Apostelen Paulus bruker et eksempel fra idrettsbanen når han skriver om det kristne troslivet:
"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare èn får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den. Enhver som deltar i en idrettstevling, er avholdende i alt - de altså for å vinne en uforgjengelig krans, men vi en uforgjengelig." (1.Kor 9,24-25)
Fordi alt skal gå så hurtig i dag, er det lett å tenke seg at Paulus taler om en sprint. Men jeg tror vi heller skal se det kristne troslivet som et langdistanseløp.
Og planlegge deretter.
For - alt skjer ikke på èn gang i en kristens liv. Underveis i løpet avdekker Gud for oss mer og mer av sine planer, vi modnes til å se, høre og forstå. I stedet for å slite oss ut ved å sprinte, la oss planlegge som om vi skulle løpe et riktig langt løp. Dette handler ikke om latskap, men det handler om å forstå at selv om Gud har gitt oss alt i Kristus, trenger du og jeg tid på oss til å pakke ut gavene, og ta dem i bruk. Ofte tror jeg det er slik at vi leser om en trossannhet, for så å hoppe til neste og har egentlig ikke fått med seg hva den første handler om, og langt mindre sett den som en realitet i våre liv. Det er mulig det er bare jeg som har det slik.
Men Bibelen snakker nå en gang om både et barnestadium, et ungdomsstadium og en voksen tilværelse - også når det gjelder troen. Vi skal være som barn, men vi skal legge av det barnslige. Ja, for det er forskjell på å være barnlig og barnslig.
Det snakkes om fast føde.
For meg har det vært befriende å se mitt trosliv som et langdistanseløp.
Jeg er opptatt av å være der hvor Gud vil ha meg i løpet - akkurat nå. Jeg sier ikke at det er lett, men jeg har lært noe i prosessen av at det ikke lønner seg å løpe foran Gud.
