Kjennetegn på en sann vekkelse, del 1

Ved siden av kirkehistorien er det vekkelseshistorien som har opptatt meg mest. James A. Stewart (bildet) er kjent som en av de største evangelistene fra Skotland i det 20.århundre. Han holdt evangeliske kampanjer i mange europeiske land, og ble også arrestert og torturert av kommunistene i det tidligere Sovjetunionen. James A. Stewart var også professor i nytestamentlig gresk, litteratur og teologi ved Edinburg University School of Divinity.

I går fikk jeg i posten en avis jeg har abonnert på i mange år: "Herald of His Coming", et blad som handler mye om vekkelse, og som i dette nr har en artikkel av James A. Stewart om en tid av vekkelse i Europa som begynte i 1934 og som varte i omkring 20 år. I denne artikkelen tar han for seg noen karaktertrekk ved en vekkelse, som jeg tror vi alle har mye å lære av.

"Det finnes noen defintive symptomer på vekkelse når den kommer," skriver Stewart og bruker influensasymtomene som et eksempel: "Du vet at hvis et barn får influensa så kan foreldrene sette diagnosen på bakgrunn av noen bestemte symptomer. Hvis du har vekkelse i ditt hjerte, i din forsamling, på søndagsskolen, så finnes det symptomer."

Vi skal i denne og kommende artikler se nærmere på hva disse symptomene, eller skal vi si kjennetegnene er. James A. Stewart peker på disse som de første tegnene:

1. En ånd av ymykhet, anger og bekjennelse

I Sakarja 12,10 blir vi fortalt at når nådens og bønnens Ånd utøses over Guds folk så vil det finnes gråt og klage, sorg og bitterhet. Jeg vet at dette er en profetisk tekst, men den er også sann med hensyn til Jesu Kristi kirke i dag. Jeg kjenner ikke til noen vekkelse som har begynt noe sted uten at det først har vært en ånd av ydmykelse, bekjennelse og omvendelse først.

Guds folk blir ydmyket når Helligånden øses ut. Guds folk blir brutt ned ved Golgata kors. De roper ut: "Å Gud, tilgi meg for mitt kalde hjerte. Tilgi meg min utilgivende ånd. Tilgi meg min kritiske ånd. Tilgi meg for min manglende byrde for en fortapt verden som kommer til å gå til helvete.

Jeg sier dere venner: Det er ikke noe som er så ydmykende som vekkelse.

Noen ganger under vekkelsene i Europa var det ikke noen menneskelig forkynner. Gud hadde steget ned og var i våre møter og vi var ikke i stand til å åpne vår munn for å be, vitne eller preke. Guds hellighet var alle steder. Den majestetiske Kristus var med oss.

Du ber ofte: "Herre Jesus, dra meg nær deg, Å Gud, kom og vær sammen med oss. Hellige Ånd, beveg deg opp og ned blant ditt folk." Ja, og tenk om Han så gjorde! Mine kjære venner, en stor mengde ting ville da skje. Det ville komme en tid med bekjennelse, anger og omvendelse.

(fortsettes)