En liten, men dog svært innflytelsesrik menighet, del 2

Her følger andre og siste del av Jonathan Wilson-Hartgroves artikkel om Gordon Cosby og Church of the Savior:

En kald og klar vinter-ettermiddag, ringer jeg på døra til Christ House, og en av de som bor der inviterer meg inn. I fjerde etasje i dette hospice for hjemløse, deler grunnleggeren av Church of the Saviour, Gordon Cosby en leilighet sammen med kona, Mary. 94 år gammel bruker han en rullator for å krysse korridoren og komme seg inn i et lite kapell. 'Jeg har en og en halv time', sier han og legger til: 'Hvor mye tid har du?'

Jeg føler meg som en pilegrim til den eldgamle egyptiske ørken, hvor jeg er kommet for å dele celle med med en levende helgen for å få et ord. Jeg har kommet sammen med andre medlemmer av kommuniteten i Rutba House, og vi introduserer oss for Gordon. 'Hva er det kommuniteten deres drives med', spør abbaen, og jeg forsøker å forklare det hele med en setning eller to. 'Er Jesus Kristus sentrum i dette prosjektet?', spør han. Et enkelt 'ja' er nok. Han nikker bifallende. Vi deler med ham grunnlaget for kommuniteten slik den har vært fra begynnelsen.

'Hva som er viktig', sier Cosby, 'er å vite hva dere ikke vet'. Han snakker om det å bli gammel og det å møte nye leger hele tiden. 'Jeg må forsikre meg om at de vet det de ikke vet', sier han med et glimt i øyet. Så forteller han en historie:

'For flere år siden forsøkte jeg å finne ut hva som var det neste steget for oss her i Church of the Saviour, Mary og jeg dro på en retreat til Iona i Skottland som kommuniteten der sto for. Vi hadde en vidunderlig tid der. Jeg ble så imponert av det jeg opplevde der at jeg begynte å lese en bok av en av lederne. Ja sa til meg selv: 'Dette er en bok som skal fortelle oss hva som er neste steget for oss'. Når jeg kom meg halvveis gjennom boka, så visste jeg at jeg hadde fått tak på det. Jeg kunne ikke vente til jeg hadde lest den ferdig for å få tak på svaret. Men når jeg kom til siste siden, så var jeg fremdeles ikke sikker på svaret. Det var et lite tillegg etter den siste setningen, hvor det sto: 'Hvis du vil se hvordan denne boken kan leves ut i praksis, besøk Church of the Savior i Washington, DC'.'

Han lo godt av historien, som han utvilsomt hadde fortalt mange ganger. Han var glad for å se at vi lo vi også, Men så stoppet han opp, og var dønn seriøs. Han stirret på oss og sa: 'Gud kommer ikke til å fortelle noen andre hva Han vil gjøre fremover. Sørg for at dere hører selv!'

For sin egen del, fortalte Cosby at han hadde tenkt mye på Bartimeus, den blinde mannen Jesus helbredet. 'Jeg fortsetter med å se hvor blind jeg har vært', sier han: 'Jeg ber om at Herren må helbrede min blindhet. Jeg er 94, men jeg ønsker å bli helbredet, jeg ønsker å se'.

'Hvis du hadde vært 30 år yngre', ville et av våre medlemmer vite, 'hva ville du gjort da?' Han ler. 'Jeg måtte ha vært 50 år yngre for å være der hvor du er nå', sier han til den middelaldrende afro-amerikaneren.

Så, nok en gang, blir han dønn seriøs: 'Jeg ville ha bedt for de rike. Så ville jeg forsøkt å bli kjent med dem, Jeg har ikke gjort nok for å fortelle dem sannheten. Og jeg har ikke bedt for dem'.

Cosby vet ikke mye om denne mannen, men han ser ham - ser historien som er skrevet på huden hans, hans stemme, hans øyne. Cosby taler ikke bare om seg selv. Han snakker til denne ene som spurte for sin egen skyld.

'Reis tilbake til Durham og forsøk å finn de 10 rikeste i byen der. Begynn å be for dem. Forsøk å bli kjent med et par av dem. Fortell dem din historie. Fortell dem hvordan Durham ser ut for deg. Vær ærlig med dem. Og fortell dem at du trenger deres hjelp'.

Abbaene i det gamle Egypt skrev ikke bøker, og Cosby har heller ikke skrevet noen. Men folk som dro ut i ørkenen for å få høre et ord fra disse så mange år siden, kom tilbake og fortalte alle som ville lytte det de ikke kunne glemme. På grunn av dette har vi samlingene med deres ordtak og visdommen i dem. Og så forteller vi det videre.

På bildet ser vi Gordon Cosby sammen med noen av beboerne på Christ House.

Sørstatsbaptist oppdager betydningen av den nye monastiske bevegelsen

En av USA's mest toneangivende baptister er Charles Stanley. Sørstatsbaptisten finnes på de fleste kristne TV-kanalene verden over, og bladet han utgir "In Touch" leses av mange tusen mennesker hver måned.

Med denne bakgrunnen er det ganske oppsiktsvekkende at In Touch magasinet - i et stort oppslag - skriver om den nye monastiske bevegelsen, og det på en så positiv måte. Jeg har selv hatt stor glede av å følge arbeidet til Charles Stanley i mange år. Hans grundige bibelundervisning er av de riktig sjeldne som virkelig gir mat for sjelen.

Journalisten fra In Touch beskriver et møte med Rutba kommuniteten som ledes av 29 år gamle Jonathan Wilson-Hartgrove, og som han og kona Leah startet med en håndfull mennesker i 2003. Når In Touch er på besøk er det kveldsbønn i kommuniteten. Rutba kommuniteten holder til i Walltown i North Carolina, et nabolag av Durham som er kjent for mye kriminalitet og fattigdom. Mens kveldssola er i ferd med å gå ned setter kommunitetens medlemmer seg ned i dagligstua for å be sammen. Kommuniteten møtes to ganger om dagen: til morgen- og kveldsbønn. En dag i uken kommer de også sammen for et måltidsfellesskap. Denne kvelden serveres det Spaghetti Bolognese, hjemmebakt brød og jordbærkake. Medlemmene av kommuniteten er i 20-30 års alderen, og holder til i tre hus i nabolaget.

Jonathan Wilson-Hartgrove er ordinert baptistpastor. Og det er vel dette som gjør det hele litt oppsiktsvekkende, både for journalisten fra In Touch og for en god del andre som synes det er merkelig at det er mulig å blande sammen baptisme og monastiske strømninger. Jeg vet noe om dette av egen erfaring!

Jonathan Wilson-Hartgrove forteller i artikkelen om hvordan Gud kalte ham til å flytte inn i dette fattige nabolaget. Han lengtet samtidig etter et uttrykk for liv likt det han leste om i Apostlenes gjerninger kapitel 2 og 4, hvor de kristne hadde alt felles. Dette skjedde samtidig med at han fikk en økende overbevisning om at han som kristen burde gjøre noe for de fattige. Wilson-Hartgrove fant det han lette etter i gammel monastisk visdom og fellesskapsliv.

- Jeg begynte å lese monastisk litteratur og oppdaget at det hadde vært mennesker før meg som tenkte på et rotekte stabilt liv, og som forstod betydningen av å høre hjemme et sted og som ba seg gjennom, forteller han i intervjuet.

Dermed ble Rutba kommuniteten en realitet. Gripende forteller han i intervjuet om hvordan de lever. De rømmer ikke fra problemene og konfliktene i nabolaget, de lever med og i og gjennom dem. De lever der for å utgjøre en forskjell. Kommuniteten kroppsliggjør hvem Kristus er i det de som bor rundt dem ser kristendom i praksis.

Jeg vil tro flere enn meg vil ha stor glede av å lese denne artikkelen i In Touch. Du finner den her:

http://www.intouch.org/magazine/content/topic/the_craft_of_stability

På bildet ser vi medlemmer av Rutba kommuniteten samlet til måltidsfellesskap.

Et nymonastisk fellesskap

Den nye monastiske bevegelsen vekker oppmerksomhet, nå også i sekulære medier. En av disse er The Boston Globe. Nå er ikke kommunitetsliv noe nytt i seg selv. USA er velkjent med bofellesskap og kollektiver. Det spesielle med den nye monastiske bevegelsen er at den foruten bofellesskapet eller nærfellesskapet, også bygger på de gamle monastiske fellesskapene eller klostrenes verdier. Her leves et tidebønn- og kontemplativt liv, kombinert med et sterkt sosialt engasjement for de fattige og underpriviligerte i samfunnet. Medlemmene henter inspirasjon fra både Østkirken, ørkenfedrene og enkelte katolske ordener. Men de er evangeliske protestanter.

Sverige har fått sine avleggere av den nye monastiske bevegelsen allerede, og Norge er i ferd med å få sine. Selv har jeg lenge vært tiltrukket av denne formen for fellesskapsliv levd ut i hverdagen. Det er dette vi arbeider for å kunne etablere her hos oss. Mer og mer ser jeg behovet for å kunne modellere et troverdig liv, hvor man kan leve ut sant disippelskap hvor man legger vekt på å leve enkelt, i bønn og med et engasjement for de fattige, undertrykte og utsatte gruppene i samfunnet. En sammenheng hvor måltidsfellesskapet er viktig, og hvor man kan bygge enhet mellom kristne.

På bildet ser vi en av disse nymonastiske kommunitetene, Rutba House i Durham, North Carolina, hvor Jonathan Wilson-Hartgrove er leder. Jeg har skrevet om ham tidligere på bloggen. Han sees nederst på bildet, i gul genser.

Kombinasjonen kommunitet/menighet gir god frukt

Et spennende nytt beskjentskap er en mann ved navn Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Her i Norge er han blitt kjent som medforfatteren av den svært så utfordrende boken: "Bli det du ber", utgitt på Luther for kort tid siden. Jonathan Wilson-Hartgrove skrev den sammen med Shane Claiborne, som nok er mer kjent her i Norge, enn det Jonathan Wilson-Hartgrove er. Begge er radikale etterfølgere av Kristus, og begge har - til tross for deres unge alder - allerede satt djupe spor etter seg.

Jonathan Wilson-Hartgrove er en av grunnleggerne av Rutba House, som er en del av den nymonastiske bevegelsen. Rutba kommer av det sted i Irak, hvor Jonathan Wilson-Hartgrove og hans hustru Leah, opplevde stor gjestfrihet. De to var i Irak som representanter for Christian Peacemaking Teams under Irak-krigen. De var i ferd med å forlate Irak gjennom vestlige ørkenen, da deres karavane mistet en av bilene. Da de snudde for å forsøke å finne den igjen kom de til Rutba. Den savnede bilen hadde vært utsatt for en ulykke og noen forbipasserende hadde tatt dem med inn i byen, til sykehuset. Det var blitt bombet tre dager forut for denne hendelsen. På syehuset sa de: "Vi vil ta av oss av dere. Kristne eller muslimer, irakere eller amerikanere, vi vil ta oss av dere." Dermed ble to av livene til de som var med i fredsteamet reddet.

Gjestfriheten Jonathan og Leah opplevde var noe de tok med seg hjem, og slik ble Rutba kommuniteten til. Rutba handler om radikal gjestfrihet.

"Det handler om den radikale gjestfriheten vi opplevde i Rutba, og som er et eksempel på den gjestfriheten Jesus viste da Han sa: Gi alle som spør dere," sier Jonathan.

Her i Rutba i Durham i North-Carolina, finnes det nå en radikal kommunitet, som er en del av den nymonastiske bevegelsen, hvor man praktiserer tidebønner, Jesusmeditasjon og et sterkt sosialt engasjement for de fattige og utstøtte.

Jonathan Wilson-Hartgrove er også medpastor i St.John Missionary Baptist Church. Denne menighetens visjon er å bygge et fellesskap som bryr seg om andre, som elsker og som støtter spredningen av evangeliet ved at det leves ut i hverdagen.

Denne kombinasjonen av kommunitetsliv og engasjement i en lokal menighet tiltaler meg veldig. Det viser at det ene ikke utelukker det andre, og at de som lever i en kommunitet har mye å kunne tilføre den lokale menigheten, og vise versa. Noe lignende skulle jeg gjerne se eksempel på her i Norge også. Og noe er på gang!

Jeg har invitert Jonathan Wilson-Hartgrove til Norge neste år. Jeg tror han har noe å tilføre oss av radikalt levd liv. Er du interessert i dette, ta gjerne kontakt.

Om St. John Missionary Baptist Church kan du lese her:

http://www.stjohnsmbc.org/index.php

Mange lengter etter mer enn det en husmenighet kan gi - kommunitetsliv et alternativ

I Norge er nok Shane Claiborne mer kjent enn Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), men Wilson-Hartgrove er ikke mindre interessant for det. Årsaken har nok mer å gjøre med at Claiborne har vært på flere Norges besøk.

Jonathan Wilson-Hartgrove har skrevet flere bøker sammen med Shane Claiborne. Den siste "Bli det du ber", ble nylig utgitt på Luther forlag og er en av de mest radikale bøker om bønn og Kristus ettefølgelse jeg noensinne har lest.

Jonathan Wilson-Hartgrove leder The School for Conversion i Durham i North-Carolina, og er en del av Rutba House, en liten, urban kommunitet. For bare noen få dager siden offentliggjorde magazinet Relevant et intervju med Jonathan Wilson-Hartgrove hvor han uttaler seg om den nye monastisismen. Jeg finner hans uttalelser svært interessante:

Magasinet Relevant spør Jonathan Wilson-Hartgrove om hvorfor dette med ny monastisisme og kommunitetsliv er blitt en trend i vår tid. Svaret Wilson-Hartgrove gir er at dette handler om en djup lengsel hos mange etter det autentiske og ekte liv. Vår tid er jo så sterkt preget av individualisme, men mange søker etter et liv i fellesskap. Et sted hvor en kan leve ut sin tro.

- Hva med husmenigheter, spør Relevant?
- Jeg tror at en-til-en relasjoner og smågrupper som du får i et fellesskap er attraktive med sin autensitet, men jeg tror samtidig at mennesker hungrer etter noe mer enn bare det å møtes en gang i uken. De lengter etter noe som kan være en del av deres hverdagsliv.

Jeg tror at Jonathan Wilson-Hartgrove er inne på noe svært viktig. Husmenighetsfellesskap kan være et alternativ for enkelte, men for en del er lengselen etter noe som omfatter mer av deres hverdagsliv sterkt til stede. Ikke minst en daglig rytme for livet. Det er noe av det unike som en del av de nye kommunitetene tilbyr. Man har sine vanlige jobber utenfor kommuniteten, men man møtes daglig, eller flere dager i uken til tidebønner, bibelstudier og samtaler. I tillegg til den indre rytmen, har også mange av disse kommunitetene et sterkt sosialt engasjement. Jeg har presentert noen av disse kommunitetene på bloggen ved tidligere anledninger, og kommer med flere presentasjoner etter hvert.