Åndelig tilbakeholdenhet

"Herren formante oss til at verken våre bønner, våre allmisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av mennesker, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens lovord. Vår himmelske Far som 'er i det skjulte' og 'ser i det skjulte' finner ikke behag i slike gjerninger (jfr Matt 6,1-18)

Det er ikke bare evangeliet som oppfordrer oss til å skjule vårt indre liv for fremmede blikk. Også vår naturllige åndelige innsikt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ,' å blottlegge sjelens hemmelige liv med Gud.

Angerens bønn innfor Den aller høyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å dra seg unna slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet) 1896-1993 i boken: Vi skall se Honom sådan Han är. Artos 2003, side 7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tilbakeholdenhet

Tilbakeholdenhet er ikke et ord som kjennetegner dagens kristenhet. Vi byr på det meste, og jeg er redd troen og gudstjenestene våre kan tivioliseres. Det moderne mennesket må underholdes og få sine behov dekket. Dermed blir gudstjenesten et sammensurium av alt mulig som må være med for at alle skal oppleves å bli sett. Barna må ha sitt. Så ungdommene. Så de voksne. Uke etter uke.

Så annerledes gudstjenestelivet var i kirkens første tid, Den var for de troende, hvor Gud var sentrum, og hver gudstjeneste en feiring  av Herrens måltid.

"Det innerste i evangeliet var ikke tilgjengelig for alle. Hvordan Fader vår  og Trosbekjennelsen lød, fikk man først vite under den siste delen av av den forberedelsestid som ledet fram til dåpen. Når nattverden skulle feires, ble alle som ikke var døpt, vist ut. Også katekumenene, de som gikk til dåpsundervisning, måtte ut. Man skulle holde på den innerste hemmeligheten." (Peter Halldorf: Sandens sønner. Luther forlag, 1997, side 16).