En hjelpende hund

Legen min mente det ville være helt uansvarlig å legge ut på reisen til Russland denne helgen. Jeg har derfor valgt å følge hans råd. Problemet er først og fremst knyttet til de kraftige følingene mine. Jeg er avhengig av en stor grad av regelmessigehet i forbindelse med måltider, og hvile. Disse reisene gir få muligheter til noe av dette. Dessuten er jeg avhengig av hjelp fra andre, da jeg ikke klarer meg selv når følingene kommer. Det vil begrense teamet. Heldigvis er de ikke avhengig av meg. De er fire voksne personer, og erfarne forkynnere alle sammen. Jeg vil gjerne få benytte denne anledningen til å takke de som har støttet oss økonomisk. Dessverre har jeg ikke adressen til alle, så jeg får ikke sendt takkebrev direkte. Midlene som kom inn har kommet godt med, og har gått uavkortet til arbeidet i Russland. Takk for at dere er med på å investerte i Guds rike i områder av dette landet hvor det finnes få eller ingen menigheter. Gjennom disse gavene blir nye menensker nådd med evangeliet. Siden jeg ikke lenger merker følingssymptomene mine pga hjertemedisinen jeg bruker, så er jeg blitt anbefalt å anskaffe hund. Mange hunder oppfatter at en føling er underveis. Vi har lenge ønsket oss hund, men slått det fra oss, av ulike årsaker. Men nå kjenner vi oss komfortable med at dette er rett. Vi har allerede funnet oss rette type hund som passer oss: Irish Softcoated Wheaten Terrier. Oppdretteren hadde en igjen, en han som er leveringsklar til vinterferien. Nå gjenstår finansieringen, og vi håper og tror at de pengene som trengs til dette skal komme inn. Vil du være med på å be om det? Hunden vil for oss ikke bare være et kosedyr, men en praktisk hjelp til å gjøre mine hverdager lettere. Bildet på bloggen i dag er ikke av "vår" hund, men den ligner veldig på den som blir en del av vår lille familie fra og med vinterferien.

Kongen og Riket

Jesus lærer oss å be: "Komme ditt rike!" (Matt 6,10) Og Han ber oss om å søke Hans rike først av alt. "Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg." (Matt 6,33) I sin undervisning til sine disipler er Jesus opptatt av å undervise dem om Guds rike og Guds rikets prinsipper. Det er det aller første Han starter sin jordiske tjeneste med: "Han sa: Tiden er fullkomment, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet." (Mark 1,15) Han setter seg ned oppe på Saligprisningenes Berg på høydene ved Genesaretsjøen, og underviser dem i de åndelige prinsippene som finnes i dette riket. (Matteus 5-7) I lignelser forklarer Han om rikets mysterier, og Han manifesterer Guds rikets kraft gjennom helbredelser og undergjerninger. Han understreker Guds rikets annerledeshet ved å si: "Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke av denne verden." (Joh 18,36) Etter sin oppstandelse viser Han seg for sine disipler og i 40 dager underviser Han dem om det som hører Guds rike til. Den apostoliske forkynnelsen handler om akkurat det samme. På pinsefestens dag står Peter frem og forkynner om Guds rike til alle de tusener som var samlet i Jerusalem: "Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd...Gud har gjort ham både til herre og til Messias.." (Apgj 2,32,33 og 36) Dette er er budskapet om riket. Senere, når Peter besøker Kornelius, forkynner han om Guds rike. "Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde.." (Apgj 10,42) Dette er budskapet om riket. Når evangelisten Filip besøker Samaria så er det Guds rike og Jesu navn han forkynner. Vi finner dette i hele Apostlenes gjerninger, fra begynnelse til slutt. Det sentrale tema i apostlenes undervisning er undervisningen om Guds rike. Mot slutten av Apostlenes gjerninger, kan vi lese om apostelen Paulus og hans fangenskap, og hva han er opptatt av: "Etter at de da hadde avtalt med ham, kom enda flere til ham i hans herberge. Han la ut for dem og vitnet om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til sen kveld." (Apgj 28,23) Og det siste verset i denne boken avsluttes slik: "Han forkynte Guds rike og lærte om den Herre Jesus med all frimodighet, uten hindring." (Apgj 28,31) Går vi til brevene finner vi den samme undervisningen om Guds rike der. Så jeg spør meg: Hvorfor er det så liten fokusering på og undervisning om Guds rike blant dagens kristne? Når dette står helt sentralt i alt hva Jesus og apostlene underviser om.

Hva er Guds rike?

Guds rike kan oversettes: Guds herredømme eller Guds suverenitet. Guds rike er et område, et territorium hvor Gud råder. Når Guds rike forkynnes på et sted, og man begynner å anvende Guds rikets prinsipper, så har Guds rike kommet nær til dette sted. Det er et område hvor Jesus erklæres om som Herre, og man underlegger seg Guds rikets lover. Dette riket har en konge: Jesus. Det er denne personen - Hans personlighet og karakter - som preger dette riket. Han er både Frelser og Herre. For Ham bøyer rikets innbyggere kne. Det var denne undervisningen om riket som gikk på fullstendig kollisjonskurs med romerriket. Anklagene mot dem i byen Tessaloniki er illustrerende for dette: "Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (Apgj 17,,6-7) Menighetens oppdrag er å vitne om Jesus - om Jesus som Konge og Herre. Det er her jeg tror vi svikter i dagens menigheter. Vi svikter når det gjelder å undervise om at vi som kristne er gått over fra døden til livet, fra mørkets rike til lysets rike. Når vi lever i lysets rike, som er et annet navn på Guds rike, så er det Guds rikets prinsipper som gjelder. Da må vi forkynne at Jesus er Herre, og at alle må bøye kne for Ham. Også i dag vil dette vekke sterk motstand. Ikke bare blant ikke kristne, men også blant kristne. For hvis det er slik at Jesus er Herre, og vi må underlegge oss Ham, da kan vi ikke lenger leve våre egoistiske individualistiske liv. Da må vi underlegge oss rikets lover og prinsipper. De lovene og prinsippene Jesus underviste om i det som er blitt kalt bergprekenen. Disse prinsippene kolliderer kraftig med mye av det menighetsliv som praktiseres, og mye av det liv mange kristne lever i dag. Men enten er Jesus Konge og Herre i våre liv, i praksis, eller så er Han det ikke. Her finnes ingen gråsoner.

Silende snø og stillhet

Tarjei Vesaas har skrevet et dikt hvor han bruker ordene "silende snø". Helt siden jeg leste de to ordene for mange år siden, har de festet seg hos meg. De er i grunnen svært beskrivende for det som skjer utenfor mitt vindu idag. Snøen siler ned. Jeg har brygget meg en god kopp svart kraftig ceylonsk tea, uten noen form for disse nymotens smaksstoffene, som gjør tea til noe aldeles ufyselig. Silende snø skaper en egen form for stillhet. Dessverre er det for kaldt for meg til å bevege meg utendørs, men nå skal jeg straks tenne opp i peisen, finne meg et godt varmt pledd og legge meg på sofaen for å lese: "The Golden years of the Hutterites", en bertening om 400 år av tro, troskap, og matyrdom. Fra opprinnelsen i Moravia, gjennom lidelse og forfølgelse, til forfall og dels ødeleggelse i Ungarn og Transylvania, om flukten til Vallencia og til bosetningene i Russland og Nord Amerika. Bloggens lesere kommer helt sikkert til å få del i noe av innholdet i senere bloggartikler. Men det var dette med silende snø og stillhet. Det var noen ord fra Salmenes Bok som kom til meg da jeg så ut av vinduet for et øyeblikk siden, og så snøen dale ned: "Og alt i hans tempel sier: Ære!" Også dette er med på å fortelle oss om Guds uendelige storhet - og hans nåde. For det heter jo: "Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." (Jes 1,18) Jeg vet ikke om navnet Pierre Lacout sier deg noe? Han har skrevet en liten, aldeles fortryllende bok, som heter Dieu est Silence som utkom i 1969. Han var da medlem av det sveitsiske kvekersamfunnet, men har senere gått tilbake til Den romersk katolske kirke, hvor han har sin bakgrunn i karmelittordenen. I denne boken som på norsk har fått tittelen: Gud er stillhet, og har utkommet på Kvekerforlaget, skriver han: "Komtemplativ stillhet er en spesiell form for oppmerksomhet. Jo bedre vi kjenner denne, jo bedre kan vi leve ut stillheten... Daglig stillhet, praktisert med ydmykhet og glød som en uunnværlig øvelse i åndelig utvikling, skaper litt etter litt en varig tilstand av indre stillhet. Sjelen oppdager stillhetens uante muligheter." Mens veden knitrer i peisen, og snøen siler ned utenfor, takker jeg Gud for den gode stillheten, og lever i den. Jeg takker for forbønn - dagene er fremdeles veldig utfordrende, og jeg vet ikke om det er mulig å reise som planlagt på fredag. Vi får se hva legen sier imorgen. Jeg har overlatt mitt liv i Herrens hender. Akkurat nå er jeg bare så uendelig takknemlig for bare å være i live - og leve.

Kjærlighetsmåltidet og den første menighet

Hvordan så en samling ut blant de første kristne? En evangelisk kristen vil kanskje svare at den bestod i vesentlig grad av forkynnelse og sang. En karismatisk kristen vil sikkert legge til at det var mye lovsang, tilbedelse og bruk av nådegavene. Spør du en katolikk, vil vedkommende svare messen, og med det mene feiringen av eukaristin. Alle har delvis rett i det de sier. Men den dominerende delen av de første kristne gudstjenestene som jeg vil tro få kristne i dag er klar over, er at gudstjenesten var sentrert rundt et måltid. De tidlige kristne refererte til dette måltidet som agape - eller kjærlighetsmåltidet. Selv etter at de 12 apostlene var døde, fortsatte den før-nikenske kirke praksisen av kjærlighetsmåltidet. Men nå - et århundre eller år etter keiser Konstantins omvendelse - forsvant denne delen fra de første kristne samlinger. Skal vi lete etter bakgrunnen for dette kjærlighetsmåltidet, må vi gå tilbake til sammenkomsten Jesus har med sine disipler på Øvresalen i Jerusalem, der de feiret påskemåltidet. Det jødiske påskemåltidet er selve bakgrunnsteppet for den første menighets gudstjenestepraksis. Hos evangelisten Matteus leser vi: "Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.." (Matt 26,26) Så den aller første nattverdfeiring blir holdt i forbindelse med et måltid mat! Og dette måltidet fortsatte å være den normale, eller skal vi vi ordinære eller vanlige måten de første kristne samles på for fellesskap og tilbedelse. I Apgj.2,46 leser vi: "Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede." Uttrykket "brøt de brødet" betyr uten tvil selve nattverdhandlingen, eller eukaristin, mens uttrykket "spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede", innbærer noe mer enn selve nattverden, det var også snakk om et måltid. Som jeg har skrevet før, betyr jo selve ordet nattverd: kveldsmåltid eller kveldsmat. Intet sted er denne praksisen beskrevet bedre enn i 1.Kor 11,20-34. Apostelen Paulus begynner dette avsnittet med å si: "Når dere da kommer sammen, er dte ikke Herrens måltid dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid for seg selv. Den ene er sulten, den andre drikker seg full." Paulus snakker opplagt om noe mer enn selve eukaristin her. Ingen blir full av mengden vin som brukes i nattverden, og ingen spiser seg mett på brødet som brukes! Nei, Paulus beskriver et måltid mat, eller kjærlighetsmåltidet, som man tok del i forut for selve nattverd - eller eukaristi- feiringen. Dette kommer da også tydelig frem i versene 23-30. Et annet sted i vårt Nytestamente hvor dette er nevnt er Apgj 20,11 som beskriver en kristen gudstjeneste: "Så gikk han (Paulus) opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet." Apostelen preket ikke bare, han spiste også! Og så har vi selve uttrykket beskrevet hos Judas, i vers 12: "De er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene deres...."

Enighet blant forskerne

Nå er det ikke så mye katolikker og protestanter, konservative eller liberale, er enige om, men når det gjelder dette at Det nye testamentes gudstjeneste bestod av kjærlighetsmåltidet, etterfulgt av forkynnelse og nattverd, så er det en forbausende stor enighet. La meg gi deg noen få eksempler: Slår vi opp i Evangelical Dictionary of Theology, som er et kjent konservativt bibelleksion, så leser vi der: "“Certainly by the time of Paul’s writing to the Corinthians (ca. AD 55) it is evident that that church observed the practice of meeting together for a common meal before partaking of the Lord’s Supper (1 Cor. 11:17-34). ...The situation described here is possible only in the context of a meal more substantial than, and preceding the bread and wine of the Lord’s Supper. [s. 660] Et annet leksikon: The Oxford Dictionary of the Christian Church, som representerer det anglo-katolske synet leser vi følgende: "The term [agape] is applied also to the common religious meal which seems to have been in use in the early Church in close relation to the Eucharist. The classic NT ref. is 1 Cor. 11:17-34, where abuses which accompanied the common meals that preceded the Eucharist are condemned.” [s. 23] I det liberale Oxford Companion to the Bible kan vi lese: “The love-feast is the common meal with which Christians first followed Christ’s command at the Last Supper to “do this in remembrance of me.” [s. 469] I The Protestant International Standard Bible Encyclopedia leser vi: "In the opinion of the great majority of scholars, the agape was a meal at which not only bread and wine, but all kinds of viands were used, a meal which had the double purpose of satisfying hunger and thirst and giving expression to the sense of Christian brotherhood.. At the end of this feast, bread and wine were taken according to the Lord’s command, and after thanksgiving to God were eaten and drunk in remembrance of Christ, and as a special means of communion with the Lord Himself and through Him with one another. The agape was thus related to the Eucharist as Christ’s last Passover [was] to the Christian rite which he grafted upon it. It preceded and led up to the Eucharist, and was quite distinct from it." [vol. 1, s. 66] Og endelig: The Encyclopedia of Early Christianity, som representerer både det katolske og protestantiske synet leser vi: "In the history of early Christian practice, however, agape is also a liturgical term. Translated “love-feast” (Jude 12), it springs from the meal that the New Testament variously calls the “breaking of bread” (Acts 2:42-47; 20:7-12) and “Eucharist” (1 Cor. 11:20-34). A core tradition in the early church, the meal explicitly recalls the meals Jesus celebrated with his disciples, especially the Last Supper ... and the post-resurrection meals recounted in Luke 24 and John 20-21." [s. 17]

Hva skjedde med kjærlighetsfesten?

Et betimelig spørsmål å stille er jo hvorfor man sluttet å feire disse kjærlighetsmåltidene, hvis de var en slik integrert del av nattverdfeiringen, slik alle bibel- og patristiske forskere er enige om? Svaret er at den apostoliske tradisjonen ble gradvis endret. Selv om Jesus og hans disipler hadde gitt videre en modell av å ha et felles måltid mat før nattverdfeiringen, forandret enkelte menigheter dette etter at apostlene var døde. I forbindelse med det andre eller tredje århundre, ble agapemåltidet adskilt fra nattverdfeiringen. Menighetene begynte å feire nattverden om morgenen, og holdt kjærlighetsmåltider på kveldene. Det er generell enighet blant bibel og de patristiske forskerne om at fra midten av det tredje århundre går kjærlighetsmåltidet og nattverdfeiringen hver sine veier. Det kan vi lese i The Encyclopedia of Early Christianity side 17. Men selv om kjærlighetsmåltidet og nattverdfeiringen skilles ad, så fortsetter Kirken å praktisere begge deler frem til en tid etter Konstantin. Noe endelig tidspunkt for når man sluttet med å holde kjærlighetsmåltider har forskerne ikke knyttet fastslå. I mine artikler om anabaptistene som nylig ble publisert på bloggen her, skriver jeg at anabaptistene praktiserte kjærlighetsmåltidet og feiret nattverden i forbindelse med dette. De hadde et sterkt ønske om å vende tilbake til den bibelske standarden. Men det er interessant å merke seg at de moderne baptistsamfunn som regner sine røtter tilbake til anabaptistene, i liten eller ingen grad praktiserer kjærlighetsmåltidet. Mens anabaptistene feiret nattverden så ofte som de kom sammen, er det vanlig med en nattverdgudstjeneste en gang i måneden i en baptistmenighet, i likhet med mange av de andre protestantiske trossamfunnene. En foregangsmann for kjærlighetsmåltidet i Norge har Edin Løvås vært. Han har også skrevet en liten bok om det, med praktiske råd for hvordan det kan feires. Jeg vil tro Sandomstiftelsen kan skaffe dette heftet, om noen skulle ønske det. En bibelsk nattverdfeiring er altså en kombinasjon av kjærlighetsmåltidet og nattverdfeiringen. Jeg tror våre menigheter ville ha blitt mye rikere om vi også hadde vendt tilbake til den bibelske praksisen også på dette området. Det er et veldig interessant studium å se hvor viktig måltidsfellesskapet er i Bibelen. Jeg vil gjerne oppmuntre deg til å gjøre det bibelstudiet.

En jøde finner den oppstandne Messias

I går leste jeg en veldig interessant artikkel i Karmel Israel-Nytt om Moshe Immanuel Ben-Maeïr, en messiansk jøde som nå er hjemme hos Herren. I sin ungdom gikk Ben-Maeïr på rabbinerskole i Jerusalem. En kveld han var på hjemvei etter dagens studier, så han en bok med hebraisk skrift som lå i rennesteinen. Han ble interessert i å se nærmere hva dette var for noe, fordi for Ben-Maeïr var hebraisk skrift hellig skrift. Han tok derfor opp boken, stakk den i lommen, og åpnet den først når han var kommet hjem på sin hybel. De første linjene i den fillette og sølete boken lød slik: "Jesus Messias', Davids sønns, Abrahams sønns, ættetavle..." Boken var altså et hebraisk Nytestamente. David og Abraham var kjente skikkelser i i Ben-Maeïrs studier. Han leste videre, hele det første kapitlet, og fortsatte med økende interesse å lese kapitel to. Siste verset i dette kapitlet lyder slik: "Da han (Josef) kom dit (nemlig til Galilea), bosatte han seg (sammen med Maria og barnet) i en by som heter Nasaret, for at det skulle bli oppfylt det som var talt ved profetene, at han skulle kalles en nasareer." Bibellæreren Johan Henrik Jørgensen, som forteller om Ben-Maeïr i denne kronikken i Karmel Israel-Nytt, skriver: "Da han var kommet så langt i sin beretning, fortsatte han omtrent slik: 'Plutselig - og ut fra dette ord - åpenbarte Den Hellige Ånd for mitt jødiske hjerte at Han, Jeshua, sannelig var Israels Messias, Frelseren som skulle komme, og som vi fremdeles venter på. Og dette skjedde ikke ved medvirkning av noen som helst menneskelige agenter, for jeg var helt alene på mitt rom. Men Den Hellige Ånd gjorde ordet - det profetiske ord - levende for mitt hjerte, og der og da bøyde jeg mine knær og tok imot Ham som min Messias, min Herre og min Frelser.'

Netzer

Jørgensen skriver at det er underlig at Den Hellige Ånd kunne bruke nettopp dette ordet til å overbevise et menneske om at Jesus er Messias. Men for Ben-Maeïr som var jøde og studerte den hebraiske grunntekst var det annerledes. Ordet Nasaret er nemlig avledet av ordet Netzer, som er brukt som et profetisk bilde på Messias i Jes 11,1: "Men en kvist skal skyte fram av Isais stubb, og et skudd (hebraisk netzer) fra hans røtter skal bære frukt." Han Jesus, er dette skudd (Netzer) fra Isais rotstubb, som skulle bære frukt. For Ben-Maeïr rant lyset i det øyeblikk han leste disse ord - Jes 11,1 og Matt 2,23 - kastet gjensidig lys over hverandre. Fra da av var Ben-Maeïr ikke i tvil om at Jes 11,1 var det profetord Den Hellige Ånd viser til i Matt 2,23, når det der sies at Han - ifølge profetordet - skulle kalles en nasareer (fordi Han altså er nevnt som Netzer i Jes 11,1!)

Slik kan altså Den Hellige Ånd åpenbare Kristus for en jøde som gransker De hellige Skrifter. Fariseeren og apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Korint og sier der: "Vi gjør ikke som Moses, som la et dekke over ansiktet, for at Israels barn ikke skulle se slutten på det som svant. Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir leset. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket fjernet." (2.Kor 3,13-16) La oss gå sammen om å be at mange flere av Guds utvalgte folk får dekket tatt bort, slik at de kan se Kristus! Historien om Moshe Immanuel Ben-Maeïr inspirerer til det. Dagens bloggbilde er hentet fra Gravhagen i Jerusalem. Her har jeg hatt privilegiet å sitte flere ganger, og gå inn og ut av Den tomme grav. Det er det stedet i Jerusalem og Israel, ved siden av Getsemane, som betyr mest for meg. En stund i stillhet og bønn her glemmer du aldri. Jeg ber om at jeg skal få anledning til å komme tilbake hit en dag, om Gud skulle gi oss nåde og økonomi til det.

Ikke som jeg vil, bare som Du vil!

De siste par ukene har vært vanskelige. Jeg har gått inn i en ny fase når det gjelder min diabetes, med kraftige følinger flere ganger i uken. Noen ganger har jeg vært helt hjelpeløs, og takket være andre har jeg fått i meg sukker og kommet meg igjen. Av og til har det vært skremmende opplevelser. Min hjertemedisin kamuflerer for følingssymptomene, så jeg vet ikke når følingen kan komme. Til helgen skal jeg etter planen reise med teamet mitt, og organisasjonen Euromisjon, til utlandet. Akkurat nå er alt bare et stort spørsmålstegn, og undring over hva som er Guds vilje og plan. Jeg vender stadig tilbake til Jesu kamp i Getsemane. Ikke fordi jeg sammenligner det jeg opplever med det Jesus gikk igjennom der. Nei, langt fra det. Hans kamp i Getsemane er uten like. Han kjempet - og vant for oss. Men likevel kan jeg lære noe av det Han lærte. Hebreerbrevets forfatter skriver noen underlige ord i Hebr 5,8: "Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." I alt ble Jesus prøvd, dog uten å synde. Om utfordringene med å reise har vært store før, er de ikke blitt mindre nå. For meg er dette en kamp. I går fikk jeg en ny føling, og måtte ringe lege. På torsdag skal jeg til ham. Gjennom sin sekretær sa han at det ikke er så mye de kan gjøre for meg akkurat nå. Vi står foran en møysommelig prosess med å finne frem til riktig dosering på min medisin, og på insulinmengden. Når følingen blir kraftig, og du er helt hjelpeløs og helt avhenig av andre, ser man hvor skjørt livet er. Men jeg vet samtidig at jeg er i Herrens hender, og da er jeg trygg. I dag tidlig, mens jeg stod på badet for å gjøre meg klar for dagen, kom det et ord til meg. Det er fra Jesu kamp i Getsemane, hvor Han ber overgivelsens bønn: "Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg. Men ikke som jeg vil, bare som du vil!" (Mark 14,36) Se hvor tillitsfullt Jesus omtaler sin Far i denne nødens, kampens og fortvilelsens stund. Han omtaler Ham som Pappa! Og slik kan vi få komme til Gud, og omtale Ham på samme måte. Jesus har gitt oss retten til det, fordi vi er Guds barn. Men det er disse ordene: "Men ikke som jeg vil, bare som du vil," som talte slik til meg i morgentimene i dag. Måtte Guds vilje skje i ett og alt! I går fant jeg igjen det aller første nytestamente jeg kjøpte meg etter at jeg ble en kristen i 1972. Det er kjøpt 3. november det året. Jeg ble en kristen den forsommeren. Jeg husker jeg kjøpte meg en av disse store svarte predikantbiblene som den første Bibelen min. Men det var jo ikke så lett å ta den med rundt, skjønt i de dager var frimodigheten så stor, at jeg gikk med den under armen. Men jeg trengte et slikt bittelite nytestamente som jeg kunne ha i lommen, og lese når det passet seg slik. Jeg var grepet etterfølgelsens radikalitet. Jeg ville være en av Jesu disipler, og en av de tingene det ble forkynt mye om den gangen var nettopp dette: Jesus Kristus er Herre! En av mine gode venner, og som var et stort forbilde for meg på den tiden, var ettåring i kirken. Han hadde malt "Jesus er Herre" på begge sidene av bilen sin, med stor og synlig skrift. Men dette var mer enn et slagord. Dette var virkelighet for oss. Det var vår bekjennelse. Og det er min bekjennelse fremdeles. Apostelen Paulus skriver til forsamlingen i Filippi: "Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne JESUS KRISTUS ER HERRE, til Gud Faders ære." (Fil 2,9-11) Jeg er takknemlig for forbønn disse dagene, og spesielt for denne helgen som kommer.

Selskap med Guds enkle vandringsmenn

En strofe fra en sang kom til meg i går i forbindelse med en telefonsamtale. "Jeg har valgt å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn." Han som ringte er en av mine gode venner. Annenhver uke møtes vi for å spise lunsj. Vi deler et måltid mat, før vi har en bønnestund sammen. Av alle steder møtes vi på et stort kjøpesenter. Bønnestunden har vi i senterets eget kapell. Jeg setter svært stor pris på denne mannens vennskap, som har vart i mange år nå, men det først i det siste at vi har møtt hverandre så regelmessig. Jeg setter stor pris på hans tålmodighet med meg, hans ekte interesse for meg og mine, hans evne til å lytte. Og for hans forbønn. Han er en klok mann, kunnskapsrik. Og med et hjerte i brann for Jesus, og en dyp lengsel etter å kjenne Herren. Likevel tror jeg at, om han leser dette, vil sette pris på å bli kalt en enkel mann. Det er faktisk en hederstittel i kristen sammenheng. I dag er mangt og mye blitt så sofistikert og komplisert, også blant troens folk. Apostelen Paulus var redd for at forsamlingen i Korint skulle vende seg bort fra troens enkelhet: "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene trosskap mot Kristus." (2.Kor 11,3) Måtte ikke dette skje med oss. Måtte vi bevare denne enkle og rene troskapen mot vår Herre og Frelser! Etter hvert som vi nærmer oss Jesu gjenkomst, så vil det koste å "gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn." Skal vi være tro mot Kristus kan det hende vi må gå veier som andre mennesker ikke forstår. Vi kan ikke gå på kompromiss med Guds ord. Det står om Moses at da han vokste opp "ved tro nektet å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen." (Hebr 11,24-26) Før vi tok kvelden ble min sønn og jeg sittende for å se på en DVD jeg hadde lånt på biblioteket. Den heter "Sofie Scholls siste dager", og handler om studentopprøret mot Hitler. Dette opprøret ble ledet av 22 år gamle Sophie Scholl. Sammen med sin bror Hans er de to forgrunnsfigurene i motstandsgruppen Den Hvite Rosen. De to blir arrestert av Gestapo, og vi følger et svært dramatisk avhør av Sophie. Hun får alle muligheter til å gå kompromissets vei, men nekter. Det var sterkt å se dette som er en sannferdig beretning om studentenes ikkevoldelige motstandskamp mot nasjonalsosialismen, og Sophies overgivelse til Gud når det virkelig gjaldt. Filmen anbefales sterkt. Jeg vil ikke si på det "varmeste", for det er slett ingen lett film å se dette, men du verden så nødvendig. Å gjøre "selskap med Guds enkle vandringsmenn", vil kunne innebære hån og spott, for disse Guds enkle vandringsmenn de er tro mot Guds evige ord. De er ikke alltid populære, de følger ikke siste trend og mote, men de følger Lammets vei. På min fødselsdag i fjor, fikk jeg dette verset i gave fra De evangeliske Mariasøstre: "Disse er de som følger Lammet hvor det går. Disse er kjøpt fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet." (Åp 14,4b) Det er blitt årsordet mitt frem til neste fødselsdag i år. Og det passer i grunnen veldig godt når vi nettopp snakker om å gjøre selskap med Guds enkle vandringsmenn. Jeg ser frem til lunsjen og forbønnsstunden i dag. Søndag som var talte jeg i Filadelfia Kolbotn. Jeg var avhengig av å rekke et tog, og en mann som jeg er blitt kjent med i denne forsamlingen, tilbød å kjøre meg til Sentralbanestasjonen. Dermed fikk jeg bedre tid, tid nok til å spise før jeg skulle rekke toget. Han var raus og spanderte et måltid mat, og vi fikk oss en god prat. Jeg skal ikke røpe innholdet i den samtalen, fordi den var privat. Men jeg kan røpe såpass at han takket meg for at jeg hadde preket om jomfru Maria. Det satte jeg stor pris på. Som pinsevenn hadde han aldri hørt noen tale om henne. Også denne mannen hører også med blant Guds enkle vandringsmenn, det samme med en pastorkollega som jeg snakker med minst en gang i uken på telefon. Det samme med en bønneleder. Med disse kan jeg snakke om alt. Hvilken stor velsignelse venner er! Bildet som følger bloggen viser en gruppe fra Bruderhof-fellesskapet på vei til gudstjeneste og nattverdfeiring.

Anabaptister - finnes de i dag?

I noen artikler har jeg beskrevet synet på nattverden blant anabaptistene på 1500-tallet. Spørsmålet noen stiller seg er om anabaptister finnes idag? Svaret er ja, og det er ingen liten gruppe heller. Det finnes tusenvis av dem under forskjellige navn. Mennonitter er en del av de som har røtter i den anabaptistiske bevegelsen. Mennonittkirken er et stort trossamfunn i USA, som er sterkt engasjert i misjons- og fredsarbeid i mange land. En annen gren av den anabaptistiske bevegelsen er Hutterianerne, og den bevegelsen jeg selv har hatt kontakt med siden 1970-tallet: Bruderhof. Vi har fortsatt god kontakt med en av kommunitetene i England, blant annet gjennom korrespondanse med flere av medlemmene der. Det var også meningen at min sønn og jeg skulle bo i en av bofellesskapene deres i England i fjor sommer, men av ulike årsaker ble ikke det noe av. Men la meg presentere for deg Bruderhof-fellesskapet. Bruderhof ble grunnlagt i Tyskland i 1920 av Eberhard og Emmy Arnold. Eberhard studerte da teologi og filosofi. Han kom fra en velstående familie hvor det var mange professorer i teologi og kirkehistorie. De fleste av dem med luthersk eller reformert bakgrunn. 16 år gammel får han et radikalt møte med Jesus, etter å ha truffet en ung prest som arbeidet blant den fattige arbeiderklassen og startet i en bibelstudiegruppe denne presten ledet. Eberhard ble så fascinert av evangeliene, og særlig bergprekenen, og den første kristne menighet, at han ville leve dette ut i eget liv. Han stiftet også bekjentskap med anabaptistenes historie fra 1500-tallet, og ble veldig fascinert av den. Som et resultat av dette grunnla han senere Bruderhof-fellesskapet i et leid hus i Sannerz i Tyskland. Bruderhof betyr: et sted for brødre. De følger praksisen til den første menighet i Jerusalem hvis medlemmer, i følge Apostlenes gjerninger "holdt sammen og hadde alt felles." (Apgj 2,44). Medlemmene av Bruderhof lever i eiendomsfellesskap, har ingen private kontoer, men alt som de tjener går inn i fellesskapets kasse. Den apostoliske trosbekjennelsen og de 12 apostlers lære (Didache) utgjør trosgrunnlaget deres. Etter at de hadde vokst ut av det leide huset i Sannerz, flyttet de til fjellområdet Rhön, ikke så langt unna. Sort/hvitt bildet på bloggen er hentet derfra. Det var mens han oppholdt seg der, at Eberhard Arnold oppdaget at Hutterianerne, fremdeles eksisterte i USA. Hutterianerne utgjorde en stor del av den anabaptistiske bevegelsen på 1500-tallet. Det ble til at Eberhard Arnold reiste til USA i 1930, og ble så ordinert pastor blant dem. Etter nazismens fremvekst i Tyskland, flyttet Bruderhof barna og ungdommene sine til Liechtenstein. Det skjedde i 1934 etter at medlemmene hadde nektet å la seg verve i den tyske hær, og heller ikke ønsket at deres barn skulle oppdras av nasjonalsosialistiske lærere. Dette fellesskapet ble kjent som Alm Bruderhof. Etter fortsatt sterkt press fra de nazistiske myndighetene flyttet enkelte medlemmer av Bruderhof til England i 1936. 14. april 1937 ble Rhön-fellesskapet omringet av det tyske sikkerhetspolitiet, som konfiskerte eiendommen og gav de gjenværende Bruderhof medlemmene 48 timer på å forsvinne fra landet. I 1938 ble alle Bruderhof medlemmene gjenforent i England. I England vokste de til 350 medlemmer, i det mange engelskmenn sluttet seg til på grunn av Bruderhofs fokusering på antimilitarisme og fredsarbeid. Allerede før utbruddet av 2.verdenskrig ble fellesskapets tyske medlemmer utsatt for rykter og økonomisk boikott av engelskmennene. Det ble stilt krav om at de tyske medlemmene skulle interneres, eller forlate England som gruppe. Medlemmene av Bruderhof bestemte seg for å forlate England, og så seg om etter et sted hvor de kunne bosette seg utenlands. Det eneste landet som ville ta imot dem var Paraguay. Dette var det eneste landet på den tiden som ville akseptere en pasifistisk gruppe med blandede nasjonaliteter.

Tre bosetninger i Paraguay

Det første året i Paraguy grunnla Bruderhof tre bosetninger. De bygget også sykehus for sine medlemmer og for lokalbefolkningen. Som det eneste sykehuset i området, ble tusenvis av mennesker de neste 20 årene behandlet der. På slutten av 1960-tallet hadde Bruderhof-fellesskapet i Paraguay vokst til rundt 700 medlemmer. I 1954 grunnla Bruderhof det som er blitt kjent som Woodcrest Bruderhof nær Rifton i New York, USA. Dette kom som respons på de mange besøkende fra USA til fellesskapet i Paraguay. Hundrevis av nye medlemmer kom til, ikke minst fra lignende grupper andre steder i USA. På denne tiden, under ledelse av Heinrich Arnold, satte Bruderhof bevegelsen et nytt fokus på Jesu undervisning i evangeliene, og på den første menighets liv og praksis. Det ble også et nytt fokus på det hans far, Eberhard Arnhold, hadde skrevet. Nye kommuniteter ble grunnlagt i Pennsylvania og Connecticut. Det nye fokuset på Jesu undervisning og den første menighets liv og praksis, skapte spenninger, ikke minst i Paraguay. Der hadde det nemlig lenge vært en tendens til å fokusere på humanistiske prinsipper. Resultatet var at ca 100 medlemmer forlot Bruderhof, men flere av dem vendte tilbake til fellesskapet etter en tid. The Forest River colony som tilhører Schmiedeleut Hutterianerne i Nord Dakota inviterte på denne tiden Bruderhof til å slå seg sammen med dem, og 36 medlemmer flyttet til Nord-Dakota. Spenninger oppstod i forbindelse med dette, fordi Bruderhof-fellesskapet ikke følger alle de gamle reglene som har fulgt Hutterianerne siden 1500-tallet. Ulike forhold, har ført til at Bruderhof-fellesskapet er blitt ekskludert, for så å bli tatt inn igjen i Hutterianer-fellesskapet. Det som ser ut til å være et endelig brudd kom i 1995. Årsakene til dette var flere, blant annet at Bruderhof engasjerte seg sterkt i samfunnsdebatten i USA, hvor de har gått sterkt ut mot dødsstraff. I følge Hutterianerne, som mer eller mindre har trukket seg tilbake og lever et slags "utenfor" liv, ble dette for mye. De likte også dårlig musikkstilen til Bruderhof, som ble for moderne.

Bruderhof i dag

I 2002 ble den gamle eiendommen i Sannertz kjøpt tilbake. Det finnes Bruderhof-fellesskap i England, USA og Australia, i tillegg altså til Tyskland. Alt i alt teller medlemmene mer enn 2500. Det største bofellesskapet har over 400 medlemmer, det minste mindre enn 20. Livet i fellesskapene er bygget rundt familien, selv om det også er mange enslige som er med. Ingen av deres eldre medlemmer sendes på gamlehjem, men får pleie og stell i fellesskapet så lenge de lever. I bofellesskapene finnes også barnehage, skole, felles kjøkken, vaskeri, og ulike arbeidsplasser. Bruderhof fellesskapet har også utgitt mange bøker om anabaptistenes historie, ulike teologiske emner, fredsarbeid og om den første menighets liv og lære. Fargebildet er fra et av dagens Bruderhof fellesskap.

Anabaptistenes syn på nattverden del III

I to artikler har vi nå sett at anabaptistene la sterk vekt på å feire nattverden hver gang de kom sammen, som forsamling. For dem var det utelukket å feire nattverd bare en gang i måneden. Vi har også sett på hva de la i nattverdens innhold. I denne artikkelen skal vi nærmere på hvordan de feiret den. Anabaptistene hadde en sterk lengsel etter og et sterkt ønske om å vende tilbake og leve slik den første menighet gjorde. Påskemåltidet som Jesus feiret sammen med sine disipler ble jo feiret på kvelden. "Da det var blitt kveld, satte han seg til bords med de tolv." (Matt 26,20) Det mest naturlige for anabaptistene var derfor å komme sammen på kvelden. Selve ordet betyr jo nettopp det: kveldsmåltid eller kveldsmat. Nå var det også en annen grunn for at anabaptistene feiret nattverden på kvelden, og det var at de stadig levde i frykt for å bli oppdaget og arrestert. Det var ensbetydende med døden. Romerkirkens, og senere den lutherske og den reformerte kirkes forfølgelse av anabaptistene var grusom og nådeløs. Derfor kom anabaptistene sammen i hjemmene, og de forflyttet seg gjerne fra hjem til hjem, i de periodene de ikke bodde sammen i bofellesskap gjerne knyttet til gårdsdrift. Det ble bruk et brød bakt av ordinær hvete. At det ble brukt et helt brød, har sammenheng med det apostelen Paulus skriver i 1.Kor 10,17: "Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød." Det ene brød er Kristus, hvis kropp ble brutt i stykker for oss. Conrad Grebel, en av de mer kjente anabaptistiske lederne, har skrevet at "nattverden bør feires om kvelden, etter det eksempel Kristus og apostlene har gitt, men noe endelig tidspunkt er ikke nødvendig å gi." (I et brev til Thomas Müntzer 1524) Fra det kildemateriale som finnes om dette, vet vi at anabaptistene brøt brødet mens de satt rundt langbord. Conrad Grebel advarer mot å bruke oblater eller usyret brød. Det er mens Jesus feiret påskemåltidet, at Han samtidig innstifter nattverden. Nattverden kom altså som en del av selve måltidet. Slik var det også for anabaptistene. Det finnes de som mener at det kun dreide seg om et måltid, men hvis man leser Skriften nøye, vil man se at nattverden innstiftes mens de holder måltidet. "Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød..." Når de første kristne feirer nattverd ser vi også tydelig at de skiller måltidet de spiser fra nattverden de feirer. "Derfor mine søsken: Når dere kommer sammen for å holde måltid, så vent på hverandre! Hvis noen er sulten, får han spise hjemme, så ikke sammenkomstene deres skal føre dom over dere." (1.Kor 11,33-34) Dette skriver apostelen Paulus umiddelbart etter at han har beskrevet for forsamligen i Korint, hvordan de skal feire nattverden. Vi har derfor belegg for å si at de første kristne kom sammen til et enkelt måltid mat, samtidig som de feiret nattverden sammen. Dette var da også den anabaptistiske praksis. 24. februar i 1527 kom en gruppe anabaptister fra Sør-Tyskland og Sveits sammen i Schlatten am Randen, for å skrive en trosbekjennelse, og her heter det blant annet at en av oppgavene til en forstander er "å løfte brødet før det brytes". Vi ser med andre ord at anabaptistene følger et rituale som ligger tett opptil den måten Jesus feiret påskemåltidet i Jerusalem sammen med sine disipler: "Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: Ta dette og et det! Dette er mitt legeme." (Matt 26,26)

Prøv dere selv!

Apostelen Paulus ber de som skal ta del i nattverden om å prøve seg selv først. "Den som spiser brødet eller drikker av Herrens beger på urett vis, gjør derfor urett mot Herrens kropp og blod. Enhver må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms. Derfor er det mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn. Hadde vi bedømt oss selv, hadde vi unngått å bli dømt. Men når vi blir dømt av Herren, blir vi irettesatt, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden." (1.Kor 11.28-34) Menno Simons skrev "Alle som kommer til kveldsmåltid skulle lære seg hva det betyr å spise brødet og drikke vinen. Alle skulle vite hvordan dette skal brukes og hvem det er som kan ta del. Vi instruerer også mennesker til å prøve seg selv, slik Paulus lærer .. De som ikke kjenner Kristus, og de som ignorerer hans befalinger, spiser og drikker seg selv til doms når de sitter ved Herrens bord." (Dat Fundament des Christelycken leers 1539) "Disiplin, ifølge Kristi regel i Matteus kapitel 18, må komme før man tar del i nattverden, for kjærligheten er ødelagt hvis noen har fellesskap med falske brødre," skrev Conrad Grebel. (Dat Fundament des Christelycken leers) I den trosbekjennelsen som ble utarbeidet i Schlatten finner vi også dette: "Som Paulus sier: 'Dere kan ikke drikke både Herrens beger og onde ånders beger. Dere kan ikke delta både ved Herrens bord og ved onde ånders bord.' (1.Kor 10,21) Alle de som lever i samfunn med mørkets døde gjerninger har ikke del i lyset. Alle de som følger djevelen og verden har ingen del med dem som er kalt av Gud til å komme ut av verden. Alle de som tar del i ondskap har ingen del i det gode. Av denne årsak: alle de som ikke er kalt av Gud til en tro, en dåp, en Ånd, et legeme, sammen med alle Guds barns fellesskap, blir ikke ett brød med dem, slik som vi gjør det med dem vi bryter brødet med i følge Kristi befaling. (Brüderlich vereinigung 24.februar 1527)

Det indre og det ytre liv

Anabaptistene var av den oppfatning at nattverden, lik dåpen, var et synlig vitnesbyrd av et indre samfunn med Kristus. De mente at det indre samfunnet uten det ytre vitnesbyrdet av brød og vin var ufullstendig. Jagues d'Auchy, som ble myrdet i Leeuwarden i 1559, kalte de som åndeliggjorde betydningen av nattverden "vranglærere" og de som "ødela nattverden". Men anabaptistene trodde også like sterkt at et ytre vitnesbyrd uten et indre liv var ufullstendig, ubrukelig, ja direkte skadelig. "Hva hjelper det å spise det hellige måltid, hvis vi ikke nyter fruktene av hva det står for: selvlivets død, kjærlighet og enhet? spør Menno Simons. Anabaptistene verdsatte nattverden så høyt at de tok del i den med stor fare for sitt eget liv. De var samtidig tydelige på at de avviste den overtroen som fantes rundt betydningen av nattverden på denne tiden. Dette var ikke minst tydelig i folketroen. Denne overtroen ble klart og tydelig avvist av anabaptistene, og det var også en medvirkende årsak til den kraftige forfølgelsen mot dem. Conrad Grebel var opptatt av at den nattverden apostlene feiret måtte gjenopprettes. Brødets sakramentet og vinen fylles med mening bare når "vi kjenner Kristus, og samfunnet med hans lidelser, og vi blir lik ham i hans død."

Anabaptistenes syn på nattverden del II

I går skrev jeg om den vektleggingen anabaptistene på 1500-tallet, hadde av en daglig feiring av nattverden. I dagens artikkel skal vi se nærmere på hva anabaptistene mente om selve innholdet i nattverden. Studiet av dette er veldig interessant fordi det viser seg at anabaptistene la mye mer i nattverdens innhold, en det som gjøres i mange protestantiske sammenhenger i dag. Det at de også feiret nattverd hver eneste gang de kom sammen som menighet, sier jo også sitt i seg selv. I det sørlige Tyskland snakket anabaptistene om dåpen som et tegn på den troendes forlovelse med Kristus, og nattverden som en bryllupsfest hvor brødet og vinen var gifteringene. I Nederlands skrev Menno Simons: Å herlige forsamling og kristne bryllupsfest! En fest befalt og forordnet av Herren selv. Kroppslig nytelse og appetitt hører ikke til her. Men et herlig og hellig mysterium i form av brød og vin er satt foran oss, og ønsket av sanne troende. Å frydefulle forsamling! Ingen meningsløse sanger, men fred og enhet blant brødrene. Nådefulle ord. Herlige fordeler. Favør, kjærlighet, tjeneste, tårer, bønner, kors, og død er satt foran oss med frydefull takksigelse og hellig glede! Å frydefulle kristne fest! De uomvendte er ikke invitert. Skjøger, kjeltringer, de som lever i hor, tyver, løgnere, tyranner og de som har utøst blod må stå utenfor. Men la de sanne kristne komme. Født av Gud, som vandrer med Kristus, la de komme for å elske og tro. De er lemmer på Hans kropp, kjød av Hans kjød, og ben av Hans ben. Å frydefulle forsamling og kristne bryllupsfest! Ingen grådig spising og drikking. Ingen forfengelige og intetsigende piper og trommer. Men hungrige sjeler som er fylt med himmelsk brød, det guddommelige Ord. De drikker Den Hellige Ånds vin og synger og spiller i fred for Gud. (Dat Fundament des Christelycken leers. 1539) Anabaptistene talte om nattverden som Geheimnis som betyr mysterium eller hemmelighet og som det andre sakrament. I denne forbindelse skriver en av de anabaptistiske lederne, Gabriel Ascherham følgende: Å drikke fra kalken symboliserer det fellesskap vi har i Kristi blod. De som drikker fra den blir ett med Kristi natur, gjennom Den Hellige Ånd. Det er denne forståelse av sakramentet som gjør brødet og vinen hellig når man takknemlig tar del i minnet om Kristi død. Vi skulle spise brødet og drikke vinen med en ærbødighet for Gud, lik Israels barn tok del i påskemåltidet, fordi Kristus lar oss gjennom dette måltidet hvordan vi kan bli ett brød og en kropp med Ham. (Fra Unterschied göttlicher und menschlicher Weiskeit. 1544)

Et hellig sakramentalt tegn

Menno Simons skrev: Vi tror og bekjenner at nattverden er et hellig sakramentalt tegn, forordnet av Herren selv i brød og vin og gitt til Hans disipler til minne om Ham. (Bekentenisse der armenen ellendige Christenen 1552) Men anabaptistene trodde ikke at brødet og vinen inneholdt noen magisk frelsende kraft. De brøt brødet som en takksigelse. En av anabaptistenes mest kjente ledere, Peter Rideman, sa det slik: Kristus sa: 'Dette er den nye pakt i mitt blod'. Han ledet oss inn i nådens pakt så vi kan bli ett brød og en kropp med Ham. Derfor er nattverden et tegn på fellesskap i Hans kropp. Hvert lem erklærer selv å være av ett sinn, hjerte og Kristi ånd. (Rechenschaft 1540)

Anabaptistenes syn på nattverden del I

Den anabaptistiske historie er historien om martyrkirken, om kristne som tok på alvor Det nye testamentes mønster for menighetsliv. Røttene går tilbake til kirkens første århundrer. På 1500-tallet går det en stor vekkelse over Sentral-Europa, som berører tusenvis av mennesker. Den blir møtt med sterk og grufull forfølgelse både fra Romerkirken og fra den lutherske og den reformerte kirken. Striden det står om er blant annet dåpssynet, og synet på forholdet mellom kirke og stat. Mange av disse som foraktelig kalles "gjendøpere" eller anabaptister, drepes enten ved drukning eller de blir brent på de såkalte kjetterbålene som tennes overalt i Europa. Andre redder livene sine ved å flykte. Jeg skal ikke gå inn på historien til anabaptistene her, da jeg har berørt den ved flere anledninger på bloggen min. Kanskje jeg kommer tilbake til denne delen av kirkehistorien senere. Jeg vil derimot ta frem anabaptistenes forhold til nattverden. Deres syn er kanskje ikke så godt kjent, og med den nye bevisstheten om nattverdens betydning som en nå ser de første tegn til, flere steder i kristenheten, er dette et veldig interessant studium. De første kristne flokket seg om Kristus, ved å bryte brødet og drikke av kalken til minne om Ham, hver eneste gang de kom sammen. Slik var det også for anabaptistene. Nattverden ble ikke feiret bare en gang i måneden, men så ofte som de kom sammen. Brødet og vinen hjalp anabaptistene til å huske på hva Kristi kropp og Kristi blod betyr. Men de brøt brødet og takket også av en annen årsak: de ville følge Kristi eget eksempel. Kristus brøt brød og drakk vin i fellesskap sammen med sine disipler: "I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg! Likeså tok han kalken etter måltidet og sa. Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg! For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer." (1.Kor 11,23-26) Først praktisert av Kristus selv, ble brødsbrytelsen det ytre vitnesbyrd på de kristnes indre fellesskap. I lys av dette skrev anabaptistene i sin første uttalelse gitt i broderlig enhet: Hver gang vi møtes som brødre, skulle vi ha dette aftensmåltid sammen, og på denne måte proklamere Herrens død. Ved å gjøre dette så hjelper vi hverandre til å minnes hvordan Kristus gav seg selv og hvordan Hans blod ble utøst for oss. På samme måte trenger vi å bli villig til, for Kristi skyld, å gi opp våre kropper og våre liv for brødrene. (Christlicher Ordning damitt die lieb und einickeit erhalten wird. Bern ca 1526)

Nattverd i hver gudstjeneste og ved hver sammenkomst

De første anabaptistene kunne ikke ha sett for seg en eneste gudstjenestefeiring uten at nattverden ble feiret samtidig. En gudstjeneste uten feiring av eukaristin (det greske ordet for takksigelse brukt av apostelen Paulus i 1.Kor 10,16, var før 1600-tallet, ukjent. En av de anabaptistiske lederne, Michael Sattler skrev følgende: Glem ikke sammenkomstene, legg vinn på å ha dem regelmessig. Be sammen for alle de hellige, og bryt brødet sammen. Jo oftere, jo bedre, som du ser Herrens dag nærme seg. (Fra An die Gemeinde Gottes zu Horb. 1527) Når flere anabaptister ble stilt for en hollandsk rett i 1534, og ble spurt om hva de gjorde på sine møter, svarte de: Vi leser og samtaler om evangeliene. Vi bryter brødet og deler det ut, vel vitende om at brødet ikke kan frelse oss, men vi anser det å være til minne om vår Herres lidelse. (Fra en rettsprokokoll datert 15. februar 1534) Både i sør (Sveits, sør-Tyskland og Østerrike) og i nord (den nedre delen av Rhin-dalen og i Nederland) kom anabaptistene sammen for å spise kveldsmat og feire nattverd samtidig, og dette skjedde minst en gang i uken. "Små fellesskap av anabaptister springer opp som sopper alle steder," kan vi lese i en rapport fra denne tiden, "de flytter fra hus til hus for å holde sine møter, for ikke å vekke for mye oppmerksomhet. Her leser de og studerer de De hellige skrifter og tar del i et kveldsmåltid." (C.A. Cornelius: Historische Arbeiten vornehnlich zur Reformationsgeschichte. Leipzig 1899) En annen av de anabaptistiske lederne, Conrad Grebel, skrev i et brev: Kveldsmåltidet skal praktiseres og brukes ofte. (Brev til Thomas Müntzer, 5.september 1524)

Sønnens visjon gjør deg rede til Åndens byrde

Denne søndagen vil jeg gjerne dele med bloggens lesere, noe en for meg ukjent mann ved navn George Matheson har skrevet. Jeg har hentet det fra den meget anerkjente andaktsboken til Mrs. C.A. Cowman, en andaktsbok som brukes av millioner av mennesker verden over. Disse ordene har betydd mye for meg de siste dagene, og jeg håper de også kan velsigne deg og hjelpe deg videre på veien:

Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen. (Mark 1,12) Dette er et underlig bevis på guddommelig anerkjennelse. Straks etter hva? Etter den hellige stunden da himlene åpnet seg og fredens due senket seg over Jesus, og Faderen sa: 'Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.' Dette er heller ikke noen uvanlig hendelse. Du har nok opplevd det samme. Er det ikke ofte slik at etter de herlige stundene på fjellet, kommer turen ned i den dype dalen? I går svevde du oppe blant skyene og sang av glede i det klare solskinnet. I dag henger vingene slappe, og sangen har stilnet av. Ved middagstid bader du i det solskinn som din Fars smil skaper, mens du om kvelden klager i ørkenen over at din vei er skjult for Herren. Har du skjønt hvilken trøst det ligger i ordet "straks"? Hvorfor kom dette like etter velsignelsen? Fordi det var en fortsettelse av den. Når Gud smiler til deg, vil Han forberede deg på livets mørke stunder, på livets Getsemane og Golgata. Han løfter deg for å styrke deg til å gå i dypet. Han gir deg lys, for at du senere skal gå ut i den mørke natten som de hjelpeløses hjelper. Du er ikke bestandig verd ørkenen. Det er bare etter velsignelsen ved Jordan. Intet annet enn Sønnens visjon gjør deg rede til Åndens byrde. Bare åndsfylden ved Jordan gir deg styrke til ørkenens sult.

Hos Gud finnes et skjulested

Hos Gud finnes det et skjulested, en borg, en trygghet, i prøvelsens tider. Disse ordene fra Salme 9,10-11 møtte meg i dag: "Herren er en borg for den undertrykte, en borg i nødens stunder. De som kjenner ditt navn, stoler på deg, for du har ikke forlatt dem som stoler på deg, Herre." Dette betyr ikke at vi vil unnslippe lidelse, forfølgelse eller død for Jesu skyld. Nei, Den Hellige Skrift sier oss i 2.Tim 3,12: "Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." Jeg finner heller ikke noe sted som sier at når vi bare blir åndelige nok, så vil verden elske oss. Tvert imot sier Jesus: "Når verden hater dere, da skal dere vite at den har hatet meg før dere. Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. Kom i hu det ord som jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, så vil de også forfølge dere." (Joh 15,18-20) Men likevel - det finnes et skjulested hos Herren. Når vi har funnet det stedet, så kan ingenting vi står overfor i livet overvinne oss: Gud selv bevarer oss i alle ting. I enhver nød, ulykke eller djevelsk felle som settes for oss, så snur Gud alt til det beste for oss. Det er Kristi forløsende kraft som reverserer djevelens planer og annullerer dødens effekt i våre liv. "Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem som han har kalt etter sin frie vilje." (Rom 8,28) Frimodig kan vi synge med Martin Luther:

Vår Gud han er så fast en borg,

han er vårt skjold og verge.

Han frir oss ut av nød og sorg

og vet oss vel å berge.

Vår gamle fiende hård

til strid imot oss står.

Stor makt og arge list

han bruker mot oss visst.

På jord er ei hans like.

Vår egen makt er intet verd,

snart fikk vi banesåret.

Men en går frem i denne ferd,

som Herren selv har kåret.

Vil du hans navn få visst?

Han heter Jesus Krist,

den høvding for Guds hær,

i ham kun frelse er.

Han marken skal beholde!

Om verden full av djevler var

som ville oss oppsluke,

vi frykter ei, vi med oss har

den som Guds sverd kan bruke.

Er verdens fyrste vred

og vil oss støte ned,

han ingen ting formår,

fordi alt dømt han går.

Et Guds ord kan ham binde.

Guds ord det skal de nok la stå,

og ingen takk de høster.

Gud selv vil mektig med oss gå,

hans gode Ånd oss trøster.

Og om vårt liv de tar

og røver alt vi har,

la fare hen, la gå!

Mer kan de ikke få.

Guds rike vi beholder.

(Salme 295 i Norsk Salmebok)

Radikal etterfølgelse betyr forfølgelse

I juni 1920 startet en liten gruppe kristne fra den tyske bevegelsen Neuwerk (Nytt arbeid) et kommunitetsliv i den lille byen Sannerz i Hesse, 35 mil nordøst for Frankfurt am Main. Syv år senere, etter mange kriser og vekst, fikk kommuniteten tilgang til en gård i Rhön, ikke langt fra Sannerz. De kalte seg selv en ny bosetning, eller en Brødregård (Bruderhof) og bestod av omkring tredve voksne og barn. Navnet Bruderhof tok de etter de mange kristne bofellesskapene, bedre kjent som Hutterianere, som oppstod i Moravia på 1600 og tidlig på 1700 tallet. En av de første opprinnelige syv medlemmene av kommuniteten, eller bofellesskapet i Sannerz, var Eberhard Arnold. Arnolds lengsel var å kunne leve ut et kristent liv etter nytestamentlig mønster. Hans etterfølgelse av Kristus bar preg av en dyp og radikal overgivelse. Han søkte sine idealer i Det nye testamentes beskrivelse av menighetsliv, og i den anabaptistiske bevegelsen. En av de første trosbekjennelsene som ble skrevet blant Hutterianerne, ble skrevet i 1529 av Peter Rideman, mens han satt i fengsel for sin tro i Gmünden i Østerrike. Rideman, som var misjonær, apologet og eldste var en av de Eberhard Arnold hadde som sine forbilder. I denne trosbekjennelsen skrev Rideman blant annet: "Hvordan vi må bygge Guds hus og hva Guds hus er: Den første pillaren i dette huset er den rene Gudsfrykten, for det står skrevet: Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. Mot denne pillaren slår den mektige vinden og det ødeleggende vannet til menneskfrykten... Vi må motstå dette, men da i Gudsfrykt. Og frykt Gud mer enn mennesker." I 1531 ble syv Hutterianske brødre, alle etterfølgere av Jesus, martyrer for deres tro på samme sted hvor denne bekjennelsen ble skrevet. De syv bekjente sin tro i en sang. Det fortelles at på kvelden den dagen disse syv ble drept, passerte en mann henrettelsesstedet, og så syv skinnende lys som brant der på stedet og han hørte slik en vakker musikk, som om det var engler som sang. Om denne hendelsen ble Martyrsangen, sangen til minne om disse syv til.

Martyrsangen

Jeg gjengir den engelske teksten av denne sangen her:

Seven flames are burning in darkest night, a wand'rer far off from the distance hears a singing that rings loud and clearly.

They've killed seven witnesses of the Lord, oh pain and suff'ring on this poor earth, when men cannot hear the truth spoken!

Eternal truth cannot silent be, else in death and pain and sinfulness mankind would evermore perish.

The song they sing calls new witnesses, they follow the Lamb of God into death, their song means on earth they are victors!

The flames are burning on and on, they kindle anew in every place the fires of love eternal.

For mange mennesker koster det livet å følge Jesus den dag i dag, og mange vil lide martyrdøden i årene som kommer. La oss minnes de som har betalt en så høy pris for å være tro mot apostlenes lære.

Bildene som følger dagens artikkel viser Eberhard Arnold og Rhön Bruderhof.

Wesley - et studium i hellighet

I en av sine prekener sier den profilerte pastoren og vekkelsesforkynneren David Wilkerson: "Jeg mener at John Wesley var en av de mest gudfryktige menn som har levd. Denne mannen gråt over den åndelige tilstanden til England, Skottland, Irland og Wales, og ba for dem uten opphold. Hans oppofrelse ledet til en av de største vekkelser i historien." Jeg holder på med et svært interessant studium av Wesleys liv for tiden, i forbindelse med et bokmanus jeg arbeider med. Vi har mye å lære av John Wesley. Blant annet av hans disipinerte og enkle levemåte. Han var en bønnens mann, noe han helt sikkert hadde lært betydningen av hos sin gudfrykte mor. Jeg har lest et sted at hun trakk overkjolen over hodet, slik at hun hyllet kroppen inn som i en kappe og dermed skapte sitt eget lønnkammer, alt dette mens hennes store barneflokk løp rundt henne i rommet. På denne måten gjorde hun det mulig for seg å be. Han var en flittig student av Guds ord. Han leste i Bibelen hver dag, enten tidlig om morgenen eller sent på kvelden. I sin ungdom fastet han to ganger i uken, på onsdager og fredager, senere fastet han en dag i uken, og da på fredag. Han tok del i Herrens nattverd så ofte han kunne, og oppmuntret sine etterfølgere til å gjøre det samme. Han var også en ivrig sjelevinner. I sin preken forteller Wilkerson: "Wesley sto vanligvis opp før soloppgang og red på hesteryggen for å preke for gruvearbeiderne klokken seks på morgenen, før de dro på jobb. Han utholdt utrolige vanskeligheter på grunn av sin tjeneste og ble noen ganger banket opp av mobben. Allikevel arbeidet Wesley trofast helt til vekkelsen kom, en vekkelse som forvandlet det britiske samfunnet fra de dypeste fangehull helt opp til de øverste rekker i regjeringen....Forkynnelsen var så mektig, med en dyp overbevisning om synd, at tilhørerne brøt sammen og ropte om tilgivelse." Det er større behov for Wesleys budskap om hellighet enn noensinne i Kirkens historie. Overalt ser vi forfallet og frafallet fra de bibelske standardene.

Behovet for hellighet

Hebreerbrevets forfatter er tindrende klar: "Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren." (Hebr 12,14) "Vårt daglige uttrykk av hellighet gjenspeiles i vår tro på Jesus. Hvis vi ikke har noe ønske om å være hellig, bør vi stille et alvorlig spørsmål ved ektheten i vår tro på Herren Jesus," skriver Floyd McClung og legger til: " Å fortsetter å leve i synd som en kristen, står i motsetning til den mest grunnleggende betydningen av kristendommen. Kristus døde for å frelse oss fra våre synder, ikke for å la oss bli i våre synder. Hva slags menneske ville følge Kristus, men ikke ha et ønske om å leve et hellig liv? Hvis såkalte kristne ikke er overgitt til Gud, da kan vi tvile på om de virkelig er omvendt til Gud. På grunnlag av det Skriften lærer, måtte vi stilt spørsmål ved deres oppriktighet og frelse. Hellighet er altså ikke noe den troende kan velge. Paulus skrev til Titus: 'For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet.' (Tit 2,11-13) Selv om hellighet ikke er noen betingelse for å bli frelst, er hellighet den naturlige konsekvensen av frelsen. Vi blir ikke hellige for å bli frelst, men fordi vi er frelst. Vi gjør ikke gode gjerninger for å komme til himmelen, men fordi himmelen allerede er kommet inn i våre hjerter. Når vi tror at Jesus vil frelse oss, tror vi Ham også for hellighet. Hvis ikke det finnes noen trang til hellighet i vårt indre, er det tvilsomt om Den Hellige Ånd har kommet for å ta bolig der inne. Den Hellige Ånd frelser oss ikke uten å gi oss en trang til å leve hellig." (Floyd McClung: Hellighet og ånden i tiden. Logos forlag, side 68)

Å stå i Herrens hus om nettene

Det er ikke alltid like lett å få sove! Årsakene kan være mange. Hos meg har sykdom forandret døgnrytmen, og det kan ofte ta lang tid før jeg får sove. Disse timene om natten kan brukes til mer enn å telle sauer. Vi kan bruke dem til å be! Salmisten beskriver de som våker i bønn om natten. "Se, lov Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens hus om nettene! Løft hendene opp til helligdommen og lov Herren!" (Salme 134,1-2) Det er salmeforfatteren Svein Ellingsen som har skrevet den vakre og sterke salmen, hvis første vers lyder slik: Noen må våke i verdens natt, noen må tro i mørket, noen må være de svakes bror, Gud, la din vilje skje på jord. Hjelp oss å følge ditt bud. (Salme nr 733 i Norsk Salmebok) Den Hellige Skrift taler om nattevaktene. Jødene delte natten inn - som ble regnet fra solnedgang til soloppgang - i tre vakter på fire timer. Den første nattevakten varte fra kl.18.00-22.00, den andre fra klokken 22.00-02.00, og den tredje fra klokken 02.00-06.00. Romerne derimot delte natten inn i fire vakter, en inndeling som også var vanlig i Israel etter at de romerste styrkene var blitt forlagt dit. Vi finner en antydning om dette i Mark 13,35: "Så våk da! For dere vet ikke når husets herre kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen." Dette er de romerske betegnelsene på disse nattevaktene. I Luk 12,38 omtales den andre og tredje vakten, den fjerde i Matt 14,25 og Mark 6,48.

Nattevaktene som bønnetider

I Salme 63,7 forteller David om disse nattevaktene og hvordan han bruker dem bevisst som bønnetider: "Når jeg kommer deg i hu på mitt leie, tenker jeg på deg gjennom nattevaktene." En av salmistene, Asaf, forteller om uro som holder ham våken: "Du holder mine øyne åpne i nattevaktene. Jeg er urolig og taler ikke." (Salme 77,5) Denne salmen er skrevet i en nødstid, hvor sangeren er anfektet for det ser ut som om Gud har forkastet sitt folk. "Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren. Min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la seg trøste. Jeg kommer Gud i hu og sukker. Jeg grubler, min ånd mister sin kraft." (v 3-4) Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Nøden salmisten opplever driver ham til å løfte sine hender i bønn, og rope til Herren om nåde for sitt folk. "Jeg tenker på fordums dager, på år langt tilbake. Jeg minnes min sang om natten. Jeg grubler i mitt hjerte, min ånd ransaker." (v 6-7) Denne grublingen kjenner jeg igjen! Det samme med tankene på det som engang var! I Salme 119,148 ser man hvordan man kan bruke nattevaktene til å grunne på Guds ord. "Mine øyne var våkne i nattevaktene, for at jeg kunne grunne på dine ord." Og i Klagesangene ser vi hvordan nøden kan drive oss til å bruke natten i bønn for våre kjære, og for vår nasjon: "Rop av hjertet til Herren! Du Sions datters mur! La tårer renne som bekker dag og natt, unn deg ingen hvile, la ikke ditt øye ha ro! Stp opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte for som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som faller om av sult på alle gatehjørner."(Klag 2,18-19) Kanskje det er en ide å gå sammen med noen om å våke en natt i bønn? Dere kan jo ta hver deres vakt. Når neste skal ta over, kan man benytte telefonen og vekke den andre. I Korea er det jo vanlig med bønnenetter på fredager. En tid var det noe flere praktiserte her i Norge også. Kanskje en ide å ta opp igjen det også?

Når vi blir distrahert i bønn

I Gregorios den Stores berømte biografi om Den hellige Benedikts liv, finnes det en historie fra et av klostrene Benedikt grunnla, om en urolig munk som ikke klarte å være tilstede når det var bønnetid. Denne munken klarte ikke å holde seg i ro, og være stille når det skulle bes. Så snart brødrene bøyde seg ned i ivrig bønn, gikk denne munken ut og vandret omkring utenfor og syslet med ting han fant å drive med utenfor kirken. Han fikk titt og ofte formaninger fra klostrets abbed. Denne abbeden sendte han også til Benedikt som formante ham for hans dårskap, og munken tok seg sammen et par dager, men så skjedde det samme igjen. Da brødrene kom sammen for å be, gikk han ut, og vandret for seg selv. På ny henvendte klostrets abbed seg til Benedikt, som sa at han selv skulle komme til dette klostret for med egne øyne å se det som skjedde. Da så Benedikt kom til klostret, og brødrene var ferdige med å synge salmer og skulle til å be, la han merke til en liten skikkelse som grep tak i den urolige munkens kappe og dro ham med seg utenfor. Da hvisket Benedikt til klostrets abbed som het Pompeianus og en av brødrene som het Maurus: "Ser dere ikke hvem det er som drar ut denne munken?" De svarte: "Nei." Da sa han til dem: "La oss be om at også dere ser hvem det er munken følger etter." Da de hadde bedt i to dager, så munken Maurus det, men klostrets abbed kunne ikke se noe. Neste dag, da Benedikt forlot oratoriet etter bønnen, fant han munken som sto utenfor. Han slo ham med sin stav for hans åndelige blindhets skyld. "Fra den dagen," leser vi i Gregorios den Stores biografi, "fulgte han ikke lenger den lille svarte skillelsens innyndelser men forble helt stille i hengiven bønn. Den gamle fienden våget ikke lenger beherske munkens tanker; det var som om han selv hadde tatt imot slagene." Historien som Gregorios forteller minner oss om den virkeligheten som apostelen gir oss, nemlig at vår sjelefiende er høyst levende og oppegående. Av og til opptrer han som en "brølende løve", andre ganger som "en lysets engel". Det er ingen som helst tvil om hans hensikter, nemlig å frarøve oss roen og få distrahert oss så mye at vi ikke klarer å be. Da må vi følge apostelens råd om å stå ham imot, faste i troen. Det nytter ikke å ta med silkehansker på djevelen. Vi må som Mesteren selv, be ham om å vike - og det kan vi, i Jesu navn. I dette navnet er det gitt oss autoritet over alt fiendens velde.

Completorium

Dagen har sin egen rytme for den som ber tidebønner, denne gamle bønnetradisjonen som har jødisk opprinnelse, og som har fulgt Kirken siden dens fødsel. Blant de faste leddene hører aftenbønnen eller completorium. Nå sier vel ikke det moderne rastløse menneske 'aften' lenger, men kveld. Jeg liker veldig godt denne tiden på døgnet da man skal gå til ro for natten. I tidebønntradisjonen skilles det mellom aftensangen eller vesper, og aftenbønnen eller completorium. De av oss som følger den hellige Benedikts regel, en av de aller eldste klosterregler, og som også følges av legfolk eller solitære, ser døgnets tidebønner slik ut: Matutin: om natten, men ofte lest rett før laudes. Prim: ved den første time, det vil si kl.06.00. Ters: ved den tredje time, det vil si kl.09.00. Sext, ved den sjette time, det vil si kl.12.00, Non, ved den niende time, det vil si kl.15.00, Vesper som er ved mørkets frembrudd, og Completorium som er ved leggetid. Til alle tider og alle steder har aftenstunden vært særlig avsatt til refleksjon over dagen, bønn og tilbedelse. Det kjennes godt og trygt å be de slitesterke ordene fra Salmenes bok, Kristi kirkes bønnebok fremfor noen annen. I fortalen til Salmenes bok, sier Luther: "Så er det da slik at Salmenes bok er blitt alle troendes bok, og enhver, i hvilken stilling han enn er, av dette likke skrift kan gente vers eller hele salmer som passer nettopp for ham og som synes å være satt der nettopp for hans skyld. Han skulle selv ikke kunne utsi eller uttenke, ikke engang ønske seg noe som bedre passet for ham." Ofte finner jeg her de ordene jeg leter etter når jeg skal forsøke å sette ord på de følelser, lengsler, drømmer og smerte jeg selv bærer på. Når vår Frelser dør på korset tyr Han til ord fra Salmenes bok, for å sette ord på det som rører seg innerst inne i Ham. Salmenes bok kommer virkelig til sin fulle rett når den brukes i tidebønnen, denne bønnetjeneste som forener alle kristne til en bedende menighet og gir hver enkelt av oss å be som lem på Herrens kropp, Hans hellige Kirke. Like fra de hellige apostlers dager har Bibelens salmer utgjort hovedinnholdet i tidebønnen og bestemt dens preg. Egentlig er tidebønn ikke noe annet enn å be Guds ord. Og når vi ber tidebønner, da lever vi også av Guds ord. Dette kan jeg anbefale på det aller varmeste. Nå før jeg kryper til køys ber jeg mitt completorium, så tegner jeg meg med det hellige kors, og følger rådet fra Salme 4,9: "I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, bare du lar meg hvile trygt." Avhengig av ukedag, så har jeg kanskje bedt disse ordene: "Herre, jeg roper til Deg, hør Du meg! Hør Du meg, Herre. Gi akt på mitt bønnerop, nå når jeg roper til Deg, Hør Du meg, Herre. La min bønn gjelde som et røkoffer for Deg, og mine løftede hender som et aftenoffer. Hør Du meg, Herre."

Å falle ned for Kristus og tilbe

Kom, la oss tilbe vår Konge og vår Gud. Kom, la oss tilbe og falle ned for Kristus, vår Konge og vår Gud. Kom, la oss tilbe og falle ned for Kristus selv, vår Gud og vår Konge. Denne trefoldige oppfordringen til å tilbe, som er hentet fra ortodoks liturgi, lever på en måte sitt eget liv i meg. Gud har selv skapt en lengsel etter å tilbe Ham. Når vi får se og oppleve noe av Hans herlighet, - vår Konges herlighet og glans - så overveldes vårt hjerte av Gud og Hans veldige gjerninger, og da antennes en kjærlighet som brenner og ikke kan slokne. Den overlever under alle forhold og klarer seg gjennom alle prøvelser. I møte med den tre ganger hellige Gud, er det mest naturlige av alt, å falle ned på sitt ansikt i tilbedelse. Jeg leser Åpenbaringsboken for tiden, og der møter vi dette, som er den bibelske formen for tilbedelse, til stadighet. Når apostelen Johannes gir oss et gløtt inn i den himmelske verden, beskriver han Guds trone for oss. Rundt denne tronen pågår det en stadig tilbedelse av Gud. "Natt og dag roper de uten stans: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer. Hver gang de fire skapningene priser og ærer og takker ham som sitter på tronen, og som lever i all evighet, faller de tjuefire eldste ned for ham som lever i all evighet. De kaster sine seierskranser fram for tronen og roper: Verdig er du, vår Herre og Gud, til å få pris og ære og makt. For du har skapt alt, ved din vilje ble alt til, skapt av deg." (Åp 4,8-11) I det neste kapitlet ser vi det samme: "Da det (Lammet) tok boken, falt de fire skapningene og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. De sang: Verdig er du..." (Åp 5,8-9a)

Jeg savner denne Gudsfrykten, ærefrykten og tilbedelsen i våre forsamlinger. I stedet møtes vi ofte av uro, mennesker som snakker sammen, en "morsom" møteleder, ukonsentrerte sangere og en rastløshet som gjør at folk ser på klokka til stadighet og bare venter på å få komme hjem til et eller annet TV program. Vi trenger en åpenbaring av hvem Gud er, i all sin skjønnhet og majestet, en åpenbaring av Hans farskjærlighet, for da vil kjærligheten til Ham selv flamme opp i våre hjerter. I Høysangen kan vi lese: "...for kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slokker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort..." (Høy 8,6-7) En åpenbaring av Kristus er brenselet vi trenger for å kaste oss ned for Ham i tilbedelse og leve i denne daglige tilbedelsen av Ham.

Bønneskolens ulike klassetrinn

Det er stadig noe å hente ved å grave i bønneundervisningen til den koptiske munken Matta El-Miskin, eller Matteus den fattige. "Den som inngår en bønne-pakt med Faderen, i Kristi navn, må først skrive seg inn i barnehagen som kalles oppdragelse. Så går man videre i lidelsens grunnskole, før man trer inn i Det høyere akademi for prøvelser. 'For Gud, som er endemål og opphav for alt, han ville føre mange barn til herlighet. Da måtte han la frelsens opphavsmann nå fullendelsen gjennom lidelser.' (Hebr 2,10) Det er umulig å få del i Hans herlighet uten først å få del i Hans lidelser. Men alle dem som er blitt gjort fullkomne gjennom Herrens lidelsesskole er blitt mektige i tro: 'Ved tro vant de over kongeriker, holdt retten oppe, fikk løfter oppfylt, lukket gapet på løver, slukket voldsom ild, slapp unna bitende sverd, gikk fra svakhet til styrke, ble sterke i krig og slo fiendtlige hærer på flukt. Kvinner fikk tilbake sine døde; de hadde stått opp. Noen ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja til og med lenker og fengsel. Noen ble steinet, saget i stykker eller drept med sverd. Andre måtte gå omkring i saueskinn og geiteskinn, nødlidende, forfulgt og mishandlet. Verden var dem ikke verdig, og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holdt til å grotter og huler. Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som var bedre for oss: at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.' (Hebr 11,33-29)

Gjort fullkomne av Ånden

Slik må hver og en av oss som ønsker å bli fullkomne i tro først bli fullkomne og renset av Ånden. Han trenger å gå igjennom de ulike måter å bli disiplinert på, slik at han er i stand til å vitne i tro til Gud midt i lidelser og prøvelser, ja foran dødsfare. For som ens lidelser bærer vitnesbyrd om ens herlighets verdighet, så vil Gud gi oss dette vitnesbyrd: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det rike som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.' (Matt 25,34)"

Jeg er helt enig i Matta Al-Miskins oppfatning av lidelsen. Dette er svært lite påaktet i dagens forsamlinger. Men apostelen Paulus snakket tydelig om det han kaller "samfunnet med hans lidelser", eller som det står i den nye reviderte oversettelsen av Det nye testamente: "får del i hans lidelser." (Fil 3,10). Den bønneerfaring vi gjør er ikke alltid gledelig og behagelig, ikke gir den alltid kraft, eller ikke synlige resultater. Skal vi bli modne troende, som vi er kalt til, gå vi utsettes for utallige stadier av renselse og disiplin. Gud lar oss dø for så å bringe oss tilbake til livet, Han sønderknuser for å forbinde, Han sårer for å helbrede. Dette er sider ved Gud vi ikke alltid forstår. Er dette bibelsk, spør du kanskje? Ja, les hva profeten Hosea skriver: "Kom, la oss vende om til Herren! For han som rev i stykker, vil lege oss, han som slo, vil forbinde våre sår." (Hosea 6,1)