Ikke på min vakt - om kallet til forbønnens tjeneste, del 9

Se nøye på dette bildet! Det er kanskje slik du ser deg selv - ganske så alminnelig, slett ingen helt, en som kommer til kort. På den andre side: personen i speilet er slik himmelen ser deg! Slik nemlig en person ut som kjemper og går fremover på sine knær - fra Guds synsvinkel! Det er godt å ikke ha høye tanker om seg selv. Gud står nemlig de stolte imot - og det er ingen spøk å ha Gud som motstander - MEN den ydmyke får nåde.

I forrige artikkel var vi innom ordene fra Romerbrevet kapittel 8. I vers 26 leser vi: 'På samme måte kommer også Ånden oss til hjlp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett...'

Svakhet, eller skrøpelighet som andre bibeloversettelser bruker, er vel noe vi alle kjenner. Det gjør i hvert fall jeg. Både kroppslig og sjelelig. Til ulike tider, og noen ganger sammenfaller både den kroppslige og den sjelelige svakheten.

Og vi burde ikke være redd den, forakte den eller skamme oss over den. Skrøpeligheten er en del av vår menneskelige karakter. Den er faktisk vår styrke, fordi den gjør oss avhengige av Gud. Vårt største problem er ikke svakheten. Tvert om. Det er vår menneskelige styrke. Som handler om at vi klarer oss selv. Jo, større svakhet og skrøpelighet, jo mer slipper Den Hellige Ånd til.

For det er Ånden som utgjør den store forskjellen!

I motsetning til oss vet nemlig Ånden hva han ber om!

Jeg er blitt så glad i ordene fra 1.Kor 2,10:.

'For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.'

Det kommer tider da forbedere blir slitne. Da er det viktig å komme inn i bønnens hvile. Å ta på seg bønneoppdrag kan være tungt arbeide, bærer du en bønnebyrde som Herren har lagt på deg, kan det være utmattende. Da trenger man å hvile i blant. Bønn handler ikke bare om ord, men om ånd. Uken har en hviledag. Vi trenger sabbatsroen. Det er hensyn som må tas til kroppen. En forbeder må ikke glemme at han eller hun også har en kropp, som trenger ro, hvile, søvn og mat. Noen ganger kan det å tre inn i forbønn kreve så mye, at det er viktig å ta pauser, hvor man ikke påtar seg nye forbønnsoppdrag for en tid. For - det er en tid for alt.

fortsettes