Noen våger å snakke om samboerskap

Dagen/Magazinet tar opp et brennaktuelt emne i dagens utgave: samboerskap. Det er lite eller ingen fokus på dette. Biskop Halvor Nordhaug har nok rett når han sier at "temaet er blitt for vanskelig". Derfor er jeg glad for at det finnes de som våger. Thomas Bjerkholt (bildet), pastor i Trondheim Frikirke er en av dem. Han våger å være frimodig på Guds ords vegne også når det gjelder samlivsetikken. Til Dagen/Magazinet sier ha:

"Mitt generelle inntrykk er at altfor mange har resignert når det helder bibelsk forkynnelse. De er blitt for engstelige for å støte mennesker og våger ikke å holde fram ekteskapet som Guds ordning for samlivet mellom kvinne og mann."

Det er jeg 100 prosent enig med Bjerkholt i! Få våger å holde frem det Guds ord faktisk sier og stilltiende aksepterer de det forfallet som faktisk skjer rett foran våre øyne. Det er blitt mer og mer akseptert også blant evangeliske kristne, at samboerskap er noe vi bare må akseptere. Må vi det? Sier vi det fordi vi er redd for å støte noen?

Jeg er også glad for at Frikirkepastoren i Trondheim er krystallklar når det gjelder ekteskapet:

"Det er ekteskapet Bibelen holder fram, det finnes ingen annen gyldig ordning for samliv. Vi må møte ikke-kristne samboere med forståelse og respekt, men ikke være ettergivende på dette."

I intervjuet med pastor Bjerkholt kommer det også frem noe jeg selv har registrert sagt i en del sammenhenger den siste tiden:

"Det har sneket seg inn en farlig språkbruk om at ekteskapet er den beste ordningen for samliv, men dette er ikke i pakt med budet Gud har gitt. Hvis noe er best, finnes det også noe som er nest best."

Bibelen sier at det finnes kun èn samlivsform og det er ekteskapet. Og den samlivsformen er for èn mann og èn kvinne i en livslang forpliktelse.

Bibelsk veiledning om samboerskap

Å bo sammen uten å være gift, er blitt en mer og mer aksptert samlivsform, også i enkelte kristne sammenhenger. Men en kristen som vil leve i samsvar med Guds ord, må spørre seg selv om det finnes forsvar for en slik samlivsform i Bibelen. Og ta konsekvensen av hva Guds ord har å si om saken.

Man skal bare bla i noen få sider i sin Bibel før man finner at Gud innstiftet det livslange ekteskapet som ramme for kjærligheten mellom mann og kvinne. Jesus selv henviser til dette når Han underviser om ekteskapets betydning: "Derfor skal mannen forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Så er de da ikke lenger to, men ett kjød." (Mark 10,7-8) Vi finner den samme understrekningen i den apostoliske undervisningen, jfr Ef 5,31. Viktigheten av ekteskapets rolle understrekes jo også i De 10 bud, nærmere bestemt i det sjette budet: "Du skal ikke bryte ekteskapet." Eller som det også kan oversettes: "Du skal ikke drive hor." (2.Mos 20,14)

Bibelen setter altså ekteskapet inn i en sosial og juridisk ramme. Vi ser dette tydelig i 1.Mos 2,24 der vi leser at mannen skal forlate sin far og sin mor. Dette betyr at han går fra en juridisk og sosial sammenheng over i en annen. De som inngår en ektepakt danner en ny enhet som skal vare livet ut.

Det finnes derfor ingen begrunnelse eller forsvar for samboerskap i Bibelen. Heller tvert imot.

Bibelen omtaler samboerskap som hor. De som gjør slikt skal ikke arve Guds rike.

Til den kristne forsamlingen i Tessaloniki skriver apostelen Paulus:

"Dere kjenner jo de påbud vi gav dere ved Herren Jesus. For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor. Hver av dere må vite å vinne sin egen ektefelle i hellighet og ære, ikke i lidenskapelig begjær slik som hedningene, de som ikke kjenner Gud." (1.Tess 4,3-5)

Til forsamlingen i Korint skriver han:

"Men for hors skyld skal hver mann ha sin egen hustru, og hver kvinne sin egen mann." (1.Kor 7,2)

Og dommen over de som lever i strid med Guds ord er klinkende klar:

"Eller vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike." (1.Kor 6,9-10)

En kristen forsamling som tillater og aksepterer samboende medlemmer i menighetsfellesskapet godtar dermed hor i sine rekker! Det er omtrent så alvorlig som det kan bli. Da har den gitt etter for tidsånden, beveget seg bort fra å ha Bibelen som autoritet og lever i konflikt med Guds vilje.

Samboende bør vi veilede med kjærlighet og omtanke til å ordne sin sak med Gud og med myndighetene.

I dag gråter jeg over synden i Guds hus

Når apostelen Paulus skal sette ord på de følelsene han har overfor det jødiske folk, uttrykker han seg på denne måten:

"Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke - min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd, at jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte ...." (Rom 9,1-2)

Slik kjenner jeg i dag overfor en menighet som jeg kjenner, men som tillater synd i sin midte. Uten at menighetens ledelse griper inn gis det aksept for at flere lever sammen uten å være gift. En jeg snakket med hevdet at mitt syn var "gammeldags" og umulig å hevde i 2008. Så det er altså ikke lenger et spørsmål om hva Bibelen sier om ekteskapet? Det er hva tidsånden sier. Om hva som er mest behagelig og enklest å leve med. Menigheten er "sannhetens støtte og grunnvoll" (1.Tim 3,15). Hvordan kan den være det om den ikke lenger har Guds ord som sin høyeste autoritet? Da slukkes lyset og saltet har mistet sin kraft. Da er menigheten å ligne med den beskrivelsen apostelen Paulus har i 2.Tim 3,5: "De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft."

Hva hjelper det å arrangere møter, gudstjenester når menigheten lever i åpenbar konflikt med Guds ord? Når bønnene hindres fordi det er synd i leiren. Tror man at man kan skjule sin nød innfor den tre ganger hellige Gud?

I dag har jeg ingen god dag. Jeg kjenner tårene komme. Jeg gråter over tilstanden i Guds hus. Jeg gråter over hvor dårlig det står til med oss, hvor liten kraft det er i Guds forsamling, hvor mye kompromiss med synd. For å tekkes mennesker. For man frykter mennesker mer enn man frykter Gud.