Skjønnheten i sårbarheten

Noe av det jeg skriver her har jeg vært inne på tidligere, men slutter ikke å undre meg over vår tids forakt for svakheten og sårbarheten, som vi også finner blant kristne. Alt skal være så sterkt - også våre møter. Hvilke mål brukes egentlig når vi skal definere hva som er et 'sterkt møte'? Er det min egen subjektive opplevelse? Man snakker ned trossøsken som gleder seg over stillhet og det det hellige Gudsnærværet, mens det man selv er med på er 'så sterkt'. Er ikke stillheten sterk?

Hvem sitter på fasit om hva som er et 'sterkt møte'? Hvis andre ikke opplever det så sterkt, er de da mindre åndelig enn meg?

Åndelig overlegenhet er farlig: jeg har Ånden; ikke de andre. Jeg er moden, ikke de andre. Jeg har erfaringer; djupere enn de andre.

Ser vi ikke skjønnheten i det hverdagslige? I det vanlige? I nettopp svakheten og sårbarheten? I ufullkommenheten? En forkynner som snakket ned Roy Godwin i sosiale medier nylig, synes Roy er så ordinær. Han kunne ikke forstå hvorfor noen ville gå for å høre ham! Når ble det å være ordinær et problem? Det synes for meg at alt er galt for enkelte kristne, bare ikke det en selv gjør. Er denne forkynneren så spesiell selv? Gleder Herren seg over den nedsnakkingen vedkommende bedriver? Fører det vil mer salvelse og velsignelse i hans egen tjeneste?

Den kroppslige svakheten jeg selv opplever har gjort ulike ting med meg. Ikke alt like godt, men den har ført til at jeg er blitt mye mer avhengig av Gud, enn når jeg var sterk.