En trosreise - jeg er underveis

Jeg la ut på en trosreise da jeg bestemte meg for å følge Jesus i 1972. Det vært opp- og nedturer underveis, det har vært tårer og fortvilelse, yrende glede og djup fred. Og mange spørsmål. Jeg har gått fra skråsikkehet til undring. Fortsatt har jeg mye å lære. Jeg er ikke ferdig før jeg er hjemme hos Gud. Noe av det jeg ber om er at jeg fortsatt må ha evnen til å undres.

Årene som har gått siden 1972 har ført til mange endringer. En årsak til dette er at jeg har møtt familien min. Den er mye større enn jeg ante. Den består av mennesker fra både Øst- og Vest, både ortodokse, katolikker, koptere og alle slags protestanter - lutheranere, metodister, salvasjonister, pinsevenner, misjonsforbundere, baptister - de er mine brødre og søstre. Enige om alt er vi ikke, det er det sjelden søsken er, men vi er mer enige enn uenige, i hvert fall om det viktigste. Når jeg inviterers som taler i andre sammenhenger enn mine egne, legger jeg uenighetene til siden, og taler om det som forener oss.

Så jeg er vel det vi kan kalle en økumenisk kristen.

Jeg bekjenner meg til den felles kristne tro som kommer til uttrykk i Den nikenske- og Den apotoliske trosbekjennelsen, og jeg har signert på Lausanne-pakten. Det er et godt utgangspunkt for å møtes, samtale med hverandre, lytte til hverandre og dele.

Er man trygg på sitt eget ståsted, er det helt uproblematisk å møte andre mennesker.  Da kan vi dele liv med hverandre, erfaringer vi har gjort oss på troens vei. Og vi kan dele noen undringer. Jeg er fremdeles underveis og har ikke svar på alt.