Brev fra en døende venn, del 1

For noen år siden ringte telefonen midt på natten. I den andre enden lød det en glad stemme på engelsk. Det var Peter Hoover som ringte - fra Australia. Han hadde glemt tidsforskjellen. Det var første gangen vi snakket sammen. Siden har vi holdt god kontakt. I går fikk jeg epost fra Peter, som er leder for den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship. Peter er døende.

Å lese Peters epost er noe av det sterkeste jeg har lest på lenge. Hans ord berører meg veldig sterkt. Peter ble operert 14. juli i år for hjernesvulst. Han fylte 50 i år. Jeg skal forsøke å oversette eposten til norsk, om det blir hele eller deler av den får vi se, for den er lang. Jeg deler den derfor opp i mindre porsjoner, så blir den lettere å lese. Bildet viser Peter og hans kone Susan, det er tatt på mandag. De står ved bredden av Huon elven, sør for Hubart, nær ved blåbærfarmen til Willard Brubaker, en etterkommer av enkle mennoniter og som vokste opp i en kommunitet i Waterloo County i Ontario, Canada. Brubaker levde i Australia i over 40 år. Her følger brevet fra Peter:

"Kjære brødre og søstre!

Jeg skriver dette brevet for å fortelle hva som har løpt gjennom mine tanker de siste månedene. De siste månedene har vært en slik herlig tid med Gud. Som ukene går fjerner jeg meg mer og mer fra denne jorda. Slik det er nå er jeg mer i himmelen og bare bittelitt på jorda.

Siden operasjonen i juli er det mange av dere brødre og søstre som har skrevet til meg fra mange steder verden over. Jeg vil at dere skal vite at jeg har verdsatt det alt sammen. Det ser nå ut til at døden er nært forestående og til det nye livet. Om to uker skal jeg til Hobart igjen for en ny operasjon. Hva som blir utfallet av denne er usikkert. Det kan hende jeg dør, eller får leve en liten stund til. Jeg har total og fullstendig fred i denne situasjonen, og mitt hjerte fryder seg. Jeg forstår at jeg er fullstendig avhengig av Gud.

Jeg klarer ikke å lese Bibelen noe særlig lenger. Jeg ser ordene og jeg skjønner hva de er, men jeg forstår mindre og mindre. Alt faller fra hverandre, men hjerteforbindelsen med Gud blir bare sterkere og sterkere. Jorda glir bort for meg og Gud blir enestående på en måte som jeg ikke klarer å beskrive. Nærmere og nærmere. Jo mer jeg mister denne verden, denne jord, jo nærmere og mer vidunderlig blir Jesus. Jeg elsker Ham og stoler på Ham og lovpriser Ham mye. Med Jesus blir alt mer og mer vakkert, og klart, jo nærmere jeg er Ham."

(fortsettes)