Dette er bare noen uferdige tanker om den livsfasen jeg befinner meg i nå. Salme 31 er liksom blitt 'min' salme. Vers 16 er blitt selve 'livsverset', som jeg levd med i flere tiår. Det lyder slik: "I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre. du trofaste Gud." Det andre verset har jeg ikke vågd meg på før i det siste "I din hånd er mine tider." (v.16)
Sykdom setter sine spor, og når man er blitt 65 er det naturlig å tenke mer over livets neste fase, evigheten. Jeg liker å tenke på at det jeg skal en dag, er å reise hjem. Men så har jeg begynt å tenke: er jeg ikke hjemme allerede?
Jeg håper jeg er hjemme allerede nå - omringet av kjærlighet som jeg er!
For hva er 'hjemme' annet enn dette: å bo i Herrens hus alle vårt livs dager?
Jeg har flyktet fra fryktens hus, til kjærlighetens hus.
Dette hjemmet er deltagelsen i det guddommelige livet, gitt oss i Kristus, konkretisert i Herrens måltid.
Jeg er ett med Gud, i Kristus.
Jeg mister meg selv i den treenige Gud. Den treenige Gud er hele min identitet.
Hver den som mister sitt liv, skal finne det, sa Jesus.
Å fordjupe vår overgivelse handler om å miste seg selv.
Er jeg redd for å være unyttig, glemt?
Å gjøre ingenting er den største aktivitet av dem alle - bare være i Gud.
Hver ny dag er en ny mulighet for Gud til å overta styringen av mitt liv fullstendig.
La Gud endelig elske oss med ømhet.
Etter hvert som vi fordjuper bønen, vilvi oppdage at jo mindre vi gjør, jp mer er Gud i stand til å gjøre.
Gud inviterer oss til å bli mer og mer hans fortrolige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar