Som i Noahs dager, del 3

Den boken som bærer navnet 'Bereshit' - bokstavelig betydning: 'I begynnelsen' er ført i pennen av Moses. Han har fått hendelsene som beskrives i denne boken gjenfortalt gjennom en muntlig overlevering. Det er ikke unaturlig å tenke seg at Noah enten har skrevet ned den dramatiske fortellingen om syndfloden, eller at en av sønnene Sem, Kam eller Jafet (1.Mos 5,32) gjorde det, eller historien gikk fra mann til mann i generasjoner frem til Moses skrev den ned? 

Enkelte bibelforskere, som tar utgangspunkt i 1.Mos 6,3, mener at det tok 120 år å bygge arken. 'Den var omlag 150 meter lang, 25 meter bred og 15 meter høy. Den hadde tre dekk, delt i forskjellige rom, med et vindu som strakte seg rundt toppen. Den må ha vært på størrelsen med det stort havgående skip i vår tid. Ettersom man bodde ved breddene av en stor elv, var båtbygging en av menneskenes første yrker. Kileskrifttavler indikerer at ved begynnelsen av historisk tid var babylonerne sterkt engasjert i elvetrafikk. Noahs hjemsted var ifølge den babylonske tradisjonen fra Fara ved Eufrat, om lag 115 kilometer fra Edens hage. Noah må helt fra barndommen ha vært kjent med båtbygging og elvetrafikk.' (Halleys Bibelhåndbok. Rex forlag 1993, side 64) Den samme kilden sier at 'noen har kalkulert med at det var plass til 7000 dyrearter i Arken.'

Hvordan ble så båtbyggingen til Noah oppfattet i samtiden? Bibelen gir så langt jeg kan se ikke noe svar på det, men så mye kan sies: en profetisk røst som med sine ord og ikke minst med sitt liv blir til et rusk i øyet på samtiden, blir da som nå, ikke populær. Ikke som mange av samtidens profetiske røster som blir beundret og verdsatt og lyttet til. Så annerledes med Guds profeter, de som er fostret i ødemarkenen, alene med Gud, de blir vanæret, har ingen posisjoner og blir foraktet av samtiden. De er utskudd. Jeg tror ikke mange kom for å lytte til domsbudskapet fra Noah, selv om han var kjent som 'rettferdighetens forkynner', som apostelen Peter skriver i 2.Pet 2,5. Ingen strømmet til hans konferanser, om han holdt noen. De lo nok av ham. En vannflom! En svær båt! Verdens undergang! Alt var jo som før: 

'Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens dager være. For likesom de i de dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.' (Matt 24,37-39)

Hva er det som er så spesielt med dette? Taler ikke dette bare om hverdagslige hendelser? Det kan jo ikke være dette Gud reagerer så sterkt på, at Han vil dømme menneskene? 

I 2014 ble jeg klar over noe som var ukjent for meg. Noe som står å lese i Den babylonske Talmud - som var den boken rabbinerne brukte for å tolke Skriften 1000 år før Kristus.  Dette er noe av det jeg skrev i en bloggartikkel 7.april det året:

"Janet Porter heter en kvinne som har skrevet en bok med tittelen: 'The Criminalization of Christianity'. Hun er president for Faith2Action, som blant annet arbeider for å bevare det kristne ekteskapet. Hun er også vert for et eget radioprogram, og det var i den forbindelse at hun hadde en gjest i studio:

Jeffrey Satinover, som har en master fra Princeton university og en doktorgrad fra Yale og Harvard, kunne fortelle noe særdeles interessant som beskrives i Den babylonske Talmud.

Den beskriver nemlig at det er bare en tid i menneskehetens historie hvor menn giftet seg med menn og kvinner med kvinner. Jeg ville ha gjettet på Sodoma og Gomorra, fordi 1.Mos 19 beskriver 'aggressive homoseksuelle innstilt på å voldta uskyldige reisende' (Studiebibelen Ressurs. Norsk Bibel A/S, side 35). 

Men slik er det ikke. Tiden Jeffrey Satinover snakker om er tiden før Vannflommen. Kan det være disse 'ekteskapene' Jesus sikter til i sin eskatologiske tale?

En annen gjest, som har deltatt i Janet Porters radioprogram, er rabbineren Aryeh Spero, som bekrefter Jeffrey Satinovers påstand. Han påpeker at 'før Vannflommen begynte mennesker å skrive ekteskapskontrakter mellom menn, med andre ord: 'homofilt ekteskap' som er mer enn 'homoseksuell aktivitet'. Det ga et offisielt godkjenningsstempel ...'

Rabbineren snakket i radioprogrammet om Guds medlidenhet med folket før Vannflommen, i det håp at mennesker vende om. Gud viste tålmodighet i flere hundre år.

Men som vi kjenner til: 'Og Gud så jorden, og se, den var fordervet, alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden'. (1.Mos 6,12)

Noe å tenke på i disse dager!'

fortsettes

Kritisk syk PLO-leder behandles i Israel

Bare et lite appropo: Generalsekretæren for Den palestinske terrororganisasjonen PLO er svært syk etter at han ble smittet av korona-viruset. Han er lagt i kunstig koma og respirator. Det skjer hvor hen da sa du? På Hadassah-sykehuset i Jerusalem! Skal jeg si det en gang til? På Hadassah-sykehuset i Jerusalem. Han ble overført dit søndag fra sitt hjem i Judea og Samaria.

Med all sin kompetanse behandler Israel en person som hele sitt liv har motarbeidet staten Israel, og vil jage jødene på havet, for å redde hans liv. Det sier ikke så rent lite. Erekat, som har flere underliggende sykdommer, er kritisk syk. La oss be for ham.

10 kristne menn var sentrale da den første sionist-kongressen ble holdt

1. september i år var det ganske nøyaktig 123 år siden, Theodor Herzl inviterte ti kristne til å delta på verdens aller første sionist-kongress, og dermed banet vei for den moderne staten Israel, samtidig som han fulgte presist, og kanskje ubevisst, en bibelsk profeti.

31. august 2017 markerte 120-årsjubileet for den første sionistiske kongressen som ble holdt i Basel, Sveits. Samlet og ledet av Theodor Herzl, deltok 208 delegater fra 17 land og 26 aviskorrespondenter på arrangementet. Denne konferansen ble holdt 20 år før Balfour-erklæringen og et halvt århundre før staten Israel ble erklært. Den sekulære sionistbevegelsen ble støttet av et mindretall jøder. Både den reformerte og den ortodokse strømmen av jødedommen motarbeidet den.

Overraskende nok var det støtte fra noen kristne til en jødisk stat, og ti ikke-jøder ble invitert til å delta på kongressen. Enda mer overraskende var at til tross for Herzls avgjort ikke-bibelske tilnærming til prosessen med å etablere en jødisk stat, oppfylte han - sannsynligvis utilsiktet - Sakarjas profeti ved å invitere nøyaktig ti ikke-jøder.

'Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere.' (Sak 8,23)

Den kristne forbindelsen til den jødiske tilbakekomst til Israel lever fortsatt i dag. Tommy Waller, leder for Hayovel, en organisasjon som bringer kristne til Israel som frivillige i landbruket, føler at han fortsetter denne forbindelsen og kan forstå de opprinnelige ti kristne.

"Disse ti mennene var veldig modige," sier Waller til Breaking Israel News. “Det var messiansk-drevne bevegelser som støttet tidlige sionister i bønn og handling, men på den tiden var antisemittisme vanlig. For en kristen å gripe tak i en jøde, å stå opp og identifisere seg med jødene, var enorm. På noen måter er det fortsatt. ”

Waller forklarer at selv i dag blir mange kristne som støtter Israel av religionsbaserte grunner utstøtt av sine egne kirker. Likevel føler han at det er en viktig overgang kristne må gjøre. Selve eksistensen av staten Israel forvandler kirken ved å utfordre erstatningsteologien, det Waller føler er et usunt og uholdbart aspekt av kristendommen.

"Den virkelige testen for erstatningsteologi er når kristne begynner å ha ydmykhet til å gå til jøden og si:" Jeg er med deg, vi jobber sammen "," sier Waller.

”Det har vært kristne gjennom historien som har oppfordret jødene til å gjøre det rette og begynne å bevege seg i riktig retning mot Israel. Det er vår jobb som ikke-jøder, er å omslutte jødene og be dem om å ikke slutte. Israel handler ikke bare om den jødiske verdenen. Det handler om hele verden. Kristne trenger jødene for å gjøre dette. ”

Selv om lite er kjent om de kristne som deltok på den sionistiske kongressen, blir en kristen sionist nevnt i stor utstrekning gjennom hele Herzls dagbok som å ha en enorm innflytelse på ham og på den nybegynnende sionistbevegelsen. Pastor William Henry Hechler, en anglikansk prest, trodde at en større begivenhet ville inntreffe i 1898 som ville føre til gjenopprettelsen av jødene. Tidlig i mars 1896 leste Hechler på Herzls bok, 'Der Judenstaadt' (Jødestaten), som hadde blitt utgitt bare noen få uker tidligere. Hechler brukte sine politiske forbindelser til å introdusere Herzl for ledere og innflytelsesrike mennesker for å fremme sitt oppdrag.

- Adam Eliyahu Berkowitz/Israel 365 News

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Som i Noahs dager, del 2

 Noah, sønn av Lamek, var den tiende i linje fra Adam. I gårsdagens artikkel så vi nærmere på hvoran Enok, som vandret med Gud', åndelig sett må ha påvirket Noah, som også ble kjent for det samme. Enok, på sin side, må ha blitt påvirket av Adam, som sikkert hadde fortalt om sine sterke Gudsopplevelser. Det ubrutte fellesskapet med Herren selv i Edens hage. Det står så blendende vakkert i 1.Mos 3,8:

'Og de hørte Herren Gud, da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval...' (Norsk Bibel)

Men livet Noah levde sto i skarp kontrast til omgivvelsene. Samtiden var alt annet enn god og trygg. Adams slekt var sunket ned i djup åndelig fortvilelse og umoral. Det fører blant annet til at levealderen går ned: '... og deres dager skal være hundre og tjue år.' (1.Mos 6,3) Moses beskriver tiden Noah levde i, slik:

'Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang.' (1.Mos 6,6)

Da er det sannelig mørkt. David beskriver syndens grufulle realitet i Salme 14,3 slik: 'De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.' (Salme 14,3) Det er dette salmeverset apostelen Paulus siterer i Romerbrevet, når han skriver: '... alle har syndet og mangler Guds herlighet.' (Rom 3,23)

Det er ikke lett for vår egen tid å forstå det som nå skjer. Vi snakker jo ikke lenger om synd og om Guds vrede. Det er blitt ukjente begreper for det moderne mennesket. Det forties også i kristne sammenhenger. 

'Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte. Og Herren sa: Jeg vil utrydde fra jorden menneskene jeg har skapt, både mennesker og fe og krypdyr og himmelens fugler, for jeg angrer på at jeg har skapt dem.' (1.Mos 6,6-7)

Først gir Moses oss et innblikk i Guds hjerte: Hans barmhjertighet, Hans kjærlighet. Så gir han oss et glimt av Guds vrede, som også er en del av Guds karakter. Syndene menneskene begår, som innerst inne er et opprør mot Gud, får sine konsekvenser. Det snakkes det heller ikke om i vår tid. I vår tid - som i Noahs dager - lever vi som om Gud ikke finnes, og det vi gjør får ingen konsekvenser, om det ikke oppdages. 

'Dommen,' sier Børre Knudsen, 'kommer når Gud ikke lenger kan holde sin sorg for seg selv. Det brister for Gud, og hele skapningen brister med hans hjerte.' (Børre Knudsen: Grunnsøylene. Credo forlag, 1996, side 90).

I forbindelse med denne artikkelserien om Noah, fant jeg igjen noen talenr som Børre Knudsen holdt på Bjerkely Misjonssenter i Tromsø vinteren 1991-92. En av talene hander om nettopp Noah. Der sier han noe svært interessant:

'Tidspunktet er det år Noah fyller 600 år (1.Mos 7,11). Når vi leser gjennom Noah-tekstene møter vi mange svært gamle mennesker, 500 år, 600, 700 og opp til 900 år. De lever i nesten 1000 år! Tallene virker ofte tilfeldige, og vi skjønner ikke noen mening med dem. Jeg har ikke tenkt å prøve å forklare meningen. Men det som slår en er at hvis vi regner sammen alle årene i Sets stamtavle regner på hvor gamle de var da de fikk den sønnen som fører tavlen videre, da finner vi at syndfloden kom i år 1656 etter at Adam ble skapt. Og her er ingen ting overlatt til tilfeldighetene.

Alle Noahs stamfedre døde før synfloden. Metusaalh, den eldste av dem, som var far til Lamek,m og bestefar til Noah, dør etter sin sønn Lamek. Han dør nøyaktig  i året 1656 etter Adams skapelse, altså dør han nøyaktig i det året syndfloden kommer. Ingen av de rettferdiges slekt, disse ti patriarkene i slektstavlen før Noah, omkommer under syndfloden. Men i det øyeblikket den siste av de rettferdiges slekt dør, så kommer den. Det står ikke fortalt i teksten, men det står der i matematikken. Det er overlatt til oss å regne ut. Uten at teksten sier det, skal vi se det. Dette er et godt eksempel på hvor gjennomtenkt tekstene er, alle detaljer betyr noe, de er ikke bare tilfeldig strødd utover uten hensikt og mening. Den gamle rettferdige Metusalahs dødsår blir det år da flommen bryter løs og jorden forsvinner. Han skulle først få komme i sin grav, så kunne dommen komme.' (side 90-91)

fortsettes

Roland Utbult deltar på bønnefrokosten for Jerusalem

Den svenske sangeren og riksdagsmannen Roland Utbult (bildet) er en av talerne på Den internasjonale bønnefrokosten for Jerusalem, som holdes i morgen, onsdag 21.oktober. 

 Bønnefrokosten, som første gang ble holdt i 2017, sendes i år digitalt. Utbult, som reddet livet etter å ha blitt svært syk etter korona-smitte, deler tblant annet talerstol med Billy Grahams datter, Anne Graham Lotz, USAs utenriksminister Mike Pompeo, og presidentene i Albania, Honduras og Malawi samt Ugandas førstedame og det amerikanske kongressmedlemmet Michele Bachman.

- Mitt mest ærefylte oppdrag hittils, sier Ronald Utbult i en kommentar til den svenske avisen Dagen.

Minst 70 nasjoner vil i år delta i den digitale bønnefrokosten.

Som i Noahs dager, del 1

 Hebreerbrevets forfatter har dette å si om Noah: 'I tro fikk Noah varsel om det som ennå ikke var synlig. I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.' (Hebr 11.7) I stedet for 'gudsfrykt' oversetter Norsk Bibel det slik: 'I hellig frykt.' Det er det første vi skal merke oss om Noah. Han var preget av en hellig frykt for Herren, et begrep som nesten er borte fra vår egen tid. Men vi har sett det igjen og igjen gjeoom hele den hellige historien: Gud reiser opp menn og kvnner som er besjelet av en hellig frykt for Herren. De er opptatt av å leve rett, og lar helligheten forme deres liv. Deres første kall er at Guds navn skal 'helliges' (Matt 6,9).

Noe av det første vi leser om Noah er dette: 'Men Noah fant nåde for Herrens øyne... Noah var en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.' (1.Mos 6,8-9)

'Vandret med Gud' - hvem hadde han lært det av? 

Noah var sønn av Lamek, leser vi i 1,Mosebok, og Lamek var sønn av Metusjalah, som igjen var sønn av Enok. Om ham heter det i 1.Mos 5,22: 'Og Enok vandret med Gud i tre hundre år etter at han fikk Metusjalah, og han fikk sønner og døtre.' Enok var altså en person som vandret med Gud i sine hverdager, med alt hva de innebar, og han hadde lang erfaring! Jeg ser for meg at Enok delte sine erfaringer med sin sønn, som igjen delte dette med sin sønn når han ble far til Lamek og Lamek gjenfortalte historiene om Enok, eller Henok som han heter i den nye oversettelsen. Forholdet mellom Enok og Herren var så spesielt at når Enok skulle dø, så hentet Herren han hjem: 'Og Enok vandret med Gud. Så ble han borte, for Gud tok ham til seg.' (;;,1.Mos 5,24)

Dette ville nok også Noah oppleve. Fortellingene om Enok må ha inspirert ham, og skapt lengsler i ham etter å kjenne Gud og få oppleve et slikt fortrolig vennskap som Enok hadde hatt.

Lamek ga sønnen navnet Noah. Navnet betyr 'hvile'. Han fikk dette navnet fordi hans far håpet at hans sønn skulle gi trøst:

'Da Lamek var hundre og åttito år gammel, fikk han en sønn. Han kalte ham Noah og sa: Han skal trøste oss under vårt arbeid og våre henders møye på den jorden som Herren har forbannet.' (1.Mos 5,28-29) 

Det hebraiske navnet Noah har nemlig en viss likhet med et hebraisk verb som betyr 'å trøste'.

fortsettes

Pro-Palestina prester ville kapre minnedagen for Krystallnatten for å fremme palestinernes sak

Den svenske presten Anna Karin Hammer, og som har doktorgrad i teologi og som var kandidat til å bli erkebiskop i Sverige i 2006, har skrevet en artikkel for å promotere en global pro-palestinsk workshop som sammenfaller med årsdagen for Krystallnatten. Det gjør hun i Facebook-gruppen 'Prästkollegar'. 

Bak arrangementet står den kristne organisasjonen FOSNA - Friends of Sabeel North America - en organisasjon som forsøker å kapre den dagen i året hvor man markerer den strukturelle masseutryddelsen av jøder, til å fremme palestina-arabernes sak. Anne Karin Hammer, som er søster til den tidligere svenske erkebiskopen K.G Hammer, har i følge webbmagasinet Ledarsidorna, brukt Facebook-siden til å få sine svenske prestekollegaer til å gjøre det samme. 

Publiseringen av artikkelen har vakt oppsikt og skarpre reasjoner i Sverige. Minnedagen for Krystallnatten har vært et arrangement for å hedre nazismens ofre og kjempe mot antisemittismen. Det lyder svært umusikalsk når prester i en luthersk kirke, kjent for Luthers antisemittisme, forsøker å kapre denne dagen og gjøre den til en dag for palestina-araberne. Reaksjonene er blitt så sterke at Hammer og hennes kollegaer flytter dagen til 1.søndag i advent. 29. november er FN's internasjonale solidaritetsdag for palestinerne.

Cheshvan - måneden for nye begynnelser

 I går - 18.oktober - tok vi fatt på den bibelske måneden Cheshvan. Den varer frem til mandag kveld 16.november. Uttales 'heshvan', og er den åttende måneden i den åndelige måneden jødene har, men den er den andre måneden i den sykliske kalenderen. Dette er måneden for 'en ny begynnelse'. Nøkkelordet for å forstå denne månedens åndelige betydning er Klagesangene 3,24-25: 'Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet.'

Vannflommen under Noah trakk seg tilbake og tiden som fulgte innevarslet en ny begynnelse. Dette skjedde i måneden Cheshvan: 'Og det skjedde, i det seks hundre og første året, i den første måneden, på den første dagen i måneden (som er måneden Tishri), var vannet tørket bort fra fra jorden. Da tok Noah taket av arken og så ut, og se. jorden var tørr. I den andre måneden (Cheshvan), på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr.' (1.Mos 8,13-14)

Dette er en måned hvor man kan gjøre djupdykk i Noahs liv. Noah blir beskrevet som en mann 'som fant nåde for Herrens øyne...' (1,Mos 6,8) og som 'en rettferdig mann, ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.' (v.9) Kan det sies om meg? Er det det vitnesbyrdet jeg etterlater meg i min samtid? Er det dette folk snakker om når de snakker om meg? 

Navnet Noah betyr 'hvile'. Noah hadde sin hvile i Gud i en tid med stor ugudelighet. 

Det er spesielt viktig for oss som lever nå og studere Noahs tid og hans liv, for Jesus sa dette om endens tid, den tid vi lever i:

'Og som Noahs dager var, slik skal menneskesønnens dager være.' (Matt 24,37)

I noen dager fremover skal vi derfor studere Noahs liv litt grundigere. Det er i hvert fall planen. Den første artikkelen publiseres i morgen.

En daglig rytme som er bærekraftig

 Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men dagene mine blir sjelden slik jeg hadde tenkt at den skulle bli. Det kan være frustrerende. Kanskje er forventingene mine for store, kanskje stiller jeg for store krav til meg selv? Men jeg legger planer for dagene, og når kvelden kommer og jeg gjør opp status, så har jeg sjeldent fått til det jeg hadde håpet. Det komer ofte noe i veien og så blir jeg distrahert og roter bort dyrebar tid. Oog dagene flyr. Ikke før har man startet på en uke så er det fredag igjen. Nok en gang. 

Nå er det også slik at utfordringene jeg har med kronisk sykdom sitt til at ting må endres. Kroppen sier fra med smerter, stivhet og skjelving.

Men så har jeg tenkt: er det ikke dette som ER livet?

Livet er fullt av svinger og humper, av brå skifter og endringer. 

Det er alle disse små og store tingene som utgjør livet.

Det er som presten jeg hørte om som uffet seg over alle disse avbrytelsene han opplevde. Telefonene. De uventede besøkene. Men når han tenkte etter, gikk det opp for ham at det var jo dette tjenesten som prest handlet om!

Men gjennom dagen søker jeg en rytme, en bønnens rytme, og det som passer meg aller best er tidebønnene og det å be Jesusbønnen. Særlig på dager da jeg er sliten. Det følger en egen fred og en ro med tidebønnene og Jesusbønnen. Det er den mest slitesterke bønnerytmen jeg har vært med på gjennpm flere år nå. Jeg har ikke funnet noe som er mer bærekraftig. 

Det er viktig å komme ut av selvbebreidelsene og selvforakten. Det er ikke stoltheten som er det åndelige livets verste fiende; det er selvforakten. Gå til Jesus med den.

Gårsdagens lærdom

I den vakre oktoberdagen ruslet May Sissel og jeg en tur i nabolaget med hunden vår. Poirot. På grunn av det skarpe sollyset hadde jeg tatt solbriller utenpå brillene mine. Etter å ha gått noen skritt, ble jeg svimmel og uvel, så jeg var glad jeg hadde rullatoren min med meg, slik at jeg hadde noe å holde i. Men jeg hadde så lyst på en tur i det fine været, at jeg var fast bestemt på å fullføre turen selv om jeg var uvel og utsø. Jeg undret meg over hva som forårsaket svimmelheten? Jeg håpet inderlig at Parkinsons ikke var årsaken.

Jeg kom hjem og tok av meg solbrillene. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde på meg lesebrillene! Ikke rart jeg var svimmel! Jeg trodde jeg hadde de vanlige brillene på meg, og merket ikke forskjellen under de tykke solbrillene. en nyttig lærdom! Så lettet jeg ble!

Vi må lese Bibelen med de marginalisertes øyne

"Det elskede samfunnet" (et uttrykk Martin Luther King brukte), hvis det skal ha mulighet til å vokse til full modning av hvem Jesus er og hva Gud har åpenbart for oss i Kristus Jesus, må konstant sentrere seg om stemmene til de mest marginaliserte."

Ordene tilhører Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), baptistpastor og en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen, jeg selv er en del av. Wilson-Hartgrove leder kommuniteten Rutba House.

Talerne på den årlige konferansen: 'Ingen nød blant dere', som blir arrangeert av Texas Christian Community Developement Network, oppfordret deltagerne til å lese Bibelen med øynene til marginaliserte mennesker. Konferansen som vanligvis går over tre dager, ble i år holdt via internett. Dette på grunn av korona-epidemien.

Jonathan Wilson-Hartgrove mener det brutale drapet på George Floyd, et drap som ble begått av amerikansk politi, åpnet øynene for mange amerikanere som tilhører den hvite middelklassen, for de brutale realitetene mange lever under, ikke minst når det gjelder hudfarge. 

Men hvite kristne kunne ha lært sannheten å kjenne mye før om de hadde satt seg ned for å lytte til mennesker som er marginaliserte i samfunnet - enkeltindivider og familie som lever fra hånd til munn, og som vet at en medisinregning på 400 dollars vil føre dem inn i en eksistensiell krise, sa Jonathan Wilson-Hartgrove blant annet.

Jonathan Hartgrove-Wilson er i dag en av lederne for The Poor Peoples Campagin som kaller folk til 'en moralsk vekkelse'.

Uten en Jesustro er det vanskelig å være en kristen

-  Må du svelge hele den kristne troen? Kan du ikke ta visse deler av den og deretter supplere med deler fra andre steder? Eller er det enten eller?

Jeg mottok nylig spørsmålet fra en person som er interessert i eksistensielle spørsmål og som har begynt å tenke på den kristne troen. Et relevant spørsmål som mange har.

I samtalen som fulgte svarte jeg både nei og ja på det spørsmålet.

Nei, du trenger ikke å bekrefte hele den kristne troen hvis du ikke vil. Vi lever i et fritt land, og det er viktig å forsvare individets frihet til å velge tro og liv. Mange som kaller seg kristne, gjør også det samme: Bekreft visse deler av den kristne troen mens de avviser andre deler.

Nei, man må ikke bekrefte hele den kristne kirkens historie med alt søppelet som har skjedd underveis. Man trenger heller ikke gi sin støtte til alle de forskjellige uttrykkene for kristen tro som finnes i det brokete mangfoldet i kristne menigheter.

Men når det gjelder hovedpersonen i kristendommen - den historiske personen Jesus fra Nasaret - må svaret være annerledes. Så står vi overfor et sannhetspåstand som ikke kan deles i mindre biter og som tvinger oss til å velge. Som når du kommer til et T-kryss: du må velge enten høyre eller venstre (med mindre du er feig, tilbake og nekter å ta stilling). Det er ikke mulig å svinge litt mot høyre og samtidig litt mot venstre.

Jesus hevder å være Guds Sønn, ikke i betydningen av en profet eller sendebud, ikke i betydningen av en hellig mann eller religiøs leder, men i den forstand at han i sin egen person representerer Gud og deler Guds essens. At han som skapte verden i Jesus selv, har steget opp i den verden og blitt menneske.

Hvis det er sant, blir alt avsluttet: det er ikke mulig å plukke godbiter fra en slik sannhet og legge igjen noe annet. Det eneste rimelige svaret er å åpne for alt Jesus er og ønsker å gi - og bekjenne ham som Herre. Hvis det derimot ikke er sant, bør det avvises med glede.

Det samme gjelder oppstandelsen. De første kristne hevder å ha møtt Jesus i live etter hans død og begravelse. At de gjentatte ganger snakket med ham, rørte ved ham og spiste sammen med ham. Oppstandelsen, hevder de, er Guds egen bekreftelse på at Jesus hadde rett i sin påstand om å være Guds Sønn.

Hvis det er sant at Gud oppreiste Jesus, at dødens kraft er brutt og at vi gjennom ham kan få et uforgjengelig liv, står vi overfor en sannhet som utfordrer oss til å ta et standpunkt.

Å bli kristen er å si ja til Jesus, Guds Sønn, som ble oppreist fra de døde og som lever og regjerer i dag.

Hvis kristen tro var et ideesystem eller et livsstilsideal, ville det være enkelt å lage forskjellige personlige kombinasjoner. En rekke ideer fra kristendommen, litt sekulær humanisme, noen elementer av mystikk - og vips din egen favorittblanding.

Men nå handler kristen tro om Jesus Kristus. Det handler om hvem han er og om oppstandelsen. Enten er det sant eller usant, man må enten si ja eller nei. Det er ingen mellomalternativer, og det er ikke mulig å blande med noe annet.

Ved et bryllup sier brudeparet ja til hverandre og velger å la livet forene seg. Dette betyr det å være kristen: å si ja til Jesus. Med den avgjørende forskjellen at han ikke kommer med en ballast som tynger det fortsatte livet eller med personlige svakheter å tåle i fremtiden. Han kommer med liv og frihet.

Det er Jesus du må bestemme deg for. Alle andre posisjoner i kristen tro følger deretter av hvem han er.

- Stefan Gustavsson, svensk teolog og apologet og lederskribent i Världen i dag, som denne artikkelen er oversatt fra. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Den glødende arven etter Harry Månsus

Som årene går kjenner jeg på en djupere og djupere takknemlighet for den svenske baptistpastoren og teologen Harry Månsus (bildet). Månsus, som blir 80 neste år, har påvirket meg mer enn jeg har innsett, siden vi traff hverandre under et stevne i hjembyen min Gjøvik for mange, mange år siden. Da hadde jeg lest mange av hans bøker og både blitt velsignet og utfordret. Den personlige praten skulle føre til at jeg valgte å forbli baptist, til tross for dragning mot andre kirkelige tradisjoner. I Månsus så jeg en radikalitet og en overgivelse til Kristus som var smittsom. Harry Månsus kan best karakterises med hedersbenevnelsen 'hel ved'.

Lenge før vi hørte om klimakrisen og lenge før kristne ble klimabevisste var Harry Månsus på banen. Med profetisk klarhet skildret han de pågående og de kommende miljøødeleggelsene. Dessverre har han ikke fått noen heder og ære for dette, som han burde, men slik er det med profetiske røster. Det er først når de har gått hjem til Herren at man begynner å se hvem de var.

Men det er mer: Harry Månsus løftet frem igjen arven etter den amerikanske vekkelsesevangelisten Charles Finney. Ikke bare dennes radikale evangelieforkynnelse som førte til at så mange kom til tro på en levende Kristus, men Månsus avdekket også gjennom sin bok: 'En glødende arv' en for mange helt ukjent side ved Finney, nemlig hans store sosiale engasjement for de fattige og forkomne, mot slaveriet og den sosiale uretten i samfunnet. Arven etter Finney sammenlignet så Månsus med arven etter hele Nordens vekkelsesevangelist, Frank Magns. Det er mange likhetspunkter.

Harry Månsus hjalp oss til å oppdage det hebraiske ordet 'shalom' i dets fulle bibelske kontekst, som noe langt mer enn fred i betydningen 'fravær av krig', men som et av Guds karaktertrekk som gir seg utslag på alle livets områder. Han skrev bok om Shalom, og løftet frem for oss Bergprekenen som selve prinsippene for det Gudsriket Jesus forkynte og hjalp meg og andre til å se at det skal leves ut her i tiden, med alle de følger det får for ens eget liv.

Harry Månsus løftet også frem - med bakgrunn i Bergprekenen - arbeidet for fred og ble en aktiv del av den kristne fredsbevegelsen. Han introduserte også for oss den amerikanske mennonitten, pastoren og teologen Ron Sider, som med sitt store sosiale engasjement satte et ubehagelig, profetisk søkelys på rike kristnes forhold til de fattige og sultproblemet i verden. 

Sist, men ikke minst, har Harry Månsus, vært en pioner og en banebrytende talsmann for vår tids søkende mennesker, ikke minst gjennom Bromma-dialogen. Mange er de som har funnet Jesus gjennom dette arbeidet.

Jeg vil gjerne få takke Harry Månsus for alt han har fått bety i mitt liv. Takk for kjærlighet til Bibelen, for overgivelsen til Jesus, for ditt mot og din pionerånd. Må Herrens ansikt hvile over deg, og måtte du få mange gode år fremover.

Her er Harry Månsus' bibliografi, i følge Wikipedia. Jeg har lest alle disse bøkene, med unntak av hans biografi. Den har jeg dessverre ikke kommet over, så hvis noen kan hjelpe meg med det hadde jeg blitt veldig glad:

• 1983 – Shalom Jord!
• 1986 – Vägen hem. Om livets ursprung, mening och mål.
• 1988 – Arvet som glöder. Om väckelse och liv i Norden.
• 1989 – Hem i kosmos. Om livsmod, humanism och jordens framtid.
• 1996 – Den kosmiska katedralen
• 2001 – Livet har en framtid. Om livsmod och befriande andlighet
• 2003 – Vägen hem och resan vidare
• 2008 - Min resa (självbiografi)

Billedtekst: Harry Månsus. Foto: Equmeniakyrkan.

Trump versus Jesus

Jeg har problemer med Trump ... men et enda større problem er de kristne som forsvarer ham. Når vi ser på de tingene Jesus sa i evangeliene og bergprekenen, blir det umulig å rettferdiggjøre den hatefulle retorikken og den sårende politikken til denne administrasjonen. Noen ting handler ikke om venstre og høyre, men om rett og galt.

Guds nåde er stor ... den er stor nok til å forvandle hjertet til hver enkelt av oss, inkludert Donald Trump. Men akkurat nå ser president Trumps liv mer ut som de 7 dødssyndene enn Åndens frukt. Han forbanner de menneskene som Jesus velsigner i saligprisningene.

Vi bestemte oss for å gjøre det klart ... vennene mine på Vote Common Good har reklametavler som bare viser ordene Jesus ved siden av Trumps ord. [Du kan se alle reklametavler her: http://hiswordsmatter.org/

Det var Kristus som sa: 'Et godt menneske bringer fram godt av hjertets gode forråd, et ondt menneske bringer fram ondt av hjertets onde forråd. For det hjertet er fullt av, det sier munnen.' (Luk 6,45)

Vi vet hvem Donald Trump er ... Dette valget handler om hvem vi er. Og det handler om hvem vi vil være som nasjon. Det handler også om troverdigheten til vår tro på det offentlige rom.

Mange mennesker, spesielt unge mennesker, forlater kirken. Men for mange av dem - de avviser ikke Jesus. De avviser en versjon av amerikansk nasjonalisme som kamuflerer seg selv som kristendom ... men det ser ikke ut som Jesus. For mange mennesker er det ikke slutten på din tro å avvise Trump-evangelikalismen, det er begynnelsen, begynnelsen på en mer autentisk, Kristus-sentrert tro. Tross alt betyr ordet "kristen" "Kristuslignende." Og mye som forkledd seg som kristendom, er ikke veldig Kristus-aktig i det hele tatt.

Innsatsen er høy, særlig ettersom mange kristne ledere har mistet sin integritet for politisk makt. De prøver å forsvare det uforsvarlige. Dette er ikke bare en politisk krise ... det er også en åndelig og moralsk krise.

La oss gjøre alt vi kan for å velge kjærlighet fremfor hat, tro fremfor frykt, håp fremfor fortvilelse. Måtte de av oss som elsker Jesus stå imot denne administrasjonens hatefulle retorikk og sårende politikk ... i Jesu navn !!!

- Shane Claiborne (bildet), forfatter, sosial aktivist og en av grunnleggerne av Den nymonastiske bevegelsen

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Profetisk: Guds skjulte mysterier

Det rene, kjærlighetsfylte profetiske ordet som er forent med Herrens ærbødige frykt, vil føre oss til en tid i historien der en utvalgt generasjon endelig vil smake på kreftene i den kommende verden. Hans elskede vil presentere seg som kongelige og overøse ham med ærlig tilbedelse. Denne ærefrykt inspirerte tilbedelsen vil gi tilgang til skjulte skatter.

Han har mysterier og krefter forseglet i sine skattkammer. Både skapt og ennå ikke skapt. Det er en rest som vil smake på disse skattene.

Disse lagerhusene vil være tilgjengelige for de modige, noe som får verdens visdom til å se tåpelig ut. Disse mysteriene er ikke for feige eller for dåren, for de ydmyke og ærbødige. Ærefrykt er vår tilgang. Ærefrykt er hans skatt.

- Amy Thomas Davis

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kong Harald V: Vi lever i en tid ikke ulik mellomkrigstiden

 

Det er sterkt å lese kong Haralds uttalelser til Harald Stanghelle hvor kongen sier at 'vår tid mer og mer ligner mellomkrigstiden'. I boken til den tidligere Aftenposten-redaktøren sier kongen: 

'Jeg liker ikke det jeg ser. Det må jeg si. Jeg synes vi lever i en skremmende tid. Jeg har syntes det lenge. Jeg synes den ligner mer og mer på mellomkrigstiden, og ytdyper:

'Jeg tenker på nasjonalisme og motsetninger ellers. Jeg er urolig for populisme og oppsplitning. Og for den gjenoppstandelse av ytterste høyre vi ser i enkelte land som kanskje ikke husker hvordan det var en gang. Mange land er ikke så opptatt av å dinne internasjonale løsninger, men dyrker seg selv. Dette minner ubehagelig om tiden mellom første og andre verdenskrig.'

Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 10

Jeg har lett for å bli distrahert. Det er så mange ting som er interessante. Da er det vanskelig å holde fokus. Når det skjer kommer Teresa av Avila meg til hjelp! Ved siden av min kone er hun en av de viktifste kvinnene i mitt liv. Jeg har levd med henne i mange år nå. Hva hun hjelper meg med? Blant annet denne setningen:

'Husk at når du ber så er det Giveren som er gaven!'

Da finner man tilbake til det rette fokus. Til det viktigste av alt: At man søker Gud for Guds skyld. Ikke først og fremst for å få svar på våre bønner, men for å leve i og med Guds nærhet. At man til til for Ham, og Ham alene. Dette er forbederens viktigste oppgave. Den er viktigere enn å be for andre, og selve forutsetningen for å kunne be for andre.

Nå var det ikke i min plan å skrive om Teresa av Avila i denne serien om forbønnens tjeneste, men hennes minnedag i går, kom veldig beleilig. For det var Teresa av Avila som kom til meg og lærte meg definisjonen på hva bønn er for noe. Det skjedde for mange år siden og jeg har ikke funnet noen bedre definisjon på hva bønn er for noe:

'Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med Ham som vi vet elsker oss.'

Her beskrives forbederens viktigste kall: omgangen med Gud, vennskapet, kjærligheten.

62 år gammel, i 1577, fem år før sin død, skriver Teresa av Avila Den indre borg. Boken handler om syv boliger, og om reisen fra den første boligen der egoismen rår grunnen, til den syvende, hvor en bor i Guds nærvær. I den indre boligen finnes en grunn så fast at jeg kan senke skuldrene og la all min streben etter anerkjennelse og lovord fare. Hvilken bolig er det Teresa av Avila snakker om? Sjelen.

Boken handler om et sentralt begrep i den kristne tro: metanoia. Det oversettes med omvendelse. Men gjennom Teresa av Avila får vi se at metanoia er mye mer enn å angre sine synder, og be om tilgivelse.

Befriende skriver Teresa av Avila om helliggjørelsens vei, en prosess i en langsom, trinnvis utvikling hvor vi ikke får alt på en gang og at det ikke kreves fullkommenhet fra begynnelsen av. Jeg tror mange med meg opplever hennes undervisning om at evangeliets krav (oj finnes de da?) ikke umiddelbart trenger å bli oppfylt i hele sitt omfang, men at man gjennom Åndens hjelp går troens vei skritt for skritt, er befriende. Og for å bli i billedbruken til Teresa av Avila: fra bolig til bolig.

Det disse boligene lærer oss er at vi må vandre videre.

Men det er et vesentlig men i denne sammenhengen. Vi må bli i de boligene hvor Ånden ber oss å bli boende, inntil det er tid til å flytte!

Dette er for meg en stadig tilbakevendende lekse.

Overfladiskheten preger nemlig vår tid.

Alt skal gå så fort, også de åndelige prosessene vi er inne i. Dermed blir slitasjen så enormt stor. Maset etter nye opplevelser, den aldri hvilende troen.

Jeg møter stadig disse med høye skuldre. Med overfladisk pust. Med kvelningsfornemmelsene.

"Den som elsker vil erfare Den Elskede," sier Teresa av Avila.

Hun peker likevel på at kjærlighet er mer enn erfaring, og at den som bare søker opplevelser kjører seg fast i seg selv og mister Den Elskede av syne. For Teresa av Avila er erfaringens funksjon å befri meg fra meg selv, slik at jeg blir mindre "jeg" og mer "Du".

fortsettes

Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 9

Se nøye på dette bildet! Det er kanskje slik du ser deg selv - ganske så alminnelig, slett ingen helt, en som kommer til kort. På den andre side: personen i speilet er slik himmelen ser deg! Slik nemlig en person ut som kjemper og går fremover på sine knær - fra Guds synsvinkel! Det er godt å ikke ha høye tanker om seg selv. Gud står nemlig de stolte imot - og det er ingen spøk å ha Gud som motstander - MEN den ydmyke får nåde.

I forrige artikkel var vi innom ordene fra Romerbrevet kapittel 8. I vers 26 leser vi: 'På samme måte kommer også Ånden oss til hjlp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett...'

Svakhet, eller skrøpelighet som andre bibeloversettelser bruker, er vel noe vi alle kjenner. Det gjør i hvert fall jeg. Både kroppslig og sjelelig. Til ulike tider, og noen ganger sammenfaller både den kroppslige og den sjelelige svakheten.

Og vi burde ikke være redd den, forakte den eller skamme oss over den. Skrøpeligheten er en del av vår menneskelige karakter. Den er faktisk vår styrke, fordi den gjør oss avhengige av Gud. Vårt største problem er ikke svakheten. Tvert om. Det er vår menneskelige styrke. Som handler om at vi klarer oss selv. Jo, større svakhet og skrøpelighet, jo mer slipper Den Hellige Ånd til.

For det er Ånden som utgjør den store forskjellen!

I motsetning til oss vet nemlig Ånden hva han ber om!

Jeg er blitt så glad i ordene fra 1.Kor 2,10:.

'For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.'

Det kommer tider da forbedere blir slitne. Da er det viktig å komme inn i bønnens hvile. Å ta på seg bønneoppdrag kan være tungt arbeide, bærer du en bønnebyrde som Herren har lagt på deg, kan det være utmattende. Da trenger man å hvile i blant. Bønn handler ikke bare om ord, men om ånd. Uken har en hviledag. Vi trenger sabbatsroen. Det er hensyn som må tas til kroppen. En forbeder må ikke glemme at han eller hun også har en kropp, som trenger ro, hvile, søvn og mat. Noen ganger kan det å tre inn i forbønn kreve så mye, at det er viktig å ta pauser, hvor man ikke påtar seg nye forbønnsoppdrag for en tid. For - det er en tid for alt.

fortsettes

En barnesko fra Auschwitz løste en gåte - Ludwig Steinberg ble til Yehuda Shiman

En lapp funnet i en barnesko i museet i Auschwitz i sommer har ført til at man har gjenfunnet det som mest sannsynlig er farens koffert. Og med det en spennende historie. Det er The Jerusalem Post som skriver dette. Her er en artikkel fra den statlige israelske nyhetstjenesten Arutz Sheva, som jeg har oversatt til norsk:

I  juli oppdaget ansatte ved Auschwitz-museet navnet på Amos Steinberg skrevet i en sko. Amos Steinberg ble født i Praha i 1938 og drept sammen med sin mor i Auschwitz. Sent i forrige måned koblet museet skoen til en koffert i samlingen som tilhørte Ludwig Steinberg, som forskere mener er Amos ’far. Ludwig Steinberg, som ble deportert til Auschwitz på en tidligere transport fra sin kone og sønn, overlevde holocaust og emigrerte til Israel, ifølge museet.

Steinbergs navn ble skrevet på kofferten, og det samme var transportnummeret hans. Pårørende bosatt i Israel kom frem med mer informasjon, ifølge museet. Steinberg flyttet til Israel i 1949 og skiftet navn til Yehuda Shinan. Han var lærer og rektor, og jobbet som kantor i flere synagoger. Han døde i 1985 og etterlates av seks barnebarn og 14 oldebarn.

"Jeg er dypt takknemlig overfor Steinberg-familien for informasjonen de har gitt oss og for å supplere vår kunnskap," sa Piotr Cywinski, museumsdirektøren. “Med denne gesten mister objekter uløselig knyttet til Auschwitz anonymiteten som tynger dem - noen ganger uutholdelige - og får en dypere, individuell betydning. Som et objekt med stor dokumentarisk verdi er skoen et bevis på lidelsen til en bestemt person, og sammen med tusenvis av andre gjenstander som vi bevarer ved Auschwitz-Birkenau-minnesmerket, bevis på folkemordet som fant sted her. ”

Ikke del alt med alle

Vær forsiktig med hvem du lar korrekturlese visjonsplanen din. Vær forsiktig med hvem du lar redigere dine visjonser. Omgi deg med kloke råd!

Slutt med å spørre blinde mennesker om de kan korrekturlese din visjon.

- James Goll (bildet)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Den vise skal høre på dem og gå fram i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett.' (Ord 1,5)

'Lær den vise, så blir han enda mer vis. Lær den rettferdige, så går han fram i lærdom.' (Ord 9,9)

'Søk omgang med de vise, og du skal bli vis. Men dårens venn går det ille.' (Ord 13,20)