Salme 137 har fulgt meg noen dager nå:
"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger. Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord." (Salme 137,1-4)
Vi lever i en tid hvor det ikke er særlig plass for klagesangene i våre forsamlinger. Tar man turen innom en pinsekarismatisk sammenheng som er turtallet høyt, og bekjennelsene høye. Jeg må være ærlig å si at jeg er litt sliten av det, og jeg tror ikke det bare har sammenheng med at jeg har rundet 50. Det samsvarer kort og godt ikke med livet, og blir heller ikke en sann bekjennelse for meg. Av og til er det også tid for klagesangene. Hos Forkynneren leser vi:
"Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen....en tid for å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse ...." (For 3,1 og v.4
I Bibelen finnes Klagesangene, som uttrykker sorg over babylonernes ødeleggelse av Jerusalem, og i Salmenes bok finner vi salmer som uttrykker det samme. Som foreksempel Salme 102. I innledningen på denne heter det: "Bønn av en elendig, når han tæres av lengsel og utøser sin sorg for Herrens åsyn." Skrives det slike ting i dag? Er det plass for dette i forsamlingene våre? Jeg vet ikke. Hør på de første versene i denne salmen:
"Herre, hør min bønn og la mitt rop nå fram til deg! Skjul ikke ditt åsyn for meg den dag jeg er i nød! Vend ditt øre til meg, skynd deg å svare meg den dagen jeg roper! For mine dager er svunnet bort som i røk, mine ben brenner som ild. Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress, for jeg har glemt å ete mitt brød. Mens jeg sukker høylytt, er jeg blitt til bare skinn og ben."
Det høres ikke ut som siste lovsang opplyst på kirkeveggen.
Nei, så er det da heller ikke en lovsang, men en klagesang.
Molltonene hører også med. Jamringen, klagen, ropet, frustrasjonen, oppgittheten.
Jeg har det litt slik nå. Det skyldes omstendigheter i mitt liv, uten at jeg skal gå nærmere inn på det. Av og til er jeg nok for åpenhjertig, også på bloggen, det øker smerten når noen misbruker det eller misforstår bakgrunnen. Det har jeg også opplevd i det siste. Det blir litt slik som den som skrev Salme 137. Man kjenner seg av og til tvunget til å "synge" de glade "sangene", det vil si det folk forventer av en at man skal si. Men det blir feil, det blir alltid feil. Gud kjenner våre hjerter, og lytter også når vi klager vår nød til Ham. Det kjenner jeg dyp takknemlighet for. Tenk om vi kom til gudstjeneste eller møte en dag, og alle sangene var klagesanger og vi vendte vår røst til Herren samstemmig og ropte ut vår nød? Hvilken gudstjeneste det ville bli! En ting er sikkert: den ville være lite typisk norsk. Men kanskje veldig sannferdig. Ville det ha vært vantro å gjøre det?
