- Mitt studieprosjekt nr. 1 de siste årene, har vært å undersøke kildematerialet for den gamle kirkes misjon mot øst og fortelle denne historien for norske lesere, begynte Grandhagen.
Overgitte til Herren Kristus
På jakt i syriske kjelder, så vel som arameiske, farsiske og kinesiske (riktig nok i oversatt form), har ikkje misjonshistorikaren mangla spor etter kristen misjon. Grandhagen oppdaga at misjonsverksemda ofte var knytt til kloster og vandrande munkar.
- Sporene etter misjonærene er mange, og ofte er de også tydelige. Noen av dem har gått 12.000 km til fots for å komme til sitt bestemmelsessted. Andre ble drept underveis av ulike årsaker. Deres iver og hengivenhet til han som var deres Herre og Mester, har gjort et sterkt inntrykk på meg, sa Grandhagen.
Misjonshistorien i Asia i det første årtusen er mykje prega av forfylging. Som Grandhagen uttrykkjer det: «Zoroastrister, muslimer, buddhister og daoister var tung misjonsmark». Men det var ikkje umogleg. Ved overgangen til eit nytt millenium «kunne Østens kirke rapportere om 250 bispedømmer organisert i 20 kirkeprovinser ledet av en metropolitt og 12 millioner medlemmer». Det utgjorde den gongen 5 prosent av verdas befolkning.
Korleis greidde dei det?
Så kjem Grandhagen til det avgjerande spørsmålet: Kva var løyndomen? Korleis greidde den kristne kyrkja dette? Svaret misjonshistorikaren har funne fram til er klosterrørsla og klosterskulen. Grandhagen kallar det «den teologiske skolen» i Edessa, men det var munkar både som var både elevar og lærarar. Den tidlegare NLM-generalens høge vurdering av klosterrørsla er verdt å lytta til:
«Det begynte med den asketiske bevegelse tidlig på 200-tallet. Denne var i startfasen svært radikal, og mange hevdet at kristne ikke burde gifte seg, da Jesu komme stod for døren, og det var viktig å prioritere det åndelige livet av all kraft. Senere ble bevegelsen mer en del av kirken, men hele veien en kritisk røst mot umoral og utglidninger i kirken. På 500-tallet blir bevegelsen sterkere institusjonalisert i store klostre som drives i en viss frihet til kirkens organisasjon. Dette århundre blir en fornyelsestid i klostrene, særlig ved innsatsen til Abraham av Kashgar. Mens de var i klosteret levde munkene et regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning. De levde i nærkontakt med kristenlivets kilder, og brukte mye tid til Bibel-meditasjon og bønn. Erfaringsdimensjonen i livet med Gud ble viktig, men ikke løsrevet fra Skriften. Gudsrelasjonen handlet ikke bare om teori og dogmer, men om virkelige opplevelser av Guds nærvær. Livet i klosteret skjedde i perioder. Mellom disse var munkene ute og forkynte og underviste. Kirkens misjonærer var vandremunker. Vi finner lite spor av organisering, men desto mer av frimodig helhjertet overgivelse til oppdragsgiveren. Deres livsførsel gjorde et sterkt inntrykk, ikke minst på zoroastristene i Persia»
Også lekfolk
Det var riktignok ikkje berre munkar som dreiv med misjon, det gjorde også lekfolk.
- Østens kirke hadde ikke noen entydig misjonærtittel. Det hadde man heller ikke i vest. Utgangspunktet var apostlene. Det var deres oppgave å sørge for at evangeliet nådde ut til folkeslagene. Da snakker vi om de tolv og noen få andre. Dermed ble aldri misjon en sak for kirkens ledelse. Den ble i liten grad organisert, og kristne handelsmenn og soldater må ha spilt en betydelig rolle. Det samme kan sies om kristne på flukt. Men det miljøet der misjonstanken fikk de sterkeste røttene, var i den asketiske bevegelse og senere i klostrene, sa Grandhagen.
- Misjonen sprang ut av et miljø der åndelig fordypning og overgivelse til Herren, var selve hovedsaken. Da snakker vi om bibellesning, bibelmeditasjon og bønn som hovedingredienser i klosterfellesskapet. De som dro ut med evangeliet var folk som hadde møtt Herren, som gav avkall på familie og eiendom og som ønsket å tjene sin store oppdragsgiver, sa han i avslutninga.
Forslag til oppfølgar
Inspirerande frå Norsk Luthersk Misjonssamband. Me vonar det kjem ein oppfølgjar som tek for seg kva teologi dei første misjonærmunkane i Kina og Mongolia bar med seg. Og i kva grad den forma for kristendom som vann Asia for Kristus i det første årtusen også bør vera den føretrekte i Noreg. Basert på Grandhagen si førelesning skulle det då berre vera å leita etter dei stadene ein praktiserer eit «regelmessig åndelig liv som vekslet mellom fysisk arbeid og åndelig fordypning». Der du finn munkar og klosterfelleskap, som brukar mykje tid på Bibel-meditasjon, forkynning, bønn og åndeleg fordjuping – der finn du den sanne kristentrua.
Heile Grandhagen sitt føredrag kan lastast ned og lesast her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar