Når Vanier skriver om det nye året, så er det kirkeåret han sikter til. L'Arche er det internasjonale bofellesskapet han har bygget opp, mellom funksjonsfriske og funksjonshemmede, hvor de bor sammen som en familie.
Kjære venner!
Et år går mot slutten, og et nytt tar til. August falt mellom disse to: en måned for Gud, for bønn og lesning, hvile og turer i skogen. Det betyr ikke at ikke de andre månedene ikke er for Gud. Det er de, men på en annen måte; som i de andre handler det om å finne ham i hverdagslivets møter med mennesker jeg har levd sammen med i 48 år.
Finne Gud i et kjærlig nærvær, inspirert av kjærlighetsvisjonen til Paulus. Kjærlighet, sier han, er 'tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten'. Og så konkluderer han: 'Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt'. Å, min Gud, hvor vakker og utfordrende kjærligheten er! Jeg skulle ønske at den kunne veilede meg hver dag, men beklageligvis er det ikke slik.
Kjærlighet er et lys, en inspirasjon, en lengsel. Men i hverdagslivet er den ikke alltid i mitt hjerte eller i mine handlinger; så mange ganger setter jeg meg i sentrum, er ikke tålmodig, jeg foretrekker å gi beskjeder i stedet for selv å være lydig, osv. I L'Arche, har jeg oppdaget all den volden som finnes i meg og som gjør med i stand til å trykke andre ned.
Det er nettopp derfor jeg trenger denne august måneden til å være nær Gud, og fornye meg selv. Jeg trenger Gud til å forandre steinhjertet mitt til et hjerte av kjøtt og gi med sin Ånd. Det er fremdeles mye ugjort i livet mitt.
(fortsettes)
