Bønnen modner

 Det finnes to måter å be på. Den ene er å ville få noe av Gud. Det er å be, insistere og 'kjempe' med Gud for å få ønskene oppfylt.

Lignelsen om enken og dommeren er et eksempel på en slik bønn (Luk 18,1-8). Enken ber dommeren om å få sin rett. Dommeren vegrer seg til å begynne med, men siden enken er så utholdende, gir han seg til slutt. Og Jesus legger til: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper på ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart." 

Meningen med denne lignelsen er ikke at vi skal mase så inderlig at Gud til slutt oppfyller vår bønn fordi han så og si blir 'beseiret' av oss. Gud er ikke som dommeren. Han gir oss snart vår rett når vi ber ham. Han svarer på alle bønner. Han oppfyller alltid behovene til den som ber. 

Men en dag innser du kanskje at ønskene dine ikke gjelder de virkelige behovene dine, du bør forandre på ønskene dine.

Den første formen for bønn et menneske lærer, er vanligvis det å be om å få noe. Du vender deg til Gud i din nød og ber om hjelp. Det er utmerket. Gud vil hjelpe deg.

Men bønnen din modner og vokser til. Etter hvert forskyves tyngdepunktet mer og mer bort fra ditt eget jeg og til Gud. 

Bønnen blir en måte å være på. Det blir å være stille hos Gud, se på ham, beundre ham, lytte og være åpen for å ta imot. Bønnen blir en måte å la seg elske på. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 215