Walter Beuttler - en mann som levde med Herrens manifesterte nærvær, del 2

Her er andre del av artikkelen om Walter Beuttler (bildet). Første del ble publisert 10.februar. Hendelsen som her beskrives er hentet fra bibelskole drevet av pinsevenner i Pennsylvania som Beuttler besøkte. Det er en av studentene ved skolen som forteller denne historien:

Studentene ved Western Pennsylvania Bible Institute var svært begeistret. Walter Beuttler skulle komme på besøk neste uke for å tale til oss. Jeg hadde aldri hørt Walter tale så jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente meg. Men jeg gjorde mine tanker om at han måtte være en helt spesiell taler, siden de eldste studentene var så begeistret. Det var ikke så mange talere de var begeistret for, siden de hadde hørt så mange.

Så kom endelig dagen. Kapellet var fullsatt. Ikke bare med studenter, folk hadde reist langveisfra for å være i kapellet denne dagen. Jeg tenkte at denne karen her måtte være veldig spesiell som kunne forårsake slik begeistring. Kanskje han hoppet like høyt som en av mine favoritt-predikanter: Jumping Jack Stewart? Kanskje røsten hans tordnet slik Jim Salvador gjorde når han ble begeistret for Herren? Kanskje han var like morsom som Mac MacClure som jeg alltid elsket å høre preke når jeg var en liten gutt. Jeg lurer på om han spiller gitar og synger like bra som Mike McCraken gjorde? Hva i all verden er det ved denne mannen som skaper slik begeistring?

Når Walter kom gående inn i kapellet sammen med Hubert Bunney denne dagen, tenkte jeg med meg selv: Han er en helt ordinær type. Pen dress, blanke sko, gammel. Jeg lurer på hvorfor det er så mye styr med dette?

Jeg så opp på plattformen og la merke til en skrivepult med en kontorstol. Jeg kan ikke si at jeg hadde sett noe slikt en plattform før, og særlig ikke på et pinsemøte.

Vi sang litt. Det var bra, men vi synes å være litt fraværende i dag. Jeg forsto hvorfor. Alle sammen synes å være så ivrige etter å høre Walter. Endelog fikk broder Bunney introdusert ham og sakte gikk han opp til plattformen og satte seg på kontorstolen som hadde hjul. Jeg tenkte for meg selv: Dette var jammen interessant. Dette har jeg aldri sett før. Lysekronene er trygge.

Han ba oss om å slå opp i Apg 14,26-28 og så begynte han å fortelle historier. Historier? tenkte jeg for meg selv. Og måten han fortalte dem på viste også at han slett ikke var noen god historieforteller. Han snakket sakte, og med liten variasjon i stemmen. Jeg kikket rundt meg i kapellet for å forsøke å fange opp reaksjonene fra de andre. Var de like skuffet som jeg var blitt? Så bestemte jeg meg for lytte bedre.

Og mens jeg lyttet begynte jeg å høre noe som var ganske annerledes enn det jeg var vant med. Når han talte om Jesus så pompet han ikke ut bare informasjon om Ham. Han snakket om Jesus som om Han var hans beste venn. Dette fikk min oppmerksomhet og jeg lyttet enda mer intenst. Jeg oppdaget at historiene var noe langt mer enn historier. Det var historier om eventyr han hadde hatt med sin venn Jesus.

(fortsettes)