Forræderi og prøvelser

 En av de store tragediene i Det gamle testamente er historien om Absaloms forræderi mot faren David. Denne morgenen befinner jeg meg i 2. Samuelsbok 15, som forteller om David som flykter fra Jerusalem med en liten gruppe lojale følgere.

«David fortsatte opp Oljeberget og gråt mens han gikk; hodet hans var tildekket, og han var barbeint. Alle som var med ham, dekket også hodene sine og gråt mens de gikk opp.» 2. Samuelsbok 15:30

I Apostlenes gjerninger 13:22 blir David kalt «en mann etter Guds hjerte», men dette fritar ham ikke fra lidelse og svik. Noen mennesker har en svært usunn tro på at hvis vi følger Gud trofast, vil livene våre være fri for smerte. Dette er ikke Jesu vei, som i Jesaja 53 beskrives som en lidende tjener.

"Etter sin nød skal han se lys, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal gjøre de mange rettferdige, han har båret deres skyld." (Jes 53,11)

Jesus sa til disiplene sine: «I denne verden skal dere ha det vanskelig. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden.» (Johannes 16:33). Vi må navigere i denne spenningen, men vi gjør det ikke alene. Gud er med oss, og Jesus viste oss veien.

I Davids tilfelle, i 2. Samuelsbok 15, er det en vakker beretning om vennen hans, Siba, som ankommer med forsyninger for å flykte fra Jerusalem. Når vi møter vanskeligheter, kommer vennene våre til overflaten og gir oss støtte.

Kanskje du står overfor en prøvelsestid. Vær oppmerksom på at Gud er nærværende, og Jesus vet alt om lidelse. Han er med oss. Og vær åpen for vennskapets gaver, la andre gi støtte og vandre med oss. Herre, takk for din godhet personlig og gjennom andre.

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Alt det gode vi har i Kristus

 Mens jeg arbeider videre med tekstene til Bergprekenen kom jeg i min daglige bibellesning til å lese brevet til Filemon, og merket meg disse ordene: "Jeg ber om at den tro du har felles med oss, må være virksom og gi deg større innsikt i alt det gode vi har i Kristus..."(Filemon v.6) Disse ordene "alt det gode vi har i Kristus", har levd i meg siden.

Mot slutten av sitt liv skriver apostelen Paulus et personlig brev til en mann ved navn Filemon. Han omtaler seg selv som 'aldrende' (v.9).

Paulus sitter fengslet når han skriver dette, men han har det håp om at han skal bli satt fri, som svar på de troendes forbønn (v.22).

Det er to ting jeg spesielt merker meg når jeg leste dette brevet. Nå handler dette brevet om en helt spesiell sak, nemlig om Onesimos, en slave, som har rømt fra sin Herre, Filemon. Det er mye som kunne sies om dette, men det får bli en annen gang.

Det er noe helt annet jeg stanset ved. Det ene er at Paulus sitter fengslet, og det faktum at han omtaler seg selv som: "Jesu Kristi fange..." Ikke romernes fange, hvilket han var på papiret. Men han så lenger enn dette! Mye lenger. Han var fange for Jesu Kristi skyld. Han delt lidelsesfellesskap med Kristus. Fangenskapet var en del av Guds tillatte vilje, og en del av Guds plan. Det er ikke alltid vi forstår det som skjer med oss, men "alle ting tjener til gode for dem som elsker Gud" (Rom 8,28). 

Hva tenker så Paulus på mens han sitter fengslet? Det er det andre som slår meg når jeg leser denne teksten: "...alt det gode vi har i Kristus..."

Midt i trengselen, lenkene, den mørke cellen tenker Paulus på alt det gode han eier i Kristus. Det gir håp, det fyller han med tro, det gir mening i det meningsløse! Til den kristne forsamlingen i Efesos skriver Paulus: "Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss med all Åndens velsignelse i himmelen...I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde, som han har latt strømme over oss med all visdom og forstand." (Ef 1,3 og v.7-8)

Dagen englene danset

 Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Apostelen Paulus summerer opp innholdet i Kristi himmelfartsdag på denne måten i brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Efesos:

"At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden. Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt." (Ef 4,9-10)

Den ukjente høytidsdagen er den blitt kalt. Andre kaller den for 'den forsømte høytidsdagen' i kirkeåret. Kanskje er det fordi vi ikke helt har forstått hvilken enorm betydning denne dagen har.

Himmelfarten innebærer jo at Kristus setter seg ved Guds høyre hånd. Han inntar æresplassen ved Faderens side, som Allherskeren og det er fra denne plassen, hvor Han nå går i forbønn for de hellige, at Han en dag skal reise seg og komme tilbake til jorden.

Jesu frelseshistoriske gjerning er ikke sluttført før Han setter ved Faderens høyre hånd i Guds tronsal. Det er fra denne æresplassen Han pinsedagen 'sender over dere det som min Far har lovet', (Luk 24,49), nemlig Den Hellige Ånd.

Kristi himmelfartsdag har siden 300-tallet blitt feiret som en av kirkens store festdager. Påskelyset, som ble tent påskenatt og som har brent siden, blir gjerne slukket denne dagen. Kristus er nå ikke lenger hos disiplene legemlig. Jeg har skrevet en del om Kristi himmelfart før her på bloggen. Her er et lite utdrag

"Han førte dem ut imot Betania og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Og de falt ned og tilad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede." (Luk 24,50-52)
Det er veldig interessant å se nærmere på innholdet i denne teksten, fordi den inneholder en dyp symbolikk. Ordene "han førte dem ut", er det samme verb som brukes i Septuaginta for å beskrive utgangen fra Egypt. Jesus har ført sine ut - gjennom sin lidelse, død og oppstandelse - himmelveien er åpen, nå er det banet en vei like inn til Faderens tron

Disiplene blir ført ut mot Betania. Nå er det de som mener at det finnes en motsigelse i dette, og at Bibelen ikke er korrekt. For i Apostlenes gjerninger står det at Kristi himmelfart skjedde med utgangspunkt i Oljeberget. Dette er slett ingen feil eller selvmotsigelse, fordi det ikke innebærer noe problem i forhold til stedsangivelsen her, da Betania ble oppfattet å ligge nær Oljeberget, jfr. Luk. 19,29.  

Det er også interessant å merke seg at Betania var stedet der Jesu inntog i Jerusalem hadde startet, se Luk. 19,29-40. Her bodde noen av Jesu nærmeste venner: Maria, Marta og Lasarus. Her hadde Jesus tilbrakt noen av de beste dagene Han hadde hatt i nært fellesskap med gode venner. Det er derfor et passende sted for hans endelige forherligelse og himmelfart. Dessuten har jo også Oljeberget en sterk symbolsk viktighet, fordi det er her til dette stedet at Jesus kommer tilbake!

Det var som Allherskeren Johannes møtte Jesus på Patmos:

"Da jeg så Ham, falt jeg ned som død ved føttene hans. (Åp 1,17) Nettopp fordi vi ikke forkynner at Kristus nå er opphøyd til himmelen, og skal komme igjen derfra, og at Han nå er Allherskeren, forsvinner også gudsfrykten og ærbødigheten for Kristus. Kristus er ikke det søte, lille barnet i krybben. Han er Sønnen ved Faderens høyre hånd. Hadde vi forstått dette, og hva det virkelig innebærer at Jesus er Herre, hadde det ikke vært så mye "løsaktighet" i blant oss, og vi hadde feiret Kristi himmelfartsdag med glede.”

“Hvorfor er Kristi himmelfart så neglisjert? For en tid tilbake hadde avisen Vårt Land en artikkel om dette, og en teolog sa det omtrent slik: Jeg har alfri forstått betydningen av denne dagen, og feirer den ikke. Svaret er egentlig ganske tidstypisk. Jeg tror det er mange årsaker til at det er slik.

For det første faller Kristi himmelfartsdag på en torsdag. Hadde den falt på en søndag, hvor kristne likevel kommer sammen til gudstjeneste, så hadde den kanskje fått noe større oppmerksomhet. Men dette er ingen skikkelig forklaring. Jul kan falle på en hvilken som helst dag i uken uten at det får noen betydning.

En annen årsak er at Kristi himmelfartsdag ikke er knyttet til naturen. Jul feirer vi jo om vinteren, påske om våren og naturen spiller inn for å skape den rette "stemningen". Det vil si, det gjelder jo på den nordlige halvkulen. Litte annerledes er det å henge pynt på et palmetre!

Den tredje årsaken har kanskje med det å gjøre at vi berøres mer av at Jesus kommer til oss, enn forlater oss. Avskjeder og fravær av noen en er glad i er triste greier. Vi er så menneskesentrert og jordbundne at vi fryder oss over at Jesus kalles "Immanuel" (Gud med oss, jfr Matt 1,23), og klarer ikke helt å forholde oss til noen som "er i himmelen".

Men den aller viktigste årsaken er nok den at vi ikke har forstått betydningen av Kristi himmelfart. Dette er nok også mer sant når det gjelder vestlig kristendom enn den østlige. Siden kristenheten delte seg i to, i 1054, har de vestlige kirkene - både Romerkirken og protestantene - lagt vekt på Kristi død på korset og dette har vært sentrum for deres forkynnelse og det gir seg blant annet uttrykk i deres arkitektur. I Østkirken - det vil si de ortodokse kirkene - har man fokusert mye mer på Kristi oppstandelse.

Forskjellen i vektleggingen - Kristi korsdød eller Kristi oppstandelse - har da også en direkte betydning for hvordan vi tenker på Kristus. Konsentrerer vi oss om Kristi korsdød er fokus rettet mot det Kristus gjorde for oss i fortiden, men er vi opptatt av Hans oppstandelse er vårt fokus rettet mot det Han gjør for oss nå og også hvor Han gjør dette.

Edin Løvås poengterte alltid betydningen av Kristi himmelfartsdag. Han skrev også en egen salme for denne dagen. Der heter det:

På himmelfartsdagen steg Frelseren ut av rommet og utenfor tiden, så vennene samlet på fjellryggens nut, kunne se det og følge Ham siden.

Gud grep Ham og løftet Hans sårmerkte kropp, langt bortenfor skyer og kloder. For Han som steg ned, Han steg seirende opp, for å bli alle menneskers broder.

Han sitter på tronen ved Faderens hånd, og oppfyller likevel altet. Han står midt i blant oss, i lys fra Guds Ånd som i oss er blitt kraften og saltet.

Hver dag er en strålende himmelfartsdag, hver natt er vår Herre tilstede. Nå frykter vi ikke for tomhet og jag, for det finnes en himmelfartsglede.

På himmelfartsfjellet har englene dans. Stig opp, la oss fryde oss sammen! Vi ser den usynlige og vi er Hans. Halleluja for Frelseren! Amen!

Med Kirken bekjenner vi: "for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende."

Et kontemplativt liv

 Et aspekt ved den kontemplative tradisjonen er praktiseringen av å være åpen for den evigvarende visdommen, som innebærer å finne sannheten uansett hvor den finnes. Denne holdningen kommer fra troen på at Gud er aktiv på mange steder.

«Legg øret til og hør de vises ord, legg deg på hjertet den kunnskapen jeg gir. Det er godt å bevare den i ditt indre og alltid ha dem på leppene. For deg kunngjør jeg dem i dag, så du kan sette din lit til Herren." (Ordspr 22,17-19)

Ordene «vær oppmerksom» er oversatt i andre versjoner som «bøy øret ditt». Dette er en aktiv holdning. Det er praktiseringen av å være oppmerksom, med vilje, i øyeblikket. Det hebraiske ordet er nāṭâ, som er et ordbilde som betyr «å strekke seg ut som et telt». Den første bruken av dette ordet er i 1. Mosebok 12:8, som taler om å sette opp et telt og bygge et alter for Herren. I 1. Mosebok 26 taler det om Isak som møter Gud, setter opp teltet sitt og graver en brønn. Når vi oppdager Guds nærvær, slår vi leir der og graver oss ned. I Isaks tilfelle mottar han visdom til å håndtere en konflikt, og deretter utvider Gud åpenbaringen for å vise ham sin generasjonspakt med Abraham. Visdom begynner ofte med det små og praktiske, og utvides deretter til det store bildet. Den starter med å lytte godt og deretter anvende våre hjerter på det vi hører. Du kan se en prosess her. Begynn med bevisst lytting, vær stille, slå leir en stund, grav ned, anvende det på våre hjerter og ha det på våre lepper. Resultatet er at vi vokser i visdom og stoler på Gud. Herre, lær oss dine veier!

(Foto av Artur Stanulevich på Unsplash)

- Scott Brennan, Lindisfarne. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen.

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 15

 Før du leser denne kommentaren anbefaler jeg at du leser skriftavsnittet i sin sammenheng: Matt 5,17-20. Jeg gjør igjen oppmerksom på at ikke alle versene blir kommentert.

Jeg våger denne påstanden, at det sterkeste og viktigste bibelordet i både Den hebraiske Bibelen og Den nye testamentets skrifter er Joh 19,30, som lyder slik: "Det er fullbrakt!" Rett forut for disse gripende og innholdsmettede ordene, skriver Johannes: "Jesus visste nå at alt var fullbrakt og for at Skriften skulle oppfylles..." (v.28) Korset er selve vendepunktet. Det er ett et før og ett etter korset. Og det er i lys av korset vi må se Matt 5,17-18: "Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå - før alt er skjedd."

Jesus foregriper begivenhetene når han taler om Lovens oppfyllelse. Selve nøkkelordet er uttrykket: oppfylle. Jesus kom på ingen måte for å oppheve loven og ordene til de gammeltestamentlige profetene, men han kom for å oppfylle den! Derfor kan apostelen Paulus skrive i 2.Kor 1,20: "For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære."

De profetiske skyggebildene i Det gamle testamente blir realisert i Jesu liv og gjerning. Det nye testamentets skrifter er en utdyping av disse gammeltestamentlige profetiene og avslører Guds endelige plan for menneskene.

Hebreerbrevets forfatter sier det slik: "Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme. Ikke det sanne bildet av tingene." (Hebr 10,1) Ordet 'skygge' refererer til den gammeltestamentlige Loven eller Toraen, og forstås i kristen kontekst som en symbolsk representasjon av noe større og mer betydningsfullt. Den kan være en veiledning eller en indikator, men ikke selve målet. Loven er en skygge av de sanne offeret som ble  gitt gjennom Jesus Kristus og som gir forsoning og evig liv. Dette er virkelig radikalt!

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 14

 Etter de åtte saligprisningene, fortsetter Jesus beskrivelsen av Guds rikes barn, og det borgerne av dette Riket representerer, ikke i noe som skal skje i et fremtidig 1000-års rike, men her og nå. Om dette skulle handle om noe som først skjer i 1000-års riket, slik enkelte hevder, hvor vi vil oppleve paradisiske tilstander med fred og harmoni, hvorfor skulle det da trengs 'salt og lys?'

For det er det Jesus taler om:

'Dere er jordens salt!' (Matt 5,13)

Dette snakker om noe dennesidig. Noe som gjelder livene våre, våre hverdager. Det Jesus underviser disiplene om handler om den innflytelsen Rikets barn skal ha på jorden. Rikets barn er jordens salt. Ikke som en teori, ikke som et begrep, men saltet er lik: mennesker.

Og Jesus er ikke før ferdig med denne sterke proklamasjonen av hva Rikets barn er, før Han legger til noe annet som også særpreger Rikets barn. Det er at de er:

'Verdens lys'.

Teologen og filosofen, Eberhard Arnold (1883-1935), grunnleggeren av den anabaptistiske bevegelsen 'Bruderhof', skriver følgende i sin bok om Bergprekenen:

'Saltets natur er å være salt eller å være ingenting. Saltets essens er handling. I seg selv har det ingen hensikt. Salt tjener en hensikt. En hver som mottar Guds liv og griper den fremtiden som finnes i Jesus har tatt på seg saltets karakter'. (Eberhard Arnold: Salt and Light. Talks and Writings on the Sermon on the Mount. Plough Publishing House, 1986, side 13)

Senere - i det samme kapitlet - skriver Eberhard Arnold:

'Salt kan bare ha kraft så lenge det er annerledes ...' (s.15)

Med det mener Eberhard Arnold at om kristne skal ha påvirkningskraft i det samfunnet menigheten er plantet i, må saltet representere en motkultur, verdier som er annerledes enn det samfunnet menigheten er plantet i. Foruten dette saltet vil dette samfunnet være i en forråtnelsesprosess. Saltet hindrer forråtnelsen. Det er det samme Jesus sier:

'Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten å kastes ut og tråkkes ned av menneskene'. (Matt 5,13b)

Hvis Rikets barn blir som denne verdens barn skjer dette: Saltet mister sin kraft, og 'det duger ikke lenger til noe'. Det har ingen påvirkningskraft lenger. Rikets barn er ikke lenger en motkultur, men er blitt oppslukt av tidens krav og tidsånden. Det interessante er at verdens barn ikke har respekt for mennesker som ikke våger å stå for noe, og bli stående om det koster, og 'tråkker ned' de som ikke lenger representerer 'salt og lys'.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 13

 "Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere." (Matt 5,10-12)

En setning fra introduksjonen til en nyutkommen bok av den amerikanske teologen Stanley Hauerwas: 'Jesus Changes Everything. A new world made possible', Plough Publishing, har grepet tak i meg, her i min oversettelse: "Veldig få moderate blir torturert og henrettet av Imperier."

Jesus kaller oss til en radikal overgivelse og etterfølgelse. Apostelen Paulus beskriver det normale kristenliv for sin unge disippel og medarbeider, Timoteus: "Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

Ikke kan, men skal. Jeg minnes Jesu ord i den såkalte Sletteprekenen, Lukas sin versjon av Bergprekenen, i Luk 6,26: "Ve dere når alle taler vel om dere. Det samme gjorde også fedrene med de falske profetene." Når normalen for en Jesu etterfølger er forfølgelse, må vi spørre oss selv om vi lever for bekvemt og ikke radikalt nok? Ordet om korset er fortsatt en dårskap og en anstøtsklippe! 

Peter skildre også det normale kristenliv i sitt første brev, i 1.Pet 4,12-16: "Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøven dere må igjennom, som om det hendte dere noe uventet. Gled dere jo mer dere får del oi Kristi lidelser, så dere også kan juble av glede når han åpenbarer seg i sin herlighet. Salige er dere når dere bli spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andre saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet."

Ingen tid ligner så mye på den første kristne tid som vår. Det gjelder også blant annet antallet forfulgte kristne. Den første kirken ble hardt forfulgt i ulike perioder frem til keiser Konstantin. Tusenvis mistet livet. I føle Åpne Dører sår 310 millioner kristne i dag ansikt til ansikt med forfølgelse verden over. Over 4400 er blitt drept i 2024. I mer enn 50 land pågår det forfølgelse av kristne.

"Salige er de...", sier Jesus! Hvordan kan han si noe slikt? Fordi det venter en himmelsk belønning for de som holder ut! Jesus hilse de hellige i menigheten i Smyrna, dagens Izmir i Tyrkia, med disse ordene: "Jeg vet om de trengsler du må lide...Djevelen skal kaste noen av dere i fengsel...Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans." (Åp 2,8-11)

Og når apostelen Paulus får sitt kallsbrev er det med disse ordene: "Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære fram mitt navn for hedningefolk og konger og for Israels barn. Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyl." (Apg 9,15-16) Jeg tror ingen andre har fått et slikt kallsbrev eller stillingsbeskrivelse noen gang. Når han mot slutten av sitt liv er samlet med de eldste i byen Efesos, sier han: "Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by om lenker og forfølgelse som venter meg. Men for meg er liv og død ikke verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde." (Apg 20,22-24)

For, det er sant det som står skrevet i Apg 14,22: "De styrket disiplene og formante dem til å holde fast ved troen og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler."

Det gjelder også i Norge. Ting kan endre seg, og den friheten vi har til å samles og tale fritt er ingen selvfølge.

fortsettes 

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 12

 Jeg har så mye å takke den svensk-finske baptisten, teologen, forfatteren Harry Månsus (bildet) for. Blant annet har han hatt en positiv innvirkning på mitt teologiske ståsted og mitt syn på fredsarbeid og engasjement for klima og miljøbevissthet. Det var også Harry Månsus som hjalp meg til en djupere forståelse av det hebraiske ordet 'Shalom' gjennom boken 'Shalom jord'. Jeg kommer tilbake til dette.

Den syvende saligprisningen lyder slik: "Salig er de som skaper fred for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

Selve grunnlaget og utgangspunktet for denne form for fredsarbeid finner vi i diss ordene fra Efeserbrevet: "For han er vår fred..." (Ef 2,14) Så utdyper apostelen Paulus dette: "han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I sin kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær..." (v.15-17)

Han som er vår fred, kom med det glade budskapet om fred! Det glade budskapet ble først formidlet av engler: "Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!" (Luk 2,14)

Med dette som utgangspunkt kalles Jesu disipler til å leve et liv i forsoning og tilgivelse, og bringe det glade budskapet videre: "Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!" (2.Kor 5,18-20)

Tilhørerne til Jesus denne dagen levde under åket av et brutalt militær-regime som okkuperte deres land. Mange av dem lurte nok på hvordan Gud ville befri dem fra den romerske okkupasjonsmakten. Blant dem var selotene. De ville gjøre opprør mot romerne ved bruk av vold. Og så kommer Jesus og sier at salig er de som skaper fred! Med andre ord: Jesus pekte på en annen vei, og med det pekte han på fullendelsen av Guds rike, som ikke ville komme gjennom vold, men gjennom å fremelske fred!

Fred er noe langt mer enn fravær av vold og krig, på samme måte som godhet er langt mer enn fravær av ondskap. Og det er her Harry Månsus kommer inn med forståelsen av begrepet 'Shalom'. Månsus forstår dette som en altomfattende tilstand av helse, velferd, harmoni og rettferd, som til og med ble utvidet til å omfatte våre fiender. Jesus sier at vi skal elske dem som hater oss, be for dem og gjøre vel mot dem. Se, så annerledes og radikalt Guds rike er!

Billedtekst: Sveriges Radio

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 11

 "Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud." (Matt 5,8)

Man har kommet langt i åndelig modenhet og vandring med Herren, når man har kommet til samme erkjennelse som profeten Jeremia: "Hjertet er mer svikefullt enn noe annet, det kan ikke helbredes. Hvem kan forstå det? Jeg, Herren er den som gransker hjerter og prøver nyrer." (Jeremia 17,9-10)

Det er bare når vi erkjenner at hver eneste velsignelse vi får fra Gud - hvert uttrykk av barmhjertighet og trøst - er gitt oss av hans ufortjente nåde, at vi kan ane hva det betyr å ha et rent hjerte. Det skjer når vi erkjenner vår egen åndelige fattigdom og ser vårt eget hykleri, den fattigdom og hykleri som består av at vi tror at vi er rene som et resultat av vår egen trofasthet og lydighet i stedet for den ufattelige og ufortjente nåden det er. Det er når vi erkjenner vår egen religiøsitet og ser vår egen synd, at vi kan tro at alt, absolutt alt skyldes ufortjent nåde.

Apostelen Paulus hadde fått lys over dette. Hans åndelige utvikling handler om en erkjennelse av at han var en synder, og den erkjennelsen ble djupere og djupere med årene. Cirka år 59 e.Kr beskriver han seg slik: "For jeg er den minste av apostlene..." (1.Kor 15,9) Noen år senere, cirka år 64 e.Kr, bruker han disse ordene for å beskrive seg selv: "Jeg som er den minste av de hellige..." (Ef 3,8) Et år senere er erkjennelsen blitt enda djupere: "...for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største..." (1.Tim 1,15)

Dette er en sann og moden åndelig utvikling. Det er når vi komme fram til denne erkjennelsen av å se sin egen åndelige fattigdom og synd, og har tatt imot Kristi rettferdighet, at vi blir gitt håpet om at vi skal se Gud.

Dette vil inspirere og lede oss til å leve transparente liv, våge å vise vår egen svakhet og sønderbrutthet og vise nåde og barmhjertighet mot andre. Da vil vi få se vår neste som skapt i det samme gudsbildet som oss selv. 

Et av de mest kraftfulle eksemplene på et 'rent hjerte' finner vi i Matt 21. Etter at folkemengdene hyllet Jesus på hans ferd inn i Jerusalem, etter å ha renset Tempelet for pengevekslerne, kom mange blinde og lamme til Jesus for å bli helbredet. Jeg vet ikke om vi får med oss hvor radikalt dette er. For Jesus bryter nemlig med en gammeltestamentlig tradisjon her. I 2.Sam 5,8 leser vi at kong David forbød blinde og lamme å komme inn i Tempelet. Og som om det ikke var nok forbød presteskapet dem å ofre. (3.Mos 21,17) Årsaken var at de som skulle tre inn i Tempelet måtte være uten lyte, hvis ikke ble Tempelet urent. Å være blid og lam ble den gangen ansett å ha en lyte. Det ironiske er jo at de tillot pengevekslerne å være der. Her opptrer Jesus som øversteprest som bærer fram det fullkomne offer, seg selv, og gjør hjertene rene! Så også for oss.

Det finnes en hendelse i livet til Frans av Assisi som ikke slipper taket i meg. Som med de fleste i sin samtid var det en ting Frans fryktet mer enn noe annet: spedalskhet. 

En dag han kommer ridende utenfor Assisi støter han på en spedalsk mann. Da overmannes han av frykt og avsky. Men så skjer det at Frans gripes av kjærlighet til den spedalske og han stiger ned av hesten, bøyer seg ned, griper den spedalskes hånd og kysser den! Evangeliene forteller oss at Jesus berørte de spedalske, til tross for at han da etter Moseloven å ansees so uren, og han gikk inn i huset til Simon med tilnavnet 'den spedalske'.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 10

"Salige er de barmhjertige, for de skal få barmhjertighet." (Matt 5,7)

Jeg glemmer aldri da jeg 'oppdaget' ordene i Rom 2,4. Det var overveldende. "Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?" Leste jeg rett? Sto det 'Guds godhet'? Det måtte være feil. Jeg måtte lese det en gang til og enda en gang til. Sto det virkelig 'Guds godhet' og ikke 'strenghet'? Jeg hadde lest rett! Det ER Guds godhet som får oss til å vende om. Bare kjærligheten og nåden skaper endring, og varig endring, i våre liv. Vi trenger ikke mer strenge ansikter, pekefingre, men vi trenger barmhjertighet og ømhet.

Når vi oppdager dette, går det opp for oss at det virkelig er sant det som sies om kvinnen som fikk tilgitt så mye synd: "Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite." (Luk 7,47)

Den femte saligprisningen må sees i lys av lignelsen om den ubarmhjertige tjeneren i Matt 18,21-35. I denne lignelsen møter vi en konge som vil gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. En av dem skylder ham mye penger, nærmere bestem 10.000 talenter.

Wikipedia forteller oss at 10.000 talenter er en vektenhet som tilsvarer 200 tonn. Talenter var sannsynligvis laget av sølv, og regnet ut i dagens kroneverdi tilsvarer det cirka 6000 kr.- pr. kilo. Multipliserer vi dette kommer vi opp i en verdi av omtrent 1,2 milliarder. Tjeneren ville da trenge 2000 år på å betale gjelden! Med andre ord: Tjenerens situasjon var helt håpløs. Det var ingen mulighet for ham å betale gjelden.

Dette ettergir kongen tjeneren! Han gjør tjeneren gjeldfri. Kongen viser barmhjertighet.

Men så skjer det at tjeneren på vei ut av palasset, glad og lykkelig over å være gjeldfri støter på en som skylder ham penger, 100 denarer. Da viser kongens tjener seg fra sin verste side. Glemt var det faktum at han selv var tilgitt så mye. Han tar strupetak på mannen og tvinger ham til å gjøre opp for seg. Rått og brutalt. Han viser stor ubarmhjertighet. Hundre denarer utgjorde hundre dagslønner eller tilsvarende 200.000 kr.- i dagens pengeverdi. Ikke det at det ikke var mye penger, men sammenlignet med den kongelige tjenerens egen gjeld var det småtterier.

Den gang, som nå, trengs det barmhjertige mennesker som viser barmhjertighet. Som er så rause som Gud har vært mot dem, som viser i praksis at Gud tilgir, reiser opp igjen, som fremelsker forsoning. Salige er disse, sier Jesus.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 9

 "Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes." (Matt 5,6)

Saligprisningene i Bergprekenen står ikke alene hver for seg. Disse maksimer, i betydningen sammentrengte setninger som gir uttrykk for en allmenn sannhet, uttrykt i aforisme må ses i sammenheng med de andre, som en bevegelse mot Kristus.

Før vi i det hele tatt kan hungre og tørste må Herrens Ånd skape hungeren og tørsten i oss! Ellers blir dette bare vakre ord, og ingen ting mer. Apostelen Paulus er inne på dette i Kjærlighetens høysang, hvor han skriver: "Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, gir meg selv for å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet." (1.Kor 13,3)

Bare når vi omfavner vår egen sønderbrutthet og åndelige fattigdom kan vi begynne å hungre og tørste. Vi må be Ånden berede vårt hjertes åker, slik at jordsmonnet blir mykt. Det sikreste tegnet på at Ånden arbeider og virker i oss, er ikke Åndens gaver, men myke hjerter!

Men hva menes det å hungre og tørste etter rettferdighet? Hvilken rettferdighet er det snakk om? 

Teologen og forfatteren John Driver skriver, her i min oversettelse: "Kort fortalt beskriver ordet 'rettferdighet' kvaliteten på relasjonen som karakteriserer livet i Guds rike. I Evangeliet etter Matteus betyr ordet 'rettferdighet' en god relasjon til Gud som oppnås når man underlegger seg Guds vilje. I den sammenhengen Bergprekenen står handler ordet 'rettferdighet' tydelig og klart om at Guds vilje innebærer at man ordner sitt liv i overenstemmelse med de verdier som kroppsliggjøres gjennom Kristi lære." (John Driver, Kingdom Citizens. Herold Press 1980, side 65).

Vi ser her at rettferdigheten manifisteres gjennom en aktiv hengivelse til Gud, og en frukt av denne relasjonen er et liv levd for Gud og vår neste. Det beste eksempelet på dette er ordene fra Matt 22,36-40: "Mester, hvilket bud er det største i loven? Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet, men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene."

En rett hengivelse til Gud får konsekvenser for vår relasjon med vår neste! Gud har et hjerte for de fattige, for enker og farløse, for de fremmede og marginaliserte. Det var også de Jesus var sammen med når han var her på jord. Hvem er vi venner med?

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 8

 "Salige er de ydmyke for de skal arve jorden." (Matt 5,5) Alternativ oversettelse: "Salige er de saktmodige."

Hva betyr det litt gammelmodige uttrykket 'saktmodighet'? Ordet forstås kanskje annerledes enn vi antar: 'saktmodigheten' er sterk, ikke svak; aktiv, ikke passiv; modig, ikke motløs; tilbakeholden, ikke overdreven; beskjeden, ikke selvhevdende; og elskverdig, ikke arrogant. En saktmodig person blir ikke lett provosert, er ikke prangende, men er overbærende og anerkjenner gjerne andres prestasjoner. 

Den tredje saligprisningen vakte nok like stor oppmerksomhet og forbløffelse blant de som hørte Jesus denne dagen, som de to andre. For dette samsvarte ikke med de forventningene de hadde om en messiansk fremtid. Og, i dag, kolliderer det med vårt syn på styrke og framgang. Er det virkelig de saktmodige, de ydmyke, som skal arve jorden? Ikke de rike, mektige? 

Mange av tilhørerne håpet nok på en mektig programtale om hvordan Messias skulle fri dem ut av det klamme grepet til den romerske okkupasjonsmakten, ikke minst fri dem fra det tyngende skattetrykket og skape velstand og fred. I stedet fremhever Jesus ydmykheten eller saktmodigheten! Alt det vi forbinder med tafatthet og underlegenhet.

Jesus henter dette uttrykket fra Salme 37,1-11, som jeg anbefaler deg å lese i sin helhet. 

Observante lesere vil merke seg at kong David to ganger i denne salmen bruker uttrykket: "Arve landet". I vers 9: "...men de som venter på Herren skal arve landet." Og i vers 11: "Men de hjelpeløse skal arve landet og glede seg over varig fred." Her ser vi at 'saktmodighet' knyttes sammen med to ting: Det å vente på Herren og hjelpeløshet. Altså i betydningen av at man ikke stoler på egne krefter, men på Guds og setter sin lit til Herren.

Forsøk å forestille deg hvordan dette utsagnet og denne forståelsen av ordet 'saktmodig' må ha opplevdes for de som led under åket av en romersk okkupasjonsmakt. Veien til varig fred går først og fremst gjennom fred med Gud, som resulterer i fred med andre mennesker. Apostelen Paulus er inne på dette i Romerbrevet:

"Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten." (Rom 13,10)

"Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud." (Rom 12,17-19)

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 7

 Den andre saligprisningen lyder slik: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes." (Matt 5,4)

Hva mener Jesus å si når han sier at: "Salige er de som sørger". Er det noen salighet? Den som har opplevd sorg ved å miste noen som sto en nær, vil heller si, tvert om! Det er en grusom opplevelse som tapper en for kraft og energi, og som lammer ens følelsesliv og etterlater en nummen, fortvilet, fryktsom og ensom.

Midt i denne sterke kontrasten mellom det smertefulle vi opplever og Jesu ord om saligheten, åpenbarer svaret seg for oss: Jesu liv og det livet han kaller oss til, står i sterk kontrast til verdens måte å tenke på. Saligprisningene i Bergprekenen kan bare forstås når de ses i sammenheng med hvem Jesus er.

Når jeg leser den andre saligprisningen går tankene mine til den store messianske profetien i Jesaja 53, hvor Messias beskrives på følgende måte: "...en mann av smerte, kjent med sykdom..." (v.3) 

Vi ser det tydelig også i den såkalte Kristushymnen i Fil 2,5-8 som jeg anbefaler deg å slå opp og lese. 

Der setter Jesus til side sine rettigheter, sin makt og sine privilegier og ble som en av oss, ble menneske for å gi oss håp om frelse. Han satte til side streben etter verdens lykke og glede. I stedet valgte han korset for vår skyld. Som vi, i etterfølgelse av ham, fornekter verdslig lykke, vet vi også at vi vil være i selskap med alle de som sørger. Vi sørger over verden, med alle sine tomme løfter om makt, overflod og umettelige begjær. Vi sørger over verdens overfladiske erstatninger av Guds velsignelser. Vi sørger med de som opplever smerte, både selvpåført og av andre. Vi er velsignet i denne sorgen, fordi vi er delaktig i Kristi lidelser og deler lidelsesfellesskap med ham.

Kristus gråt over Jerusalem: "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profeten i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville ikke jeg samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine." (Matt 23,37) Og han gråt over Lasarus, jfr Joh 11.

Jesus gråter og sørger over verdens synd og sønderbrutthet, over krig og lidelser. Vi er velsignet hvis vi kjenner på den samme sorgen, og vi vet at vår sorg en dag skal byttes ut med glede: "...for å trøste alle som sørger, og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd." (Jes 61,3)

Bibelen oppfordrer oss til å lide sammen med de som lider: "Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter." (Rom 12,15) Esekiel identifiserte seg helt med de som sørget over eksilet i Babylon, jfr Esekiel 3,15.

De som hørte Jesus tale om de sørgende tenkte nok på disse ordene fra en av valfartssalmene: "De som sår med gråt skal høste med fryderop." (Salme 126,5-6)

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 6

 "Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres." (Matt 5,3) Alternativ oversettelse: "Salige er de som er fattige i seg selv."

Uttrykket "fattige i ånden" har vært en kilde til debatt gjennom hele kirkens historie. Fremmet Jesus fattigdom som et ideal, et grunnlag for velsignelse? Vi husker jo fortellingen om Den rike unge mannen, som fikk beskjed om å selge alt han eide og gi det til de fattige, for å følge Jesus. Den hellige Frans av Assisi (bildet) tok denne saligprisningen på ramme alvor, og tolket den bokstavelig. Skulle vi gjøre det samme?

Eller indikerer ordene "i ånden" at Jesus talte om noe åndelig? En hjertets holdning og ikke en faktisk, materiell fattigdom?

Hvorfor må det være enten det ene eller det andre? Det er i så fall en typisk vestlig tankegang, hvor vi skiller den åndelige verden fra den materielle. Jesus og hans disipler, som var preget av en østlig, jødisk tankegang, så dette som to dynamiske aspekter, som ikke skal skilles ad, men som et hele!

Det er rimelig å ants at disiplene, når de hørte dette uttrykket, så trigget det umiddelbart deres assosiasjoner tekster fra den hebraiske Bibelen. Som for eksempel Salme 34,7: "Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle hans trengsler." Eller Sefanja 3,12: "Jeg lar det bli igjen hos deg et ydmykt og fattig folk. De skal ta sin tilflukt til Herrens navn."

Så familiære som disse ordene enn måtte være for de som hørte Jesus denne dagen, må sammenhengen mellom en tilstand av åndelig fattigdom og det å arve himmelriket ha kommet som et sjokk på dem.

Nå var ikke jødene fremmede for tanken om at Gudsriket brøt igjennom i nødstider, når de var i eksil, men i tidligere tider var deres redning knyttet til at de beseiret sine fiender og ble satt fri fra deres fangenskap. Men her skifter Jesus perspektiv. I stedet for at de kom ut av deres fangenskap og inn i deres arv, proklamerte Jesus at midt i deres fattigdom arver de hans rike! med andre ord: frihet fra den romerske okkupasjonsmakten sto ikke på Jesu agenda. Dette var ikke den messianske revolusjonen de forventet. I stedet introduserer Jesus et rike de svake, slagne og fattige var de velsignede arvingene. Ydmykhet og et angrende hjerte utgjør den fruktbare jorda i Guds rike. Jeg vil anbefale at du tar deg tid til å lese Marias lovsang i Luk 1,46-55 i lys av den første saligprisningen.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 5

 Hva betyr det å være 'salig' i bibelsk forstand?

Det er to ord for 'salig' på gresk, som begge korresponderer med to hebraiske ord som har parallell betydning. Det ene er ordet 'eulogeo' som bokstavelig betyr 'å påkalle eller ønske gode ønsker eller intensjoner', slik som 'Gud velsigne deg for ditt harde arbeid' eller 'Gud velsigne deg for din trofasthet'.

Men Matteus bruker et annet gresk ord: 'Makarios', som i mo5tsetning til gode ønsker, beskriver dette ordet i en nåværende tilstand. Ordet bekrefter en nåværende åndelig kvalitet, og kan oversettes 'djupt lykkelig', 'velsignet', 'tilfreds' eller 'salig'.

Jeg vil si det slik at med Saligprisningene gjør Jesus en byttehandel: Å være fattig i ånden belønnes med himmelriket! Den som sørger, skal bli trøstet. De ydmyke skal arve jorden, osv.

Det Jesus beskriver er en tilstand av lykke og tilfredshet midt i nåværende omstendigheter. en forsikring om at  Guds løfter går i oppfyllelse. Delvis her i tiden, i sin fylde i framtiden. Jesus beskriver i Saligprisningene en forvandlet realitet som handler om at Guds rike bryter inn i tiden i hjertene til de som vil følge ham. Selv i håpløse situasjoner er Guds rike sikret for oss og vil en dag komme i hele sin fylde.

Det er en djup tilfredshet som følger med det å være salig i bibelsk forstand. Det er mettende, overstrømmende. Herren griper inn og gjør noe med omstendighetene våre, endrer dem. Midt i lidelser, sorg, smerte kan vi mettes med synet av din skikkelse, for å sitere Salmenes bok.

Saligprisningene er tilsynelatende selvmotsigelser, men er i virkeligheten åndelige realiteter. Eller Guds-rike kvaliteter.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 4

 Leo Tolstoj (bildet), som blir ansett som kanskje en største romanforfatteren noensinne, sentrerte hele sin tro og overbevisning rundt Bergprekenen, og så på Jesu ord om "å vende det andre kinnet til" (Matt 5,38-42) som selve hjørnesteinen i hans pasifistiske og ikke-voldelige overbevisning.

Det Tolstoj skrev om pasifisme og ikke-vold påvirket blant annet i en så betydelig grad, Mohandas Gandhi, at Gandhi hadde for vane å lese Bergprekenen to ganger om dagen de siste 40 årene av sitt liv. 

Den tysk-lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, levde Bergprekenen så konkret at han ble ansett som fiende av nazi-regimet. På en kraftfull måte satte han ord på sin tro på budskapet i Bergprekenen gjennom boken 'Etterfølgelse'. Martin Luther King jr., baptistpastor, aktivist og borgerrettighetsforkjemper, bygget hele sin teologi og filosofi om like rettighet og en ikke-voldelig revolusjon på Bergprekenen. En annen som tok Bergprekenen på ramme alvor og levde den ut i hverdagslig liv var Frans av Assisi. Reformasjonens tredje gren, anabaptistene, bygget sin tro på prinsippene for etterfølgelse som uttrykkes i Bergprekenen.

Dette er bare noen få eksempler på mennesker som anså Bergprekenen so forpliktende for sin tro og overbevisning.

Jesus kaller oss til et liv i radikal etterfølgelse. Det er ikke nok å bare gjøre rom for Jesus i våre liv, eller stille opp frivillig for misjonsarbeid - Han kaller oss til noe mye mer radikalt - å legge ned våre liv for Ham, og bli ambassadører for Guds rike, ved å stille vår menneskelige styrke, gaver og ressurser ti disposisjon for ham.

Bergprekenen kan ikke løsrives fra Jesus, den er uløselig knyttet til Jesu person. Den er en del av Jesus. Du kan ikke ha Jesus for seg selv, og ikke gjøre det han sier. Jesus sier det så klart og tydelig i Joh 14,23-24: "Jesus svarte: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg."

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 3

 Jeg tror Jesus mente hvert eneste ord i alt han sa, og hvis det er mulig å si det slik: særlig i Bergprekenen. Hvorfor skulle han undervise disiplene sine om noe som var uoppnåelig for dem? Ordene tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike, men gjelder for alle Jesu disipler til alle tider. For hva skal vi med fredskapere i et fremtidig Fredsrike? Det er nå de trengs.

Bergprekenen er en praktisk håndbok i hvordan sant disippelskap skal leves ut. Den inneholder selve prinsippene for hvordan Guds rike ser ut.

Avslutningen av Bergprekenen - fortellingen om han som bygde sitt hud på henholdvis sand- eller klippegrunn, tas ofte helt ut av sin sammenheng. Hvem har vel ikke hørt prekener om hvordan vi bygger livene våre på Ordets klippegrunn eller på Jesus. Det høres både fromt og riktig ut, men det er likevel ikke det Jesus sier!

La oss se nærmere på hva som faktisk står skrevet i Matt 7, 24-29. Det er ganske så klart og tydelig, og ikke til å misforstå. Vi må bare lese sakte. Fortellingen om vedkommende som bygde huset sitt på fjell innledes med ordene: "Hver den som HØRER DISSE MINE ORD OG GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell." 

Hva sikter disse ordene: "Disse mine ord" til? Opplagt til det Jesus hadde sagt før disse ordene falt, nemlig det vi kaller Bergprekenen i Matt 5-7. Det er de som har hørt den (eller i vårt tilfelle: har lest den), og som "gjør det de sier", som bygger huset sitt på fjell.

Og, den som bygger sitt hus på sand, er de som ikke lever ut budskapet i Bergprekenen! Dette er ikke mine ord, men det er det Jesus sier! Når jeg endelig forsto dette, forandret mitt kristenliv seg. Da kunne jeg ikke lenger forholde meg passivt og mer eller mindre parkere Bergprekenen til noe uoppnåelig eller til et fremtidig 1000-års rike. Da ble Jesu ord talt til hans disipler, radikale og utfordrende!

Jeg har helt sluttet med å holde prekener å bygge på Ordets klippegrunn eller andre metaforer, og leser ordene i kontekst. Da får de mening. Jeg tror vår sjelefiende har vunnet mange seire, ved at vi forkynnere har tolket dette ordet helt ut av den sammenheng det sies og dermed ubevisst  tonet ned radikaliteten i Jesu undervisning. 

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 2

 Har du tenkt på hva som var det gjennomgående tema i Jesu forkynnelse og undervisning? Var det menneskets behov for frelse? Guds kjærlighet til menneskeheten? Nødvendigheten av å bli født på ny? Det faktum at Jesus ville dø for våre synder?

Jesus talte om alt dette, og dette er alle essensielle sannheter. Men ingenting av dette var hovedtema for Jesu undervisning.

Kun et sted finner vi at Jesus taler om den nye fødsel. Det skjer i samtalen han har med Nikodemus, en av jødenes rådsherrer. Jesus nevner at han dør som løsepenge for oss bare en eneste gang. Det er kun fem eller seks steder i evangeliene hvor han bruker ordet 'frelse'.

Kanskje dette forvirrer deg? Vi er jo så vant til å understreke betydningen av å bli frelst.

Men leser du evangeliene nøye vil du oppdage at Jesu budskap handler om Guds rike. Det er nesten et hundre referanser til Guds rike i evangeliene. For det andre: Flesteparten av Jesu lignelser handler om Guds rike. Faktum er at Jesus selv sier at årsaken til at han kom til jorden var for å forkynne om Guds rike! "Men han sa til dem: Jeg må forkynne Guds rikes evangelium til de andre byene også, for til det er jeg utsendt." (Luk 4,43)

Det er ikke dette vi er vant til å høre, er det vel? Vi er vant til å høre at hovedårsaken til at Jesus kom til jorden var å frelse oss fra våre synder. Og det er definitivt en av hensiktene ved hans komme, men det er kun en av hensiktene!

Overalt hvor Jesus var, forkynte han Guds rike. Fra begynnelse til slutt: 

"Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær." (Matt 4,17)

"Jesus gikk omkring i hele Gallilea, underviste i synagogene deres og forkynne evangeliet om riket." (Matt 4,23)

"Deretter dro Jesus omkring i alle byene og landsbyene. Han lærte i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket..." (Matt 9,35)

"Men da folkemengden fikk vite det, fulgte de etter han. Og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike..." (Luk 9,11)

Disiplene kjempet ikke for et politisk system, men for Guds rike. De la ned sine liv for dette riket og endte opp som martyrer. 

India-misjonæren skrev i sin tid boken: 'The Unshakable Kingdom and the Unchanging Person' (Riket som ikke kan rystes og den uforanderlige personen) gjorde et djupt og vedvarende inntrykk på meg når jeg leste den i 1980. Stanley Jones hadde tatt inn over seg det som er selve grunntemaet i Jesu undervisning, nemlig evangeliet om Guds rike. For Stanley Jones - som for apostlene - dreide ikke det kristne budskapet seg om å endre lover, kjempe for politiske kandidater, sørge for at Cæsar fikk en ny periode, men om Guds rike. Apostlene forkynte, underviste, utøvde barmhjertighet, ga de sultne mat og levde sitt liv i fellesskap i verden - et fellesskap som besto av mennesker som var adskilt fra verden.

fortsettes

Evangeliet om Guds rike og Bergprekenen, del 1

 Jeg var visst litt for tidlig ute med å publisere artikkelserien om englenes og forbederens rolle. Den krever litt mer bearbeidelse før jeg kan fortsette. I stedet publiseres første del av en artikkelserie om Guds rike og Bergprekenen som jeg lenge har tenkt å publisere. 

Det er mye snakk om Gud i vår verden i disse dager. Politiske kandidater siterer gjerne skriftsteder i den hensikt å vinne tilhengere. Men hvor mange av oss griper den virkelige betydningen av Jesu liv og lære og faktisk lever i henhold til dem. Jesu undervisning revolusjonerte de religiøse og politiske ideologiene i Hans samtid og fortsetter å gjøre det i vår egen tid. Idet han avviste egoismen, underviste Jesus om selvfornektelse til andres beste. I sterk kontrast til de forventningene som fantes om at Messias skulle beseire og regjere, ble Jesus født i fattigdom. Han vokste opp ubemerket og døde som en kriminell. Saligprisningene, som rammer inn evangeliet, foreskriver dyder de fleste av oss helst vil unngå. Det er det som gjør dem så radikale. Hvorfor fremmer Jesus idealer som tomhet, fattigdom og ydmykhet? Det skal vi se nærmere på i denne artikkelserien. Bergprekenen handler om praktisk kristen tro.

Jeg slutter ikke å forundres over å møte kristne som på ramme alvor mener at Bergprekenen ikke gjelder oss, men at den enten er ment for et fremtidig tusenårsrike, eller kun er et slags "sjelespeil" som skal vise oss at den er umulig å holde.

Det første vi må spørre oss selv om er hvem som er mottagerne av denne undervisningen Jesus gir?

Matteus forteller at det ikke er den store folkemengden som hadde trengt seg rundt Jesus på grunn av de store undergjerningene Han gjorde. Vi leser at "store folkeskarer fulgte Ham - fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og fra området bortenfor Jordan." (Matt 4,25) Men det er ikke disse som får del i den undervisningen som Jesus gir om Guds rikes prinsipper og lover. Matteus forteller: "Da Han så folkemengdene, gikk Han opp i fjellet. Og da Han hadde satt seg, kom disiplene Hans til Ham. Han åpnet sin munn for å tale, lærte dem og sa: Salige er..." (Matt 5,1-3a)

Det kommer veldig tydelig frem at det er Jesu disipler som får del i denne undervisningen. Evangeliet er jo evangeliet (De gode nyheter) om Guds rike. Vi ser dette både ved begynnelsen og ved avslutningen av Jesu virke. Mellom påske og Kristi himmelfartsdag så er det Guds rike Jesus underviser disiplene om:

"Han ble sett av dem i førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apg 1,3b)

Det står ingenting i Bergprekenen eller noe sted i Det nye testamente at det Jesus underviser om ikke gjelder for oss som tror på Ham nå, eller at Han sikter til den tid som omtales som Tusenårsriket.

Jesus kaller oss til en radikal etterfølgelse - nå! Ikke i morgen, men i dag. Og Han mener selvsagt hvert eneste ord. Ved Guds nåde gir Han oss kraft til å etterleve prinsippene som gjelder for Hans rike. Bergprekenen er et eksempel på hvor annerledes Guds rike er. Det er et rike bokstavelig talt snudd på hodet. Dette er ikke verdens visdom, men Guds visdom! Dette er praktisk kristendom. Dette er ikke en tale holdt for å vise oss at det er umulig å holde disse prinsippene.

Jeg synes professor Oskar Skarsaune sa det så flott i avslutningen av sin avskjedsforelesning på MF nylig:

"Jeg leste under arbeidet med denne forelesningen Dietrich Bonhoeffers utrolig sterke bok 'Etterfølgelse'. Den handler om radikalt kristent disippel-liv. Der Bergprekenen er livsveiledningen for kristne, der Jesus-ordene etterleves i hverdagen, i all sin radikalitet. Paradoksalt tror jeg dette er - ikke den beste, men den eneste oppskrift på sann kirkevekst. Før, under, og etter Konstantin."

fortsettes

Englenes og forbederens rolle i endetiden, del 1

 Hvilken forbindelse er det mellom englene og forbønnens tjeneste? Og hvilken rolle spiller englene i vår tid, nå når vi nærmer oss raskt Jesu gjenkomst? Disse spørsmålene opptar meg veldig for tiden.

Og i natt drømte jeg på nytt om engler. En mektig engel sto over huset der jeg befant meg. Hebreerbrevets forfatter skriver følgende om englene i det første kapittelet av sitt brev: "Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder, sine tjenere til flammende ild...Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å hjelpe dem som skal arve frelsen?" (Hebr 1,7 og v.14) 

Jeg merker meg ordene "Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste..." Hebreerbrevets forfatter understreker følgende: De er i Guds tjeneste! Bibelen viser en klar sammenheng mellom de troendes bønner og englenes tjeneste. Ikke slik å forstå at de lytter til bønnene våre og skrider til handling. Det er Gud som lytter til bønnene våre og som griper inn når vi ber. Englene handler bare etter ordre fra Herren, og både englers og menneskers høyeste oppgave er å tilbe Herren Jesus Kristus og ingen annen. Bibelen advarer sterkt mot engledyrkelse - mot å søke hjelp direkte hos dem eller tilbe dem: "La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere. De går helt opp i sine syner og skryter uten grunn av sine rent menneskelig tanker, og holder ikke fast ved ham som er hodet." (Kol 2,18-19) Da apostelen Johannes befant seg på klippeøya Patmos fikk han besøk av en engel som skulle vise ham hva som skulle skje, ble han så fylt av ærefrykt at han falt ned for engelens føtter for å tilbe ham: "Jeg, Johannes, er den som hørte og så alt dette. Da jeg hadde hørt og sett det, kastet jeg meg ned for føttene til engelen som hadde vist meg dette, og ville tilbe ham. Men han sa til meg: Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken profetene og de som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe!" (Åp 22,8-9) I en serie artikler skal vi se nærmere på englenes og forbederens rolle i endetidsdramaet. Jesus beskriver englenes aktivitet i Joh 1,51: "Så sa han: Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen." Englene befinner seg vekselsvis  omkring Guds trone i tilbedelse, på strategiske oppdrag i himmelrommet og på jorden for å virkeliggjøre Guds plan og vilje. Når de stiger ned, er det etter ordre fra Guds trone, noe som ofte utløses av de troendes bønner. Når de stiger opp, er det jordiske oppdraget utført, og de kan igjen stige ned, når nye befalinger går ut fra Guds trone. 

fortsettes

Forbønnsemne: Katastrofal manglende beredskap

 Et leserinnlegg fra Berit Ranveig Nilssen, ordfører i Nesseby kommune i Øst-Finnmark, har skapt nød hos meg som forbeder. Det er oppsiktsvekkende det hun skriver. Hun beskriver beredskapssituasjonen i Øst-Finnmark, som er grenseområdet til Russland. Mens Finland har mat og drivstoff til hele befolkningen i seks måneder, har Nesseby kommune mat og drivstoff i sju dager - og kun en matbutikk. "Og butikkens lager?", skriver ordføreren: "ligger ikke i kommunen. Det ligger på Gardermoen - 1800 km. unna. Ett avvik - en stengt vei, en konflikt, en storm - og forsyningskjeden ryker."

Ordføreren i Nesseby innleder leserbrevet sitt i Klassekampen lørdag på følgende måte: "Hva skjer hvis E6 stenger midt i januar? I Nesseby i Øst-Finnmark vet vi svaret: Butikken er tom i løpet av en uke. Stortinget har denne uken behandlet Totalberedskapsmeldingen. Resultatet? Syv nye utredninger. Ingen nye lagre. Ikke et eneste nytt konkret tiltak for oss som bor i Øst-Finnmark som har grenseområdet mot Russland. Vi får en ny totalberedskapsplan. En ny politiplan. Ny kriselovgivning. Ny digital sikkerhetsstrategi. Ny strategi for samfunnssikkerhet. Nye analyser. og kanskje - kanskje en gang - et styrket sivilt militært samarbeid. Alt dette er viktig. Men det gir oss verken mat, strøm, varme eller drivstoff når krisen treffer."

Faktum er at staten ikke vil etablere egne matvarelagre i Finnmark. Det til tross for at kommisjonen pekte spesielt på Øst-Finnmark som strategisk sårbart i tilfelle en krise. Totalberedskapskommisjonen kalte rapporten sin: "Nå er det alvor", men det virker ikke slik.

Ordføreren skriver: "Denne uken markerte vi at det er 80 år siden Norge ble frigjort. I Finnmark startet frigjøringen allerede høsten 1944. Vi husker fortsatt hva det kostet å stå alene, hva som skjer når forsyningene uteblir og hjelpen lar vente på seg. Frihet må forsvares - ikke bare med våpen, men med beredskap. Norge har vært her før. Før 9.april 1940 ba fagmiljøene om beredskapslagre og styrket motstandskraft. Politikerne nedsatte komiteer. Vi visste hva som kunne komme, men brukte tiden på å tenke. Da ufreden kom, var vi ikke klare. Nå risikerer vi å gjøre det samme. Neste gang stormen kommer - snø, cyber eller krig - er det for sent med planer."

Som forbedere for Norge må vi ta dette på ramme alvor. Å ta dette med i våre daglige bønner for politikerne, fagmiljøene og for regjeringen. Jeg vil kalle dette et profetisk varsko!

Bestevenn med Jesus

 Ordene fra Joh 15,15 har blitt så levende for meg: "Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt hva jeg har hørt av min Far."

Jeg setter vennskap høyt. det å kunne samtale med et annet menneske, drøfte, lytte til, dele hjerte med hverandre, men også det å være stille og tause sammen - jeg setter pris på fellesskapet, smilene, latteren. Dele de gode historiene.

Selve kjernen i den kristne tro er at Gud i Kristus søker vårt vennskap.

Herren Jesus har gjort dette vennskapet fritt tilgjengelig gjennom sin lidelse og død, oppstandelse og himmelfart - for alle! Gud ønsker å bli din venn - i dag.

Gjennom dette vennskapet forvandler Gud mennesket. Tar vi imot dette vennskapet tar Den Hellige Ånd bolig i oss og begynner forvandlingen innenfra.

Det er en djup gradvis forvandling. Det er snakk om en forvandling som går fra en religiøsitet som bare later som, til at man blir transparent. Det er en forvandling fra selvopptatthet til deltagelse i andre menneskers liv. Da blir vi 'sårede helbredere', for å bruke et kjent og kjært uttrykk av Henri Nouwen.

I et mester-tjener forhold til Gud kan vi beholde en avstand. Med et vennskap er det annerledes. Da kommer man nær hverandre.

Billedtekst: Jesus og bror Mena. Legg merke til at Jesus holder armen rundt den koptiske munken.

To ørner - en drøm

 I natt hadde jeg en underlig drøm. Det var vinter, og jeg var ute på ski. I det jeg skal til å kjøre nedover en bakke skjer en kraftig eksplosjon. Skadeomfanget er stort, og vi er flere som er ute og leter. Med ett står to enorme ørner svevende i luften. De er så store at de sperrer hele veien. De er fryktinngytende. Da forstår jeg med ett: de er engler, og de inviterer meg til å fly med dem.

De som sår med gråt

 "Gudfryktige mennesker gråter og lengter etter den ømhet og sympati som finnes hos Trøsteren - Den hellige ånd - og Hans venner! Kirken kan aldri vokse så lenge våre øyne er tørre." 

- Bjørn Olav Hansen 9.mai 2025

"Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev! De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd." (Salme 126,4-6)

Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, ble en gang spurt av en gruppe evangelister som mente de hadde prøvd alt for å nå mennesker med evangeliet, og ville vite om generalen hadde noen gode råd. Da svarte general Booth: 'Prøv tårer! Prøv tårer!' 

Vi må ikke glemme at tårer også er bønn.

Knelende i bønn til Gud for Norge

Bakteppet kunne ikke vært mørkere når Norge i dag feirer 80 år med fred og frihet, en fred og frihet vi aldri må ta for gitt. Kampen må kjempes på våre knær i inderlig bønn for vårt kjære fedreland og for det norske folk. I takt med tiltagende mørke gleder jeg meg over at Gud er i ferd med å reise opp en bønnehær, menn og kvinner, ungdom og voksne, selv barn stiller seg i gapet til vern for landet. Det er virkelig noe den eldre generasjon bedre kan glede seg over. Ja, det er faktisk et stort takkeemne. 

Jeg gleder meg over at i Den norske kirkes gudstjenester blir det bedt for landet vårt hver eneste søndag. Det er et stykke vei før den samme bevisstheten finner sted i norsk frikirkelighet. Min drøm er at dette løftes fram i alle landets frikirkelige forsamlinger, og at vi får løftet fram igjen Bots - og bededagen som Norges nasjonale bønnedag.

La oss benytte frigjøringsdagen i dag til å takke og be for vår kjære konge og hans hus, storting og regjering og alle styrende organer, for Norges grenser, for politi og militæret, for domstolene, for våre skoler og vårt helsevesen. La oss velsigne Norge. Og la oss aldri, aldri ta friheten og demokratiet og freden for gitt. La oss fortsette å bære Norge fram for Gud knelende.
 

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 7

 Da har vi kommet til den aller siste valfartssalmen, som er Salme 134, den femtende i rekken, og et spørsmål melder seg umiddelbart: Skal vi velsigne Gud? Er det ikke han som velsigner oss?

Versene 1-2 lyder slik: "Velsign Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens Hus om nettene. Løft hendene mot det hellige og velsign Herren."

Hva vil det si å velsigne Gud? Hvordan ser det ut i praksis? Jo, jeg uttaler med min munn og hele meg, at jeg vil og lengter etter at Herren skal lykkes i alt han gjør, at alt det Gud er og gjør skal gå i oppfyllelse og lykkes. Velsignelse betyr å gi kraft til å lykkes. Sagt det litt enkelt: Jeg 'heier' på Herren! 

Herren tilhører døgnet! Tempeltjenesten var delt inn i ulike vaktskifter. Her omtales nattevakten. Noen må våke i verdens natt. Det gjelder ikke minst i vår egen tid, som er så mørk. Jeg har gjort det til en god vane at jeg i stedet for å ergre meg når jeg våkner om natten, at jeg heller bruker tiden til å takke Herren og be både for meg selv og andre jeg har på bønnelista mi. Jeg gir tipset videre. Men av og til kalles vi også til "å stå i Herrens Hus om nettene!" Da kalles vi på en spesiell måte til nattevake for Herren. Da trenger han oss i forbønnens tjeneste. Da kalles vi til "å løfte hendene mot det hellige og velsigne Herren!"

De femten valfartssalmene avsluttes med Herrens velsignelse: "Herren velsigne deg fra Sion, han som skapte himmel og jord!" (v.3)

Takk for reisen!

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 6

 Jeg kan ikke lese den nest siste valfartssalmen, Salme 133, uten å tenke på Matteus den fattige eller Matta al-Miskin, som hans koptiske navn er. Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Noe av det som opptok han mest var bønn og bønnen om kristen enhet. Og Salme 133 begynner slik: "Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!"

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen 'Kristen enhet' advarer han mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake. I motsetning til denne falske enheten stiller Matta al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige. Hans nedriving av alle skillemurer. 

Matta al-Miskin legger vekt på at den enestekraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta al-Miskin. 

I 1972 skriver Matta al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp det samme tema. Artikkelen har fått tittelen: 'En Kristus og en altomfattende kirke.' Her tar Matta al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Fortsettelsen av Salme 133 lyder slik: "Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid."

fortsettes