'En strid er aldri noe hyggelig for et Guds barn; han vil mye heller nyte fellesskapet med sin Herre enn å forsvare troen, eller angripe vrang lære. Men en Kristi soldat har ikke noe annet valg enn å adlyde sin Mesters befaling. Det kan være at han føler at det ville ha vært best for ham å bli liggende i senga, enn å stå der dekket av svette og støv på grunn av kampens hete; men som soldat, har han lært seg til å adlyde, og regelen tilsier ikke at han skal nyte personlig komfort, men lyde sin Kommandørs ordre. En Kristi tjener må bestrebe seg til å holde fast ved den sannheten hans Mester har åpenbart for ham.' (C.H Spurgeon: Autobiography: Volume 2. The Banner of Truth Trust, side 468)
Prekenen fra 1861 illustrerer den posisjonen Spurgeon måtte ta for å forsvare det som var mest dyrebart for ham: Guds ord.
Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder!
For Spurgeon gjaldt disse ordene:
'Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann! Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.' (2.Tim 2,3-4)
Spurgeon følte seg som pastor forpliktet på ordene fra 2.Tim 4,2-5:
'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende seg bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste.'
Minst to ganger i dette brevet oppfordrer Paulus sin unge medarbeider til å lide ondt - for sannheten. Den har nemlig alltid sin pris.
I 1887 setter Spurgeon seg ned for å skrive lederartikkelen til magasinet han utgir. Han tar et oppgjør med vranglæren. Det skulle føre til et endelig brudd med den britiske baptistunionen. 28. oktober 1887 melder Charles Haddon Spurgeon seg ut. Han tar med seg hele menigheten på 5000 medlemmer, selve flaggskipet blant engelske baptister.
Her er et lite utdrag av hva Spurgeon skrev, her i min oversettelse:
'Ingen som elsker evangeliet kan skjule for seg selv det faktum at dagene er onde... Hvor mye lenger vil de gå? Hvilken del av læren gjenstår som de vil oppgi? Hvilket annet emne vil de forakte? En ny religion er blitt initiert, som ikke er mer kristendom enn kalk er ost, og denne religionen, som er frarøvet moralsk moralsk ærlighet... latterliggjør Skriftens inspirasjon, degraderer Den Hellige Ånd til en innflytelse og oppstandelsen til en myte... Likevel forventer disse fiender av vår tro seg at vi skal kalle dem brødre, og at vi skal opprettholde konføderasjonen med dem.'
Så skriver Spurgeon: 'Tyskland er er gjort til vantroende av sine predikanter, og England følger i fotsporene.'
Det at Spurgeon meldte seg og menigheten ut av den britiske baptistunionen fikk det til følger, at Spurgeon ikke delte talerstol med liberale teologer eller forkynnere, Utmeldelsen sendte sjokkbølger gjennom hele den britiske baptistunionen, så vel som i andre land.
