konkret realitet som overstiger tiden og bringer hver og en av oss frelsen.

Da jødene gikk til det lovede land, ble de hindret av den menneskelige svakhet – både deres egen og andre folkeslags. Samvittighetens oppløsning gjorde dem motløse, folkets eldste utholdt ikke dette, og folket gjorde opprør eller reiste seg sine egne avguder, og falt på nytt i hedenskap. Alt dette førte til lidelse, frykt, angst og håpløshet. ”De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde” (Ps 107,4).

Dette er en pålitelig beskrivelse også for oss i dag: mennesket er alltid svakt, fordervet og nedrig. Samvittighetens retningslinjer svekkes, vanæren brer seg … Da ropte de på Herren i sin angst; av deres trengsler utfridde Han dem…” (Ps 17, 6).

I dag kaller også vi på Herren og sender opp våre ustanselige bønner: ”Hellige Gud, hellige Sterke, hellige Udødelige, forbarm Deg over oss!” Men er vi tilstrekkelig oppmerksomme på vår egen bønn som vi gjentar i gudstjenestene våre? Eller har vi trengt tilstrekkelig dypt inn i vårt ”Herre, forbarme Deg”? Gir vårt hjerte ekko av menneskehetens smerteskrik, den menneskehet vi selv er ontologisk knyttet til? Og nettopp slik må enhver kristen leve, og gjennom å handle slik, få ta imot Guds frelsende ord som svar.

Ja, i sannhet! Frelsen er åpenbart for verden! Kjærligheten er gitt enhver! De som er fattige i ånden og ydmyke av hjertet og kaller på Herren Gud, de blir hørt. Vi har steget ut av dødens mørke, foran oss har Guds Rikes porter blitt åpnet, ja mer enn det, slik Kristus sier til oss: ”Guds Rike er innen i dere!” Hvordan er det mulig? Det er enkelt å forstå ettersom Guds Rike er Herren selv, og ”Gud ble menneske, for at mennesket skal bli gud” (hl. Athanasios av Alexandria). Ved Guds enbårne Sønn og Ords menneskevordelse fikk vårt kjød romme Guds Rike og slik ble det guddommeliggjort!

Barnet som ble født i en grottestall, er ”Verdens Fyrste” (Es. 9, 6). Liksom hyrdene og vismennene kan også vi nærme oss Ham, Hvis fødsel vi ærer i dag, og vi kan falle ned for Hans herlige føtter og la vårt armod, vår lidelse, våre tårer bli til gull, røkelse og myrra for det nyfødte Barnet… Og som svar mottar vi miskunnhetens uvurderlige gave så vi kan få del i den guddommelige kjærlighet. Og dette er ikke bare en hendelse som skjedde for to tusen år siden: veien til frelsen er stadig åpen for oss og hver eneste dag kan Herren tørke bort våre tårer, hver en time kan vi høre Hans ord: ”Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære, og Jeg vil gi dere hvile” (Matt 11,28).

Brødre og søstre! La oss ta Jesusbarnet i våre armer, og vi vil bli trøstet av den guddommelige kjærlighet og i den guddommelige kjærlighet! Og la oss si sammen med den gamle Simeon, som også holdt Kristusbarnet i sine armer: ”Nå lar Du Din tjener fare herfra i fred, o Herre, etter Ditt ord, for mine øyne har sett Din frelse, som Du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbarelse for hedningene og en herlighet for Ditt folk, Israel” (Luk 2, 29-32).

Måtte Frelseren Jesus Kristus, Han som i dag ble født i legemet, bli gleden for oss alle! Og måtte Han sende ned til oss Frelsens miskunn! Amen.

Gabriel Erkebiskop av Komana,Eksark for den økumeniske patriark

(Fra nettsiden til Hellige Nikolai Ortodokse menighet)