Rystelser

I dag er det to personer, fra så vidt ulike kirkelige tradisjoner, som har kommet meg til hjelp. Den ene en svensk baptist, Lydia Lithell (bildet), og en russisk ortodoks prest, teolog og beder, Alexander Schmemann. Dagen i dag er på ulike måter utfordrende og jeg trenger sikker grunn under føttene. Disse to hjalp meg til det. Jeg skal komme tilbake til det.

Men bare disse linjene først:

På min trosreise har jeg vært så heldig å få møte så mange spennende mennesker, enten levende eller i form av bøker de har skrevet, eller som er skrevet om dem, som har beriket meg. Guds familie er så stor, mye større enn den delen av slekten jeg er en del av.

Her er hva jeg skrev om disse to, i 2018. Det passer veldig godt for dagen i dag:

Det er en sangstrofe som har fulgt meg siden jeg våknet i dag tidlig: "Det enda som bär när allting annat vacklar". Setningen er hentet fra Lydia Lithell's (bildet) vakre salme: "Det enda som bär". Helt siden jeg hørte den første gangen, har den vært en av mine favorittsalmer. Den kommer til meg med jevne mellomrom, særlig i utfordrende livssituasjoner.

I dag er det mye som vakler. Mye som rystes. Både nasjonalt, internasjonalt og på det personlige, individuelle plan.

Men det er noe som holder. Noe som står og vil bli stående.

I går leste jeg noe som den ortodokse teologen Alexander Schmemann har skrevet, og som jeg lå og grunnet på i natt:

"Han led og ble begravet og stod opp igjen!" 'Etter at han døde på korset og for ned i døden, stod Han opp igjen fra de døde. Dette er den grunnleggende, vesentlige og aldeles avgjørende bekjennelsen i Trossymbolet, en erklæring fra selve hjertet av kristendommen. For "er Kristus ikke oppstanden, da er deres tro unytttig." Det er apostelen Paulus' ord, og de er fortsatt like grunnleggende for kristentroen. Kristendommen består først og fremst av en tro på at Kristus ikke forble i graven, men at livet brøt fram fra døden." (Alexander Schmemann. Hellige Nikolai menighetsblad nr 1/2018, side 4)

Vi tror på en LEVENDE FRELSER og REDNINGSMANN.

Derfor, det enda som bär, er Guds nåde og Hans barmhärighet!

Det enda som bär när allting annat vacklar, det är Guds nåd och hans barmhärtighet. All jordisk berömmelse och glans den slocknar när sist jag står hos Gud i härlighet.                                       

Det enda jag vet det är att nåden räcker, att Kristi blod min synd, min skuld betäcker. Det enda jag har att lita till en gång, det är Guds nåd, Guds gränslösa nåd.                                                               

Det enda som står igenom alla tider, är Kristi kors och blodets säkra grund. Ty allt vad jag byggt av hö och strå det faller. Det varar blott en kort, en flyktig stund.                                                         

Det enda jag har inför den vita tronen, det är en frälsad själ. Halleluja! Och detta är nog ty all min synd blev sonad när Jesus dog för mig på Golgata.

Vår Far, del 3

Det gjelder å ha himmel over livet!  Men det er rart hvordan pendelen svinger. For en del år siden talte predikantene så mye om himmelen,  at de ble anklaget for å fjerne seg så mye fra det som skjer her og nå, at de ble nettopp det: livsfjerne. Nå har pendelen svingt til den andre siden. Når hørte du sist en preken om himmelen?

"Vår Far i himmelen!"

Slik lærer Jesus oss å be. Det gir rett perspektiv.

"Etter at vi har sagt: Vår Far", skriver den ortodokse presten og teologen Alexander Sc
hmemann, "fortsetter vi med: 'som er i himmelen', og nå løftes både bønnen og hele vårt liv opp til himmelen. For å nå himmelen må vi nå gjøre en vertikal bevegelse, vi må løfte våre hjerter, våre ansikt, ja, hele vårt vesen mot det rike som ikke er av denne verden." (Alexander Schmemann: Herrens bön. Silentium, 2017, side 15)

Jeg gleder meg over dette: Jeg har en Far i himmelen.

Himmelen og ikke minst evigheten blir så veldig, så svært, så ufattelig. Men Han jeg ber til kan jeg kalle Abba - pappa.

Det gir meg trygghet.

Han er skaperen, den evige, men også vår Far.

Denne Far er det som 'løfter sitt ansikt mot deg, og gir deg fred.' (4.Mos 6,26)

I det jeg løfter mitt ansikt mot himmelen og sier: Vår Far, møtes Hans og mitt ansikt. Han vender seg ikke bort fra oss, men vender sitt ansikt mot oss og lyser sin fred over oss.

"I tro strekker vi oss mot den guddommelige kjærligheten som omfavner og gjennomsyrer hele verden. Det er en tro på verden som en gjenspeiling av Guds rike. Den verden vi kan se med våre jordiske øyne er et tegn på det usynlige riket som er menneskets mål og bestemmelse, det rike som er vårt evige hjem og som er nærværende allerede i dag. Med denne gledesfylte innledningen på Herrens bønn bekrefter Jesus for oss at vi som er Fars barn tilhører dette riket og derfor kan si: Vår Far, du som er i himmelen," skriver Alexander Schmemann.

(fortsettes)

När allting annat vacklar

Det er en sangstrofe som har fulgt meg siden jeg våknet i dag tidlig: "Det enda som bär när allting annat vacklar". Setningen er hentet fra Lydia Lithell's (bildet) vakre salme: "Det enda som bär". Helt siden jeg hørte den første gangen, har den vært en av mine favorittsalmer. Den kommer til meg med jevne mellomrom, særlig i utfordrende livssituasjoner.

I dag er det mye som vakler. Mye som rystes. Både nasjonalt, internasjonalt og på det personlige, individuelle plan.

Men det er noe som holder. Noe som står og vil bli stående.

I går leste jeg noe som den ortodokse teologen Alexander Schmemann har skrevet, og som jeg lå og grunnet på i natt:

"Han led og ble begravet og stod opp igjen!" 'Etter at han døde på korset og for ned i døden, stod Han opp igjen fra de døde. Dette er den grunnleggende, vesentlige og aldeles avgjørende bekjennelsen i Trossymbolet, en erklæring fra selve hjertet av kristendommen. For "er Kristus ikke oppstanden, da er deres tro unytttig." Det er apostelen Paulus' ord, og de er fortsatt like grunnleggende for kristentroen. Kristendommen består først og fremst av en tro på at Kristus ikke forble i graven, men at livet brøt fram fra døden." (Alexander Schmemann. Hellige Nikolai menighetsblad nr 1/2018, side 4)

Vi tror på en LEVENDE FRELSER og REDNINGSMANN.

Derfor, det enda som bär, er Guds nåde og Hans barmhärighet!

Det enda som bär när allting annat vacklar, det är Guds nåd och hans barmhärtighet. All jordisk berömmelse och glans den slocknar när sist jag står hos Gud i härlighet.                                         

Det enda jag vet det är att nåden räcker, att Kristi blod min synd, min skuld betäcker. Det enda jag har att lita till en gång, det är Guds nåd, Guds gränslösa nåd.                                                                 

Det enda som står igenom alla tider, är Kristi kors och blodets säkra grund. Ty allt vad jag byggt av hö och strå det faller. Det varar blott en kort, en flyktig stund.                                                           

Det enda jag har inför den vita tronen, det är en frälsad själ. Halleluja! Och detta är nog ty all min synd blev sonad när Jesus dog för mig på Golgata.

Vår Far - Herrens bønn

"Det første Jesus gir sine disipler, de som ønsker at Han skal lære dem å be, er en uvurderlig gave og trøst, en glede og inspirasjon: Han gir dem muligheten til å kalle Gud 'Far', til å betrakte Ham som sin egen Far.

Hvor mange ulike ideer har ikke mennesket i sin fantasi utviklet om Gud! Han er blitt kalt Den absolutte, Den høyeste, Herren, Allmektig, Skaperen, Velgjøreren og så videre. Alle disse ideer og navn refererer til en del av sannheten, til en djup erfaring og forståelse av hvem Gud er. Med ordet 'Far' sammen med 'vår' inneholder alle disse elementer av sannheten, samtidig som de avslører en nærhet og intimitet, en unik kjærlighet og en gledesfylt forening.

'Fadervår' - her finner vi kjærlighetens mening. Erfaringen av nærhet og glede i relasjonen til Far leder oss videre til en fordjupet tro og tillit, og når vi erkjenner vår totale avhengighet av Far finner vi også vår djupeste frihet. Det handler ikke lenger om en ide om hvem Gud er. I bekjennelsen av Far som vår skaper kommer vi til innsikt om det rette forholdet mellom Gud og mennesker, vi sier vårt ja til Guds invitasjon om å forenes med Ham i kjærlighet. Dette er begynnelsen til det evige livet ..."

- Alexander Schmemann (bildet), ortodoks prest og teolog, født i Tallinn i Estland i 1921, i boken Herrens bønn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen