1500 personer dukket opp for å overvære dåp i Sverige

At 1500 personer i et lite lokalsamfunn dukker opp for å se noen døpes, er ikke hverdagskost. Så skriver vi også 1930-tallet. Kunne det samme skjedd i dag? Kanskje. Kanskje er vi for redde når det gjelder å bruke slike anledninger som en dåp er, til å vitne om Kristus overfor ikke-kristne? Dåpshandlingen er jo en særdeles sterk bekjennelse, og mange er de som har kommet til tro ved å overvære en slik høytidelighet.

Det er Sigvard Swärd, som driver nettstedet "Ur baptistisk-pingst" som i en nylig publisert artikkel forteller om baptistpastoren og pioneren Gunnar Jansèn, som vi her ser døpe. I 1982 ble boken "Banbrytaren", skrevet av Leif Löwengren, utgitt på daværende FM-förlaget. Boken handler om Gunnar Jansèn, som var virksom både i Skåne og i Chicago. I forbindelse med en møteserie Jansèn hadde i Örkellunga på begynnelsen av 1930-tallet skulle man døpe de som var kommet til tro. På den tiden var det ingen i Örkellunga som noensinne hadde sett noen døpes med full neddykkelse på sin bekjennelse av troen på Jesus Kristus. Löwengren skriver om dette i boken:

"Två i samhället kända och respekterade män skulle döpas. Dopförrättningen skulle hållas nere vid den vackra Pinnån som flyter sakta genom samhället på sin väg mot havet. Redan en halvtimme innan dopförrättningen skulle äga rum tvingades man sända bud efter ordningsmakten. Det hade nämligen infunnit sig så mycket folk att man riskerade att tränga ner varandra i ån. Polisen fick därför spärra av ån med linor. Från alla håll hade folk kommit för att övervaka "spektaklet", som dopförrättningen kallades i folkmun. Allt ordnade sig till en riktig folkfest. För att bättre kunna se klättrade en del smågrabbar upp i träden vid strandkanten. Dopakten tog sin början. Man var just i färd med att sänka ner den första dopkandidaten då plötsligt en av grenarna som pojkarna satt på brast. Med ett plask föll allesammans ner i Pinnåns vatten under publikens våldsamma jubel och gapskratt. Talar man med äldre människor i Örkelljunga idag (alltså 1982, min anm.) så minns de "di där" pojkarna som också blev döpta i Pinnån när den stora dopförrättningen hölls i början på 30-talet. På måndagen skrev lokaltidningen om den stora dophögtiden i Örkelljunga. I artikeln uppgavs att 1500 personer varit närvarande. Lokalbefolkningen hade tydligen gått man ur huse för att övervakta dopet."

38 kristne drept - deriblant en baptistpastor - i Nigeria julaften

38 kristne er drept i en rekke angrep mot kirker ulike steder i Nigeria julaften. Blant de drepte er en baptistpastor. Det skjedde i Maiduguri, nord i landet (se kartet). Baptistpastoren ble drept da noen kastet brannbomber inn i kirkebygget. Tre menigheter ble angrepet i Maiduguri og tilsammen seks mennesker ble drept. Bak angrepet står islamister.

På kvelden julaften ble 32 kristne drept i ulike eksplosjoner i og nær byen Jos, sentralt i landet. Her skal også 74 personer være alvorlig skadet.

La oss huske å be for våre trossøsken i Nigeria som lever under svært vanskelige forhold mange steder i landet. La oss spesielt huske på de som nå har mistet noen av sine kjære, og de som ligger hardt skadet på sykehus etter de grusomme angrepene.

Bildet til høyre er fra en tidligere islamsk demonstrasjon i byen Maiduguri.

Du kan lese om saken her:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10012957

http://www.vl.no/verden/article108603.zrm

Denne stammen fikk høre om Jesus for første gang i julen

Jeg fryder meg over å lese hva Gud gjør på Filippinene gjennom arbeidet til Noralv Askeland og hans apostoliske team.

På lille julaften dro noen av dem inn til landsbyen Balisawan hvor en folkegruppe som heter Manobo bor i 71 hushold.

Veien inn hit er så dårlig at de måtte ta beina fatt. Lederen for stammen var så takknemlig til Jesus for Hans kjærlighet, for det var første gang at noen kom til dem i julen og delte budskapet om Guds forunderlige og ubetingende kjærlighet, at over alt annet er frelsen i Jesus julens virkelige gave.

Lederen for denne gruppen åpner nå døra for at teamet kan komme tilbake for å besøke landsbyen jevnlig. Mange av de som bor her spurte om de ikke kunne få til bibelstudiegrupper!

Noralf Askeland, som er en venn av meg, er apostolisk leder for Kristent Fellesskap og driver sammen med sin kone et barmhjertighetsarbeid på Filippinene, hvor de planter menigheter og trener ledere.

Radikale Jesusetterfølgere skriver julebetraktning for CNN

Det er både gledelig og oppsiktsvekkende at CNN inviterer Jonathan Hartgrove-Wilson og Shane Claiborne (bildet) til å skrive en julebetraktning for nyhetskanalens egen blogg. De to er kanskje de mest profilerte talsmennene for den nye monastiske radikale bevegelsen, Gud reiser opp i verden i dag. Hartgrove-Wilson og Claiborne står for en svært radikal kristen tro som betoner en fullstendig overgivelse til Jesus, med vekt på et sosialt engasjement og kamp forI rettferdighet. Derfor er det stas at de får slippe til i CNN. Jeg vil tro at nyhetskanalen forstår at noe skjer i Kristi kropp for tiden som selv for dem er oppsiktsvekkende.

I bloggartikkelen legger ikke de to skjul på at de nok ser julen ganske annerledes enn den komersielle og materialistiske varianten. I kjent stil skriver de:

"Vi svikter ofte i å fortelle at Maria var en ugift mor. Når vi gjenskaper scenen med krybben får vi ikke med odøren, vi liker å pynte på det hele, for det gjør det lettere å gå hjem for å nyte julemiddagen! Selv om vi begge liker et godt måltid mat, er vi ganske sikker på at Jesus ikke kom for å ta initiativ til en sentimental pause i en høytids forbruk. 'Ordet ble menneske og slo seg ned blant oss,' skriver Johannes. Jesus flyttet inn i nabolaget, og det var ikke nødvendigvis bra for verdien av eiendommene."

Leser du engelsk anbefaler jeg deg å lese innlegget. Du finner det her:

http://religion.blogs.cnn.com/2010/12/24/our-take-rethinking-christmas/

Jorge Lozano var spedalsk, blind og døv - og mektig brukt av Gud. Del 1

Jeg kom over en historie lille julaften som har grepet meg så sterkt. Den handler om en for meg ukjent mann, og en liten landsby i Peru.

Langs bredden av Amazonas der den snor seg vei gjennom Peru ligger det en landsby som heter San Pablo (bildet). Her finnes det fremdeles en spedalskoloni. Her, blant de utstøtte, finnes det en liten kjempende baptistmenighet. Historien om denne menigheten understreker sannheten i 1.Kor 1,26-28: "Brødre, legg merke til det kall dere fikk. Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, dte utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe."

Disse ordene kan både sies om baptistmenigheten i San Pablo. I menneskers øyne er den ingenting. Men ordene passer også godt på mannen som var menighetens pastor, men som nå er hjemme hos Herren:

Jorge Odilo Lozano Reategui. Du har neppe hørt navnet før. Han kjører ikke med blant kjendisene i kristenheten. Som en ung gutt ble Jorge rammet av spedalskhet, og ble forvist til en koloni for spedalske i hjertet av den peruvianske regnskogen. Sykdommen førte til at han ble blind, døv og hans kropp deformert. Men Herren reiste ham opp til å bli et mektig redskap i hans hånd til frelse for mange. Historien om Jorge Odilo Lozano Reategui burde være en konstant påminnelse for de som søker å bruke kjødelige metoder for å få budskapet mer spiselig og appelerende til denne verden: Gud velger det som ingenting er!

Når Paulus skriver til menigheten i Korint, skriver han om at vi har den skatten som er oss betrodd i skrøpelige leirkar:

"Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv." (2.Kor 4,7)

Når Paulus skrev disse linjene var det vanlig å gjemme ting av verdi i leirkrukker som hadde liten verdi, og som ikke var spesielt vakre, for at de ikke skulle tiltrekke seg oppmerksomhet.

Kan Gud bruke en spedalsk? Som attpåtil er blind og døv? Les denne historien. Jeg tror den vil velsigne deg.

(fortsettes)

Massive politioppbud hindret kristne i Vietnam fra å feire jul

I hva som synes å være en samordnet innsats fra vietnamesiske myndigheter, er hundrevis av protestantiske menigheter i 10 nordlige distrikter av Vietnam, utestengt fra å holde en felles julegudstjeneste forrige søndag.

Kristne som hadde leid National Convention Center i Tu Kiem distriktet i Hanoi, fant dørene stengt og et massivt oppbud av politimenn som forsøkte å forhindre dem fra å komme inn. Dypt skuffet over ikke å kunne gjennomføre den planlagte fellesgudstjenesten, stilte en gruppe på nærmere 1000 seg utenfor bygningen og begynte å synge og be. Politiet grep raskt inn og flere av de kristne ble mishandlet og slått. Seks personer - deriblant pastor Nguyen Huu Bao, som skulle tale på gudstjenesten - ble arrestert. I skrivende stund er ingen av disse arresterte. Lignende politiaksjoner fant også sted andre steder i Vietnam forrige søndag.

Det nasjonale konferansesenteret var leid privat av et av medlemmene i et husmenighetsnettverk. En av hensiktene med arrangementet var å lage en gjenforeningsfest for vietnamesere som har vært gjestearbeidere i det tidligere Sovjetunionen. Mens de arbeidet der ble mange av dem kristne. De som organiserte sammenkomsten håpet at så mange som 4000 ville delta.

Kristne mange steder har store problemer med å komme sammen denne julen. Flere er utsatt for trakassering og trusler om vold og død. Som meldt i går har kristne i Irak mer eller mindre avlyst julen på grunn av direkte trusler om dødelige angrep. Mens vi samles i trygghet og frihet la oss huske våre lidende trossøksen:

"Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet." (Hebr 13,3)

Velsignet Kristi fødselsfest

I en av den eldste kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Caesarea (329 til ca 379) for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt oss (menneskene) på mange måter: Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Og når tidens fylde hadde kommet talte Du til oss gjennom Din egen Sønn."

Hebreerbrevet gjengir inkarnasjonens under, slik:

"Han (Kristus) er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord." (Hebr 1,3)

I prologen til Johannesevangeliet heter det:

"Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet."

Jeg ønsker alle bloggens lesere en velsignet Kristi fødselsfest!

Å trene og lære er en viktig del av misjonsoppdraget

I en region som er hjemmet til nesten halvparten av verdens fattige, har misjonærene Paul Richardson (bildet), og hans kone Cynthia, brakt håp og en fremtid, arbeidet for å gi kvalitets utdannelse, ly og omsorg for barn som er forlatt.

Det var mens familien Richardson var i ferd med å slå seg ned i Compton i California, USA, at de opplevde Guds kall til å vende tilbake til Paul Richardsons hjemsted, en liten landsby på øya Irian Jaya i Indonesia. Majoriteten av innbyggerne her er muslimer. Han er sønn av misjonærer som har arbeidet her i Indonesia i mange år. På 1960- og 1970-tallet var det så mange som 1400 misjonærer som arbeidet i dette området. De gjorde en fantastisk innsats, og førte til at så mange som 80 prosent av innbyggerne befolkningen, i hvert fall i navnet, kalte seg kristne.

I dag er situasjonen ganske annerledes. HIV og AIDS sprer seg raskere her enn noe annet sted i verden. Mange steder er byene styrt av voldelige grupper, antall narkomane øker voldsomt, det samme gjør antall alkoholikere og analfabeter.

Paul Richardson har sett nærmere på det arbeidet som hans foreldregenerasjon har drevet med som misjonærer. Han oppdaget at de fleste av dem arbeidet med menighetsplanting. Få drev med noen form for kristen utdannnelse.

"Som misjonærer er vi ansvarlige for langt mer enn bare å starte menigheter. Vi skal også disipppelgjøre, ikke minst de nye generasjonene. Vi trenger å se dette som en av de viktigste tingene vi gjør," sier Richardson.

Han er områdeleder for misjonsorganisasjonen Mustard Seed (Sennepskornet) i Sørøst-Asia. Denne organisasjonen ble grunnlagt rett etter 2. verdenskrig. Den fokuserer primært på disippelgjøring og opplæring på et 30-talls misjonsstasjoner rundt om i Sørøst-Asia. De sponser også barnehjem, medisinske klinikker, ungdomsprogrammer og graver vannbrønner i avsidesliggende landsbyer uten rent vann.

Kristne i Irak har avlyst julen

Iraks kristne har avlyst julefeiringen. Mens vi dagen før dagen gjør unna de siste juleforberedelsene, er det for farlig for våre trossøsken i Irak å feire jul. Det er noe å tenke på for oss alle.

Den khaldeisk katolske erkebiskopen i Kirkuk, Monsignor Louis Sarko, har uttalt seg til et fransk pressebyrå, og sagt at hans kirke vil ikke feire jul i år og at gudstjenester fremover vil bli holdt tidlig om morgenen, og ikke på kvelden. I Baghdad er det i følge The Daily Telegraph bare en kirke som vil være åpen i julen. Jeg regner med at dette er anglikanske kirken hvor Andrew White er prest. Han har tidligere uttalt at han ikke vil forlate menigheten uansett hva som vil skje med dem. Det finnes også en baptistmenighet i Baghdad. Jeg har ingen opplysninger om hva som skjer med deres medlemmer denne julen.

En av de som overlevde blodbadet i angrept som drepte 58 kristne i en kirke 31. oktober, en irakisk kristen mor, sier til Åpne Dører, at hun leser Apgj 20,23-24 annerledes enn før:

"Nå kan jeg forstår Paulus når han skriver: Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. Men for meg er ikke liv eller død verd å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde."

La oss huske våre lidende brødre og søstre i bønn denne julen.

Bildet viser irakiske kristne i bønn.

Peter Hoover har vært igjennom en vellykket operasjon

Endelig kan vi bringe gode nyheter fra Australia! Flere av dere har vært med på å be for Peter Hoover (bildet), grunnleggeren og lederen for Rocky Cape Christian Community, en anabaptistisk kommunitet, som har hjernesvulst. Onsdag gjennomgikk Peter en stor operasjon hvor svulsten ble fjernet. Legene regner med at de har klart å fjerne alt, men kan selvsagt ikke garantere noe som helst. Svulsten var to og en halv centimeter stor - omtrent halvparten av størrelsen på kreftsvulsten som ble fjernet ved forrige operasjon.

Peters kone - Susan - skriver i en epost i dag at Peter er overført til North West Regional Hospital i Burnie, omtrent 40 minutters kjøretur fra eiendommen kommuniteten eier. Både Susan, deres barn, og kommunitetens medlemmer er selvsagt svært glad for at Peter har overlevd operasjonen og at den er så vellykket. Hva operasjonen konkret vil medføre for Peters helse er ennå uvisst. Frem til operasjonen hadde han store problemer med å huske, kunne lese og delvis også snakke. La oss fortsette å be om at han blir 100 prosent frisk. Både familien, kommuniteten og alle hans venner verden over, trenger ham.

Kommuniteten i Australia er ellers rammet av kikhoste. Det er spesielt barna som er syke. La oss huske dem når vi ber.

En kirke i krise og forfall

For ikke mange dagene siden kunne vi lese i den kristelige dagspressen at Den romersk-katolske kirke er den kirke som opplever størst numerisk vekst i Norge. Veksten skyldes i all hovedsak arbeidsinnvandringen fra blant annet Polen. På verdensplan er Den romersk-katolske kirke i en helt annen situasjon.

En studie utført av Venezia-patriarkatet viser at ni av ti italienere regner seg som katolikker. Men bare 15 prosent av kirkegjengerne deltar i søndagsmessene. 8 prosent går èn gang i måneden. Disse resultatene er oppsiktsvekkende fordi flere tidligere undersøkelser viser at helt andre og høyere tall.

2010 ble et usedvanlig vanskelig år for Romerkirken. Det ble skandalenes år. En ting er de forferdelige overgrepssakene. En nylig offentliggjort rapport viser at at det er ca 2000 personer som er seksuelt misbrukt av katolske prester i Nederland. I tilegg kommer de mange overgrepssakene blant annet i USA, Irland og Tyskland.

Som om ikke dette er mer enn nok avdekket nylig italiensk politi at at en katolsk prest i Roma har fungert som stråmann for den sicilianske mafiaen, og at han har hjulpet den med å hvitvaske penger gjennom Vatinkanbanken. Tidligere i år tok politiet beslag i 23 millioner euro fra Vatikanbanken som man er mistenkt for hvitvasking av. Vatikanbankens ledelse hevder på sin side at det hele er en misforståelse, men en domstol i Italia avslo for et par uker siden å frigjøre pengene.

Oppå dette sliter pave Benedikt XVI med en holocaustfornektende biskop.

Kampen for den overleverte troen, del 16

Ikonoklasmen - eller den såkalte billedstriden - fant sted samtidig med dramatiske forandringer i det bysantinske imperiet.

På 600-tallet hadde araberne invadert det bysantinske imperiets provinser fra Syria gjennom Israel og Egypt og videre langs Middelhavets kyster langs Afrikas rand like til Atlanterhavet. Tapene av disse områdene innebar at Islam nå ble den rådende religionen i disse tidligere "kristne" områdene. Jeg skriver kristne i anførsel da vi ikke kan snakke om geografiske områder som kristne. Kristne er noe bare mennesker kan bli, men det er slik det gjerne omtales blant historikerne.

Det mektige bysantinske riket minsket nå i omfang og betydning, og omfattet ikke mer enn Konstantinopel og det vi kaller Lille-Asia. Tessaloniki og Thrakia ble stadig utsatt for trussler fra slaver, avarer og senere også fra bulgarere. Kontakten mellom hovedstaden og provinsene i det sørlige Italia ble stadig vanskeligere. Det bysantinske riket lå nå inneklemt mellom det arabiske imperiet i øst og det fremvoksende karolingiske imperiet i vest.

Man skal ikke se bort fra at denne politiske, sosiale og kulturelle ustabile situasjonen bidro sterkt i den inkonoklastiske striden. For nå styrkes båndene mellom keiser og kirke ytterligere. Rikets administrasjon gjennomgår på denne tiden store forandringer og bygges opp rundt keiseren med en miltiær struktur, og keiseren som forsvarsmaktens fremste representant og leder. Denne sentralisering ledet til det man kaller caesareopapisme: keiserens makt over kirke og kloster blir om enn enda sterkere.

Hva innebærer så dette? Jo, med hjelp av ikonoklasmen og det nye administrative maktvertøyet kunne keiseren fokusere folkets oppmerksomhet på sin egen person i stedet for de hellige personene som Kirken og munkene krevde venerering av. En annen side av dette som man heller ikke skal glemme er at keiseren utyttet inkonoklasmen til å konfiskere eiendom fra kirke og kloster.

I det greskspråklige romerske imperiet - slik bysantinerne selv oppfattet det - var det en nær relasjon mellom keiser og patriark. Bysantinerne oppfattet keiseren som isapòstolos - likeverdig med apostlene! Keiseren personifiserte Kristi jordiske budbærer, slik de så det, mens Kristus var den eneste kỳrios, Kongen, Herren. Ut fra sin teologiske legitimitet kunne keiseren få den høyeste kirkelige makten til å gi etter for hans bestemmelser. Vi skal ikke glemme at på denne tiden var alle spørsmål om lære eller filosofiske retninger mer eller mindre poltisk forankrede, og fikk derfor uunngåelige politiske og sosiale følger.

(fortsettes)

Spennende konferanse om det enkle liv i Jesu etterfølgelse

I juli neste år arrangeres det en spennende konferanse i USA. Det er selvsagt for langt unna for noen stor deltagelse fra Norge, men tematikken burde interessere. Tema er nemlig: Det enkle liv. Med undertittelen: Guds stille revolusjon bestående av kjærlighet, tilgivelse og enhet. Jeg kan ikke huske å ha sett noen konferanse med en tilsvarende tematikk her til lands. Innbyderne skriver blant annet:

"Gud sår såkorn til en stille revolusjon i nabolaget og bondegårds landskapet rundt om på jorda. Når det å elske hverandre, ønske den fremmede velkommen, tilgi hverandre, gjøre godt når ondskap skjer, dele gode med hverandre blir praktisert, skjer det en stille revolusjon.

Guds rikes stille revolusjon springer ikke frem stor og høy, og paraderer sin overlegenhet over alle andre kongedømmer på jorda. I stedet, lik planter hvis rotsystem sprer seg og trives under jorda, vokser det stillferdig..."

Det inviteres til interaktive bibelstudier, kulturelle analyser og teologiske diskusjoner, lovprisning og samtaler.

Årets taler er Jonathan Wilson-Hartgrove, forfatter og assisterende pastor ved St.John's Baptist Church - en av de historisk "svarte" baptistmenighetene. Han bor og lever i Rutba kommuniteten, som er en nymonastisk kommunitet hvor medlemmene lever, ber og spiser sammen og ønsker naboer og hjemløse velkommen.

Enn om vi fikk en slik konferanse i Norge også, men vi er nok ikke "der" riktig ennå. Først trenger vi å se kommuniteter vokse frem. Noen er allerede i startgropen.

Du kan finne mer om konferansen her:

http://www.missionalchurch.org/pages/convo.html

Å skape fred er å vitne om Guds rike

En av titlene på Messias er i følge profetien i Jesaja 9,6: "Fredsfyrste". Etterfølgerne av Messias skal blant annet karakteriseres av dette: de skaper fred! I Bergprekenen sier Jesus: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9)

En av de som har tatt dette på ramme alvor er Jake Buhler (det lille bildet). "Fred er brillene gjennom hvilket vi ser alle ting," sier han. Dette fargelegger hele hans livssyn,og hjelper ham å se verden med nye øyne. Buhler er av natur en meget stillferdig mann, men han ser etter alle muligheter for å være en fredsaktivist.

"Å være et fredsvitne inkluderer alt, det er ikke bare en ting," sier han.

Som medlem av Osler Mennonite Church har han tatt del i ulike initiativ til å skape fred. Helt fra 1970-tallets motstand mot å bygge kjernekraftverk til dagens motstand mot amerikanske militarisme.

Jake Buhler er en inspirasjonskilde for mange som møter ham. Hans motto er Hebr 12,14:

"Streb etter fred med alle."

Det er noe å ta med seg inn i julen.

For englebudskapet over Betlehemsmarkene lyder:

"Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i." (Luk 2,14)

En tekst og to bønner av bror Roger

Hvem er denne Kristus som vi følger? Han er den som gir oss dette helt nødvendige: å leve et liv i fellesskap med Ham. Oppstått fra de døde holder Han seg nær til oss i dag, i morgen og alle dager. I Ham tørker aldri jubelens kilder ut.

All kjærlighets Gud, ofte glemmer vi at vi bærer Den Hellige Ånds brennende nærvær i oss. Men du vet hva det vil si å være menneske. Du vet at vi kan være glemsomme, selv når det gjelder det viktigste. Så gjør du det mulig for oss hver enkelt å holde oss i din nærhet, og vente i en enkel ydmykhet.

Jesus, jomfru Marias sønn, i julen gir du oss ditt evangeliums glade budskap. Alle som lytter, alle som tar imot Den Hellige Ånds gaver - om dagen så vel som i våkne nattetimer - oppdager at med ganske liten tro, med nesten ingen ting, har de alt.

Et liv i kontemplasjon og et liv i fellesskap henger sammen

I en bok hvor erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet), skriver om ørkenfedrenes betydning, skriver han noe som alle som søker et djupere liv med Gud, bør merke seg:

"En sak som framgår klart når man leser de store munkeforfatterne fra trehundre og firehundretallet er hvor umulig det er å tenke seg kontemplasjon eller meditasjon eller 'åndelig liv' som abstrakte begrep uten sammenheng med selve livet i Kristi kropp, livet i et konkret fellesskap.

Det fortrolige livet med Gud i kontemplasjon er både frukten av en fornyet livsstil i fellesskap og retningen mot den sortens fellesskap... Vi kan søke fornyelsens kilder i vårt felles liv - som kristne som søker Gud i bønn og i et liv i fellesskap."

Kloke ord å ta med seg i en tid så sterkt preget av det individualistiske som vår.

Rudolf Sinnreich er død

Rudolf Sinnreich - bedre kjent som "Rudi", er død 91 år gammel. Rudi døde på Shaare Zedek sykehuset i Jerusalem, søndag ettermiddag.

For mange som har besøkt Bet Norvegia under deres besøk i Den store kongens by, var Rudi en kjent skikkelse. Han ble født i Berlin 11. september i 1919. Under Holocaust flyktet han til Danmark og senere til Sverige. Siden flyttet familien til Israel. Sinnreich arbeidet i mange år som musikant i politimusikken. Han var en flittig gjest på Bet Norvegia hvor han fortalte turistene om sitt liv og Israels historie.

Historien om hans liv er heldigvis skrevet ned. Frihet forlag har gitt den ut, men boken selges ikke lenger gjennom forlaget. Restopplaget er kjøpt opp av Karmel-Instituttet, og kan kjøpes via dem. Boken er absolutt å anbefale for alle som er interessert i Israels historie, og ikke minst historien til de som overlevde Hitlers grusomme jødeutryddelser.

For opplysninger om hvordan du kan skaffe deg boken, se her:

http://www.karmel.net/about/

Messias profetiene oppfylles i Jesus

I Det gamle testamente legges det visse forutsetninger til grunn for hvem Messias kan være:

1. Han må være en etterkommer av Avraham (Abraham). "I din slekt skal alle folkeslag på jorden velsignes, fordi du var lydig mot Min røst." (1.Mos 22,18)

2. Han må være en etterkommer av Ya'akov (Jakob). "Jeg ser Ham, men ikke nå. Jeg skuer Ham, men ikke nær. En stjerne trer fram fra Jakob. En kongestav reiser seg fra Israel og knuser Moabs panne og bryter ned Sets slekt." (4.Mos 24,17)

3. Han må være en etterkommer av Yishai (Isai). "En Kvist skal skyte opp fra Isais stubb, en Spire fra hans røtter skal bære frukt." (Jes 11,1).

4. Han må være en etterkommer av David. "Han skal bygge et hus for Mitt navn, og Jeg skal grunnfeste tronen for hans kongedømme til evig tid." (2.Sam 7,13)

5. Han må være en etterkommer av Z'rubavel (Serubabel). "Jeg skal styre kongerikenes troner. Jeg skal gjøre slutt på makten til folkeslagenes kongeriker. Jeg skal velte vognene og dem som kjører i dem. Hestene og deres ryttere skal falle, hver mann ved sverdet til sin bror. På den dagen, sier hærskarenes Herre, skal Jeg ta deg, Serubabel, Sjealties sønn, Min tjener, sier Herren. Jeg skal gjøre deg lik en signetring. For Jeg har utvalgt deg, sier hærskarenes Herre." (Haggaj 2,22-23).

Hvordan stemmer dette med Jesus? Oppfyller Han disse fem kravene stilt til Messias i Tanakh, eller Det gamle testamente?

Leser vi ættetavlen som Matteus gjengir i Matt 1,1-16 finner vi svaret. Jeg foreslår at du tar frem Bibelen din og leser disse versene og ser hvordan alt oppfylles i Jesus.

Skriftrullen på bildet er Profeten Jesaja.

Så avhengige vi er av Guds forunderlige nåde

Det har vel kanskje noe å gjøre med alderen, eller kanskje har det å gjøre med det å leve med kronisk sykdom: Alt er ikke like selvfølgelig lenger.

Jeg ble spesielt minnet om dette i går kveld, da jeg før jeg skulle legge meg for natten, leste følgende bønn som jeg fant i innledningen til David H. Stern's "Jewish New Testament Commentary", som jeg har begynt å lese i forbindelse med min nye gjennomgang av evangeliene:

Barukh attah, Adonai, Eloheynu, Melekh-ha'olam, shehecheyanu v'kimanu v'higi'anu lazman hazeh!

Til norsk skulle det bli noe slikt som: "Priset være Du, Herren, vår Gud, universets Konge, som har holdt oss i live, bevart oss og gjort det mulig for oss å nå dette punktet i tiden."

Alt er av bare nåde! At vi befinner oss akkurat her - nå, ja det er bare ved Guds kraft og barmhjertighet. Denne uka som har gått har jeg slitt med store synsproblemer. Det har vært vanskelig å få gjort de tingene jeg hadde planlagt og gjøre. Og på grunn av synsproblemene klarte jeg å vri meg slik at jeg fikk kink i ryggen, og måtte ha hjelp til å kle på og av meg.

Det kjennes merkelig å bli hjelpeløs og avhengig av andre. Nå ser jeg heldigvis bedre igjen, og ryggen er noe bedre. Da kjenner man på djup takknemlighet til Gud. Det er ikke selvsagt at alt det som vanligvis fungerer for oss til daglig - fungerer. Alt skyldes Guds forunderlige nåde.

I går var jeg i stand til å preke Guds ord i den første menigheten hvor jeg var pastor. Det var godt å se mange av våre gode, trofaste venner igjen. Men det er ingen selvfølge at jeg kan. Hadde det vært tidligere denne uken, så hadde jeg ikke sett å lese i Bibelen eller notatene mine, jeg hadde heller ikke klart å stå ved prekestolen. Men ved Guds nåde klarte jeg det! Det er Han som gjør meg sterk.

I Salme 111 leser vi følgende:

"Ære og herlighet kjennetegner Hans verk, og Hans rettferdighet består til evig tid. Han har gitt en påminnelse om sine underfulle gjerninger. Herren er nådig og barmhjertig." (v.3-4)

Jeg er blitt påminnet om virkelig å være takknemlig for livet. For at jeg kan se, og se klart igjen og at jeg kan stå oppreist og gå.

På bildet ser vi en gammel jødisk mann som lærer den oppvoksende generasjon Guds ord.

De kristne marginaliseres i Europa - må bryte seg ut av apatien

Kristne i Europa blir mer og mer marginalisert, og nye lover og forordninger gjør det vanskeligere enn før å evangelisere og tale om sin kristne tro og overbevisning i det offentlige rom.

Det viser en helt fersk rapport som er laget av Observatory of Intolerance and Discrimination Against Christians in Europe.

Tidligere i år gikk den kjente skuespilleren David Suchet - kjent blant annet for sin rolle som Poirot - ut i et intervju og sa at den kristne tro er i ferd med å bli marginalisert i England fordi men er redd for å fornærme andre religioners tro.

Menigheter over hele Europa sliter med å bryte ut av kirkerommet og vinne mennesker for Jesus. Et av unntakene er Metropolitan Tabernacle i London (bildet), C. H Spurgeons menighet, som fremdeles driver med gatevangelisering og husbesøk. En tid tilbake kjøpte de også reklameplass på T-banen. Ved hjelp av store reklameplakater vitnet de om Jesus. Hver søndag kveld er det et evangelisk utadrettet møte i menighetens lokale, og folk kommer og de blir frelst! Så det nytter.

Problemet er først og fremst apati! Ikke de nye lovene og forordningene. Når David Wilkerson var i Oslo for noen få år siden var det nettopp apatien han trakk frem som han mente lammet norsk kristenhet.

Akkurat det er nok tilfelle for resten av Europa. Det viktigste som vi kan be om for Europa i 2011 er at apatien brytes over de kristne, og at hver kristen kan bli et uredd vitne for Jesus.