Gud får ha sine hemmeligheter

 Når Jesus i Markusevangeliet taler om Menneskesønnens komme, sier han at "den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen" (Mark 13,32). Dette overrasker oss. Hvordan er det mulig at Sønnen, som jo er Gud, ikke kjenner til det øyeblikket?

Det er mulig fordi Sønnen frivillig har overlatt denne hemmeligheten til Faderen. Jesus utsletter frivillig sin egen vilje fullstendig, og dette betyr også at han ikke ønsker å vite stunden for sin egen lidelse og død, og heller ikke stunden for sin gjenkomst. Det finnes hemmeligheter som Faderen beholder for seg selv, i full forståelse med Sønnen. For Sønnen er det nok at Faderen vet. Det er som om Sønnen vil stå på vår side, det er som om han sier til oss: "Bekymre dere ikke. Alt dere gjerne vil vite, det vet ikke jeg heller. Det ligger gjemt hos Faderen. Han vet, og det er nok."

Sønnen tar inkarnasjonen så alvorlig at han ikke vil ha innblikk i alle Guds hemmeligheter. Han gjør seg så ett med menneskene at han stiller seg så på de ikke-vitendes side sammen med oss.

Mange ganger vil du bli grepet av angst foran en ukjent og truende fremtid. Kanskje er du særlig urolig over uvissheten om tid og stund for alt det som skal skje. Da skal du huske på at Sønnen er med deg, og at han står på din side. Prøv å overlate alt i Faderens hender, sammen med Jesus. Faderen vet alt. Og han elsker deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 351

Mysteriene som ble åpenbart, del 9: De syv stjerner og de syv gullysestaker - del 1

I en artikkelserie på så langt åtte artikler - den siste publisert 8.november - har jeg skrevet om noe som apostelen Paulus omtaler som 'mysterier' eller 'hemmeligheter'. Det er flere enn de jeg allerede har nevnt, og uten å ta mål av meg å beskrive dem alle, vil jeg gjerne ta med noen til. Personlig har jeg hatt stor glede av å studere disse tingene over en åpen Bibel, og håper at flere har hatt glede og nytte av dem.

Apostelen Johannes nevner en hel rekke med mysterier i Åpenbaringen, blant annet om syv stjerner og syv gullysestaker: "Skriv ned det du så, det som nå er og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjerner som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestaaker." (Åp 1,19-20 a) Så forklarer Johannes for oss hva og hvem disse syv stjernene og gullestakene er og hva de representerer: 2De sju sterner er engler for de sju menigheter, og de sju lysestakene er sju menigheter." (v.20b)

Åpenbaringsboken innledes med det syn Johannes har av Jesus. Johannes der Den oppstandne Kristus gå mellom syv lysestaker av gull (Åp 1,12-13) og i Hans høyre hånd har Han syv stjerner. Det han ser, blir Johannes bedt om å skrive ned "i en bok" (v.11), som han så skal "sende til de sju menigheter, til Efesos og til Smyrna og til Pergamum of til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea."

Men hvorfor akkurrat til disse syv? Hvorfor gullysestaker, og hva med stjernene i Kristi høyre hånd, og hvem er englene for de syv menighetene? Ingen ting i Guds ord er skrevet tilfeldig. Alt har sin betydning. Jeg skal forsøke å dele med deg det lys jeg har over disse tingene. Jeg skriver det på denne måten, fordi jeg er feilbarlig og bare et menneske. 

Blant bibeltolkerne hersker det en viss uenighet om hven de syv englene er som Jesus adresserer de syv brevene til? Noen vil ha det til at de syv er forstaderne for hver av de syv menighetene, men at de symbolsk omtales som engler, for ikke å røpe deres navn. Mottakerne av disse syv brevene lever tross alt i en tid med forfølgelse. Så det kan godt være slik. Men behøver vi gjøre det vanskeligere enn at de er det Johannes beskriver dem som: engler? Englene spiller jo en avgjørende rolle i Guds frelsesplan, og i særdeleshet i den tiden Johannes beskriver i Åpenbaringen. Tiden før Jesu gjenkomst.

De syv gullysestakene  representerer de syv konkrete menighetene i Lille-Asia. Det fremgår klart av det apostelen og den profetiske seeren Johannes skriver: "de sju lysestaker er sju menigheter", jfr v.20. 

De syv gullysestakene representerer altså syv lokale menigheter spredt ut over Lille-Asia, som hadde som oppgave å skinne i en mørk verden. Jeg minner om Jesu ord i Matt 5,14-15: "Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under er kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset." 

Det går tydelig frem av teksten i Åp 1 at det er snakk om enkeltsående lysestaker. I motsetning til en Menorah, som har syv grener som er forbundet med hverandre, er det her tale om enkelstående lysestaker, som hver av dem representerer hver sin forsamling. Lyset er dem representerer det åndsfylte livet som finnes i hver av disse menighetene. 

Gullet representerer det som er det mest kostbare av alt, det helligste, det som er synonymt med det himmelske. Guds hensikt med menigheten er at de som er blitt frelst av nåde og gjort rettferdige gjennom det rensende blodet skal reflektere Guds herlighet slik at de som finnes rundt dem, kan se at selv om vi her snakker om helt ordinære menn og kvinner, likevel er annerledes fra alt annet. Apostelen Peter skriver om dette: ".. men hellige Kristus som Herre i deres hjerter. Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håp som bor i dere!" (1.Pet 3,15)

Gull representerer også det som er lutret og renset.

Men hvorfor syv? Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Den gåtefulle Gud får et ansikt i Kristus

3.søndag i åpenbaringstiden/Prekentekst: Joh 1,15-18

Det er mange sider ved Gud jeg ikke forstår. Særlig når jeg leser enkelte tekster fra vi kaller Det gamle testamente. Noen tekster har jeg i det hele tatt vanskelig med å lese om en  tar inn over seg de grufulle skildringenes innhold. Og det er ikke blitt mindre av dette forbeholdet når jeg leser de sterke skildringene av vold og dom med årene, heller tvert imot. Noen tekster orker jeg nesten ikke å lese, i hvertfall ikke ta inn over meg. 

Annerledes er det når du leser Skriften i lys av åpenbaringen av Kristus. Den gåtefulle Gud har i Kristus fått et ansikt. Johannes skriver om dette: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Slik Jesus er, slik er Gud.

Jeg dveler ved dette. Lar ordene synke inn over meg. Lar de lege. Det gjør noe med mitt gudsbilde. Vredens Gud er også nådens Gud. Ja, evangelisten Johannes maler det bildet for oss her i den blendende vakre prologen til sitt evangelium: "For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus." (Joh 1,17)

Det to hører uløselig sammen, og det er først i Kristus, at de blir blandet sammen på en fullkommen måte. Kristus er ikke bare sannheten personifisert, Han er også nåden personifisert. Du får ikke bare den ene, du får begge! 

Den gåtefulle Gud opphører ikke å eksistere med inkarnasjonen - dette at Gud blir menneske - men Kristus, som er Gud kommet med kjøtt og blod, muskler og sener, en kropp og et ansikt, "har vist oss hvem han er." Gud er fremdeles et mysterium, og vil for alltid forbli det, men Han har åpenbart seg i Kristus, full av nåde og sannhet.

Derfor leser jeg mye i evangeliene for å lære Gud å kjenne! Det vil jeg gjerne anbefale deg. Evangeliene er ikke bare en introduksjon til å lære Kristus å kjenne, de inneholder en djupere innsikt av hvem Gud er. 

Det er dette Johannes vitner om, og som vi bør vitne om. I møte med andre mennesker er det dette ansiktet av Gud vi bør vise, i ord og i handling, Den gåtefulle Gud er i Kristus den nådefulle Gud. Når mennesker får møte denne Gud skjer livets metamorfose.