Jeg elsker steiner

Jeg er glad i stein. Det hender ofte jeg tar med meg en stein fra steder jeg har vært, særlig fra steder hvor jeg har opplevd Guds nærvær. Da finner jeg gjerne en litt spesiell stein, som et dyrebart minne. Noen har også gitt meg steiner fra steder hvor jeg gjerne skulle ha vært, men som jeg ikke har hatt anledning til å reise, som til Patmos og Herrnhut. De er jeg spesielt glad i, for det ligger mye kjærlighet bak når de tar med seg en stein til meg.

Kommer jeg til et sted hvor det er reist en steinkirke setter jeg meg gjerne med ryggen mot veggen, eller jeg kjenner på de gamle steinene med hendene mine.

Hva er det så med steiner som berører meg så sterkt?

Det er flere ting:

De minner meg om noe fast og bestandig. Som Gud.
De minner meg om kontinuitet. Jeg liker det ordet. Alt er så flyktig i vår tid. Så rotløst. Jeg kjenner mer og mer på en djup glede og takknemlighet for at jeg tilhører en eldgammel sammenheng, kirken. Som står, selv om tårenene faller.

Men jeg er slett ingen panteist. Steinene er bare en del av det fantastiske skaperverket.

Mest av alt bryr jeg meg om de levende steinene, de som utgjør kirken. Apostelen Peter skriver om dem: "Og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus!" (Pet.2,5)