Havnet på sykehuset

Det er ikke blitt noen oppdatering her på bloggen i dag. Årsaken er at jeg har tilbragt natta og deler av dagen på sykehus. Besvimte i går ettermiddag, og tilbrakt tiden på intensiven og på medisinsk avdeling.

Glad for å være hjemme igjen.

Takk til alle dere som står med oss i bønn. Våren byr på mange møter og seminarer, og jeg er avhengig av at hjertet og kroppen holder!

Det er godt å være i Guds hender når dagene går i motbakke. Han har lovet oss at Han ikke slipper oss, og ikke forlater oss. Og ingen kan rive oss ut av Guds hender. Det er Jesu eget løfte. Det skaper trygghet.

Foto: (C) Benedicte Hansen.

Det forunderlige Gud gjør blant syriske flyktninger - tusenvis kommer til tro på Jesus, del 2

Her er andre og siste delen av rapporten som forteller oss noe om det forunderlige Gud gjør blant de syriske flyktningene. Første delen ble publisert i går:

Hvor mange prosent av de syriske muslimene som i dag kommer til tro på Jesus, vil tro på Jesus 30 år fra nå?

Tyrkia: 30 prosent av dem.

Irak: Vi arbeider med en plan for disippelgjøring, som gjør at hver ny troende lærer seg å disippelgjøre en annen. Hvis planen vår virker som vi håper at den gjør, forventer vi å vinne 5000 mennesker i år og en 10 til 20 prosent økning hvert år fremover.

Libanon: Vi kjenner ikke fremtiden, men ut fra min erfaring vil mange av de som kommer til tro fortsette å vandre med Jesus. Men det er også svært viktig å tilrettelegge for trening, slik at de vil vokse i troen og ikke bli værende på det stadiet de er nå.

Finnes det syriske muslimer som åpent bekjenner troen på Jesus?

Tyrkia: Ja, de finnes.

Irak: For tiden anbefaler vi ikke at de gjør det, spesielt ikke i de usikre flyktningeleirene eller med medlemmer av store klaner, men vi ser mer av dette blant flyktninger som har slått seg ned i Europa.

Libanon: Ja, vi har flere som snakker åpent om dette, og flere av dem er truet på livet fordi de offentlig har snakket om sin tro på Jesus.

Ber syriske muslimer om å bli døpt?

Tyrkia: Ja, jeg har døpt dem.

Irak: Ja, riktig mange, og lokale menigheter døper de nye troende i hemmelighet.

Libanon: Jeg har døpt mange dette året.

Finnes det syrere som er blitt kristne som nå driver med bibelstudier og evangeliserer?

Tyrkia: Det finnes noen som driver med evangelisering.

Irak: Vi er nå nært det stadiet med mennesker som har muslimsk bakgrunn,  men vi har allerede kristne syrere som gjør dette, og de når effektivt sitt eget folk.

Libanon: Ja, noen driver med evangelisering, og noen går på bibelskole.

Overvåker muslimske ledere syrerne for å se hvem som deltar på deres møter?

Tyrkia: Nei.

Irak: Ja! Det er ekstremt farlig i Syria på grunn av den manglende sikkerheten. Vi opplever også trusler i flyktningeleirene, men vi møter dette med Guds kjærlighet.

Libanon: Ja, men dette skyldes også det syriske regimet og hvordan det fungerer. Problemet i Syria er at alle arbeider for regjeringen.

Hvilken effekt har den syriske konflikten på de kristne (evangelikale, romersk-katolske, ortodokse etc) i Syria?

Irak: I konfliktområdene oppleves det svært negativt. Det er en risiko for folkemord, eller tvangsmessig islamisering. Og om de ikke blir drept av krigshandlingene, så blir de det ene og alene fordi de er kristne.

Libanon: Dette er virkelig en øyeåpner, og viser oss at en stor oppgave ligger foran oss. Selv om det ikke er lett for enkelte kristne å arbeide sammen, så er de alle enige om at de står overfor store utfordringer for landets vedkommende og at det har en effekt på dem alle.

Hans to brødre ble frelst gjennom hans forkynnelse - nå står de sammen om å plante nye menigheter!

Dette bildet begeistrer meg! I midten ser du pastor Thaung Ngaih Lien, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen. Han er pastor for en baptistmenighet i Yangon i Burma, som har opplevd sterk vekst de siste årene.

De to andre mennene på bildet er hans yngre brødre. Begge to er kommet til tro på Jesus gjennom pastor Liens tjeneste. De studerer begge ved Asia Baptist Bible College. Til høyre på bildet står Mung som vil bli uteksaminert og få sin Bachelor i teologi den 18.mars i år. Han hjelper nå pastor Lien med å trene menighetsplantere i Liens menighet, og underviser ved denne menighetens bibelskole i Yangon. Han skal også hjelpe en baptistpastor i New Jersey i USA, som har en egen burmesisk forsamling - om Gud legger det til rette.

På venstre side står Tung, som også studerer ved Asia Baptist College. Han er førsteårs student.

- Jeg er så begeistret, sier pastor Lien, for å tjene Gud sammen med brødrene mine, og for muligheten til å plante flere menigheter i Burma.

Jeg skrev med pastor Lien sent i går kveld, og han gjentok dette og samtidig understreket han betydningen av at stadig flere menigheter må plantes for at nye mennesker må få anledning til å høre evangeliet om Jesus.

Jeg er veldig glad for å ha slike venner som Thaung Ngaih Lien. La oss huske ham i våre forbønner.

Det forunderlige Gud gjør blant syriske flyktninger - tusenvis kommer til tro på Jesus, del 1

Jeg håper denne artikkelen vil begeistre mange. Den gir et unikt innsyn i hva Gud gjør i dagens Midt-Østen, særlig blant syriske flyktninger. Her er det mange ting å takke Gud for.

Artikkelen er publisert av Christian Aid Mission, og jeg har oversatt og bearbeidet den til norsk. Artikkelen er så lang at jeg har delt den i to deler. Andre del publiseres i morgen.

Det rapporteres om at tusenvis av syrere er kommet til tro på Kristus. Men er disse omvendelsene reelle? Det spørsmålet stilte Cynthia Finley seg, etter å ha lest disse rapportene.

Christian Aid Mission er en amerikansk misjonsorganisasjon som støtter hundrevis av ulike tjenester utenfor landets grenser, og har titusenvis av innfødte misjonærer ute på feltet. De driver et arbeid blant mer enn 1000 unådde folkegrupper i over 100 land jorda rundt. Organisasjonen har holdt på med sitt arbeid i mer enn 60 år.

For å forsøke å finne svaret på dette spørsmålet tok organisasjonen kontakt med sine medarbeidere i regionen. Dette er medarbeidere som helhjertet har gitt seg hen i arbeidet med å nå krigstrette syrere med evangeliet gjennom personlige relasjoner.

Disse evangelistene har gjort mer enn å dele ut ulltepper eller poser med mat. De har lyttet til de grusomme historiene til de syriske enkene, de har trøstet foreldreløse barn, og hjulpet dem med å flykte til Øst-Europa, hvor de kan få utdannelse. De har frosset sammen med mennesker i flyktningeleire og bedt for dem.

Christian Aid Mission har spurt om disse som nå kommer til tro er såkalte 'riskristne', det vil si at de blir kristne fordi de får mat og omsorg? Er det noen virkelige bevis på at de er blitt kristne? Vitner de om Jesus for andre?

Responsen de har fått, noen svarer svært detaljert, gir oss innsikt i en overraskende åpenhet blant syriske muslimer. De ønsker virkelig å høre evangeliet, lese Bibelen og vil gjerne komme til tro på Jesus.

Fra det disse medarbeiderne ute på feltet forteller kan vi konkludere med: Ja, det er sant at tusenvis av syrere kommer til tro på Jesus! De vender seg bort fra sin tradisjonelle muslimske bakgrunn, og vender seg til Jesus Kristus. Det er ikke gått inflasjon i tallene, de er heller ikke for optimistiske.

Her er noe av responsen som disse feltmedarbeiderne har gitt. De kommer fra medarbeidere i Tyrkia, Libanon og Irak:

Hvor mange syrere er blitt sanne Kristus-troende?

Tyrkia: Jeg kjenner til at det er tusenvis av dem. Det er mange organisasjoner som hjelper syrerne. I vårt land har hundrevis av dem kommet til tro på Jesus.

Irak: Vi har ikke endelige tall, men jeg anslår for Iraks sitt vedkommende er tallet mellom 2.000-2.500. I følge de rapportene vi har mottatt har omlag 10.000 muslimske familier blitt omvendt både i Syria og i områdene rundt Syria.

Libanon: Jeg vil si at det er tusenvis i Syria og i de omkringliggende landene som blir kristne. Jeg kan ikke snakke for de andre organisasjonene som arbeider her, men Gud gjør forunderlige ting blant syrerne. I vår lille sirkel der vi arbeider kommer hundrevis av dem til våre gudstjenester og møter, særlig på fredags kveldene og på søndager.

Blir syrerne 'riskristne'?

Tyrkia: Det kan være at noen av dem blir kristne for å få mat og klær, eller ser på seg selv som kristne. Men det gjelder få. Flesteparten av dem tar imot Jesus når de opplever Guds kjærlighet til dem. Selv om de bare kommer for å få mat og klær, ser vi at Gud forandrer deres hjerter.

Irak: Nei, vi sørger for at avgjørelsen de tar skjer på helt frivillig grunnlag, og at de ikke føler seg tvunget til å ta den på noen som helst måte.

Libanon: Selvsagt kommer mange av dem først for å få hjelp. Det er helt vanlig i situasjoner som dette. Men å si at de blir kristne bare for å få mat og klær er ikke tilfelle.

Hvordan arbeider kristne for å nå de syriske muslimene på rett måte? Og hva gjør de galt?

Tyrkia: Når Lasarus døde, omfavnet Jesus Maria og Marta og gråt sammen med dem. Først tok Han del i deres sorg. Derfor er det ikke rett av oss å si: 'Ta en Bibel og bli kristen!' Først må vi vise dem at vi elsker dem uten betingelser. Så vil de undres, slå seg i lag med oss, og søke. Men vi hører om kristne som bare legger igjen en Bibel utenfor døra deres, og går videre. Dette er ikke en riktig fremgangsmåte.

Irak: Den rette måten å gjøre dette på er å hjelpe og utruste lokale kristne for oppgaven. De kjenner språket, sosiale skikker og tradisjoner.

Libanon: Noen kristne menigheter vil ikke dele ut matpakker med mindre de som skal få dem ber med dem. Dette har jeg sett med egne øyne... Jeg kan ikke si at det er en rett og en gal måte. Å arbeide i Guds rike er et kall. Hvis Gud leder en person, eller gruppe, en menighet til å nå ut, så har de sin måte å gjøre dette på. Det kan hende jeg ikke er enig med dem i hvordan de gjør det. Men de jeg har sett gjør arbeidet sitt ordentlig.

Hva er det som får deg til å tro at en syrer genuint har kommet til tro, hva er kjennetegnene?

Tyrkia: Vi kan selvsagt ikke kjenne denne hele og fulle sannhet, men vi ser på forandringen som skjer med livene deres. De leser Bibelen på sitt eget språk, og det gjør de også når det ikke er noen fra menigheten rundt dem. De går med spørsmålene sine til pastoren. De tenker på Gud når de er alene og de forsøker å fortelle sine slektninger i Syria om sin nye tro. Men vi vet jo ikke om de vil fortsette å leve som muslimer når de vender tilbake til hjemlandet. Men de jeg ser er virkelig oppriktige. Det som indikerer at en syrisk muslim er blitt en kristen ser vi i disse fakta:

1) De tar av seg hodedekket
2) De lar barna sine ta del i bibelundervisningen. Folk lar ikke barna sine ta del i trosopplæringen om de selv ikke har akseptert den, siden barn lærer så fort.
3) De gir opp enkelte vaner, som det å lyve og bruke narkotiske stoffer. Og de bekjenner sine synder.

Irak: Det er Gud som kjenner menneskets hjerter, men vi anser dem å være kristne når de:

1) Bekjenner sin tro. En slik bekjennelse av Kristus betyr at vedkommende har dømt seg selv til døden, og vedkommende kan bli drept når som helst. De kjenner veldig godt til konsekvensene av en slik handling.
2) Alle spørsmålene de stiller om den kristne tro, idet de sammenligner dem med Islam.
3) At de involverer seg i menighetens møter og aktivt deltar i menighetens arrangementer.
4) Deres ønske om å studere Bibelen og lære den utenat.
5) Deres villighet til å dele troen og vitne om de under Jesus gjør i deres liv
6) At de involverer barna i barnearbeidet, og leser og gjør hjemmeleksene sine
7) At de vil la seg døpe og ta del i nattverden

Libanon: Når de tar imot Jesus vil du se en enorm forandring i livene deres. Måten de forteller om troen på vil ofte hjelpe oss til å forstå hvordan de tenker. Men det er Gud som ser til hjertene, og kjenner alle detaljene. Vi ser hva som rører seg i deres hjerterved at 1.200 av dem lot seg døpe i fjor. Tror du virkelig en muslim vil la seg døpe for å få en matpakke?

(fortsettes)

I går ble det feiret nattverd i den evangelikale kirken i Aleppo, Syria

Dette bildet er unikt. Det viser en nattverdfeiring i den armensk evangelikale menigheten i Aleppo i Syria. Bildet er tatt i forbindelse med gudstjenesten i går.

Midt inne i det sønderskutte og krigsherjede Aleppo feirer våre trossøsken Herrens måltid!

De gjør det med stor fare for sine liv. Men i farene søker de sammen, og hva er vel mer meningsfylt enn å kunne bryte brødet sammen.

Den armensk-evangelikale Immanuel-kirken ble etablert i  Gamlebyen i Aleppo i Syria i 1852. Dagens kirke er fra 1923.

La oss spesielt huske våre lidende trossøsken i Aleppo, Homs og andre syriske byer i dag som frykter for sine liv. I Homs er situasjonen alldeles forferdelig. Over 600 personer ble reddet ut av Homs i går ettermiddag, i en storstilt redningsaksjon. Vi gleder oss over det. MEN ingen kristne ble reddet ut! Ingen. Mange av dem har søkt tilflukt inne i et kloster i gamlebyen i Homs. Husk dem i dine forbønner. Mange har vært uten mat i mange dager, og uten medisiner og de er traumatiserte av kamphandlingene som foregår rett utenfor døra deres.

Den sanne teolog

Jeg har ved flere anledninger skrevet om Paul Yazigi, en av de to erkebiskopene som er kidnappet i Syria. Her er noe han har skrevet, som jeg synes er så godt, at jeg har valgt å oversette det. Her defineres ordet teolog annerledes enn vi er vant med:

'Teologen er en annen døper eller Kristi forløper, som er en lampe av lys og en morgenstjerne for hver menneskesjel. Faktum er at teologen er speil som reflekterer det guddommelige lys. Hvis han ikke har mottatt dette lyset, kan han ikke overføre det. Teologen er den ene som drar fra linjer og ord og skviser ting ut fra sider og bøker det vann som den samaritanske kvinne drakk av, slik at elver av levende vann vil strømme ut av ham til hans brødre og søstre.

Teologen er tempelets sønn og tilhører tilbedelsens verden. I sin tilbedelse, trer han inn i 'den evige sabbatshvile', hvor Gud hviler.

Teologen er født på den åttende dag. Han ønsker ikke å flykte fra sitt liv, men han lengter etter å åpenbare Guds rikes tid i sin jordiske tid'.

Ømhetens mor, del 1

På morsdagen har jeg tenkt mye på henne som ble Guds mor, på Maria.  Selv hadde jeg en veldig god mor. Dessverre er hun ikke lenger i live, men minnene lever. Mødre har jo avgjørende betydning i våre liv, også etter at de for lengst er borte.

Johannes fikk et spesielt forhold til hun som bar Gud under kjolelivet. Det er mens Jesus henger på korset at apostelen Johannes får sitt helt spesielle oppdrag:

'Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: "Kvinne, dette er din sønn". Deretter sa han til disippelen: "Dette er din mor". Fra da av tok disippelen henne hjem til seg'. (Joh 19,25-27)

Hva gjorde dette med Johannes? Han og broren fikk jo tilnavnet 'tordensønnene'. Sikkert ikke uten grunn. Men det er lite igjen - om noe i det hele tatt - av tordensønnen i apostelen når han som en gammel mann skriver sine brev, sitt evangelium og apokalypsen. Johannes fremstår på sine eldre dager som mild, forståelsesfull, full av nåde og kjærlighet. Kan det ha noe å gjøre med at han levde sammen med hun som ble 'theotokos' - Guds mor. Hun var jo ikke bare 'kristotokos' - det vil si 'Kristi mor', hun fødte jo Gud Sønnen.

Kan det være at dette dette også har preget Johannes når han skriver? Han vektlegger andre sider av Jesus, enn synoptikerne. Johannes er mystikeren, bederen. Jeg tror personlig at noe av forklaringen finnes i det faktum at han levde så tett sammen med Jesu mor.

En tid nå har et ikon av Maria fulgt med meg i noen av mine daglige bønnestunder. Det er et av de mest avholdte av alle Russlands ikoner: Jomfruen av Vladimirs ikon. Opprinnelig malt av en anonym gresk ikonmaler en gang på på begynnelsen av det 12. århundre.

Rundt år 1183 ble det brakt fra Konstantinopel til Kiev, og rundt 20 år etter fra Kiev til Vladimir hvor det ble stående frem til 1395. De siste seks århundrer har det vært å finne i Moskva. Men fremdeles heter dette ikonet 'Jomfruen av Vladimirs ikon'.

Men det har også et tilnavn: 'ømhetens mor'.

Det passer i grunnen godt. Veldig godt.

I noen artikler fremover vil jeg dele med mine lesere noen tanker jeg har gjort meg, mens jeg har fordjupet meg i dette vakre ikonet. Dette handler om å høre hjemme et sted. Fortsetter du å lese vil du etter hvert oppdage hvor dette hjemmet er.

(fortsettes)

Gud gjør noe forunderlig i Egypt

Det skjer noe i Egypt! Og da mener jeg positivt!

Vi leser ellers så mye om det negative, om trakasseringen og forfølgelsen av de kristne, ødeleggelser av kirkebygg - så det er hyggelig å kunne gi bloggens lesere del i noe positivt.

Fredag var en stor gruppe kristne samlet langs Nilens bredder, nærmere bestemt i Aswan. Med velvillig tillatelse fra Ron Cantrell, lederen for Immanuel Associated Ministries, gjengir jeg her et bilde fra denne bønne- og lovprisningsstunden. Jeg gleder meg stort over det som skjer i Ron og kona Carol Sheli Cantrell's arbeid i Egypt. De har tidligere arbeidet i Israel, men driver nå et bønnearbeid i Egypt.

Jeg tenker mye på profetien fra Jesaja 19:

'På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria. Assyrene skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypt og Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel'. (v.23-25)

Når skal denne profetien gå i oppfyllelse? Skjer det i vår levetid?

Foto: Ron Cantrell.

Han sto på Ordets klippegrunn, del 4

Han hadde ikke vært pastor så lange stunden, Charles Haddon Spurgeon, for menigheten i Waterbeach før han fikk en ny forespørsel. Denne gangen fra New Park Street-kirken i London.

Menigheten i New Park Street kunne se tilbake på en strålende fortid. I denne kirken var sannheten blitt forkynt, denne menighet hadde båret byrder og utstått lidelser for Kristi skyld. En av menighetens pastorer var den legendariske Benjamin Keach, som hadde stått i gapestokken fordi han forkynte evangeliet.

Kirken lå ikke langt fra Southwark bro i en del av Southwark som med tiden var blitt et lite tiltrekkende sted. Bygningen var oppført i en bedre tid for en menighet som den gang bestod av 1200 medlemmer. Nå talte menigheten 200, men det var sjelden mer enn 100 på møtene. De få som var igjen begynte å bli mismodige.

Prekestolen sto for tiden tom, og menighetens ledelse så seg om etter en som kunne være pastor for dem, og kunne fylle de 1100 tomme sitteplassene! En mann som hørte Spurgeon tale i Southwark ble så fascinert og grepet av det han hørte, at han måtte dele det han hadde opplevd med ledelsen i Park Street.

Det førte til at Spurgeon en novemberdag i 1853 fikk et brev med en invitasjon til å komme til London for å preke de nærmeste søndagene. Spurgeon trodde først brevet ikke var til ham, at det hele måtte bero på en misforståelse. Han skrev derfor et brev tilbake, der han forklarte at pastoren i Southwark bare var 19 år gammel!

Svaret han fikk var at menigheten i Park Street kjente til hans unge alder, og gjentok invitasjonen.

Spurgeon reiste inn til London og tok inn på et hotell. Der var det flere som spøkte med ham, da de fikk høre om hans ærende i storbyen. De fortalte ham om de mange store predikantene som hadde sin tjeneste i London, og understreket hvilken galskap det var for en ung mann fra landet med ikke så mye kunnskap å drømme om ta opp gjerningen ved siden av dem.

Spurgeon gikk til sengs med tungt hjerte. Men han fattet mot og talte fra Jak 1,17:

'All god gave og all fullkommen gave er ovenfra, og den kommer ned fra lysenes Far. Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge'.

Det var omlag 80 mennesker til stede. Hele uken hadde lederne i menigheten gått på husbesøk for å få folk til å komme på gudstjenesten. Blant dem som var der var en ung kvinne ved navn Susanna Thompson, som senere skulle bli Spurgeons kone.

De som kom ble svært begeistret over det de hørte, og må ha snakket om det, for på kveldsmøtet var det flere hundre tilstede.

(fortsettes)

President Obama bekrefter sin kristne tro og ber om økt forbønn for forfulgte kristne

På den 62. årlige bønnefrokosten i Washington torsdag, bekreftet president Obama sin tro på Jesus, og tok et sterkt standpunkt for religiøs frihet og oppmuntret til forbønn for fengslede kristne i Iran og Nord-Korea.

Også Førstedamen og visepresident Biden tok del i den tradisjonelle samlingen holdt i Washington Hilton,sammen med dignitærer som president Martelly fra Haiti og president Nishani fra Albania. Ansvarlige for årets bønnefrokost var republikaneren Janice Hahn fra California og republikaneren Louie Gohmert fra Texas. Den nasjonale bønnefrokosten ble i sin tid startet av nordmannen, Abraham Vereide.

Bethany Hamilton, en evangelikal kristen, som for en tid tilbake mistet den ene armen i forbindelse med et hai-angrep, leste lignelsen om Den barmhjertige samaritan og fra Efeserbrevet om hvor vid, lang, djup og høy Kristi kjærlighet er.

President Obama talte om hvor viktig tiden hans hadde vært i en menighet i Chicago for hans eget liv:

'Jeg er takknemlig ikke bare fordi jeg var fattig, og menigheten gav meg mat, mn fordi det ledet til noe mye mer. Det ledet meg til å omfavne Jesus Kristus som min Frelser og Herre. Det ledet meg til Michelle - mitt livs kjærlighet - og det har velsignet meg med to ekstraordinære døtre. Det ledet meg til en offentlig tjeneste. Og jo lenger jeg tjener, spesielt i tider av prøvelser og tvil, desto mer takknemlig er jeg for Guds veiledende hånd'.

Presidenten talte også tydelig mot menneskehandelen - 'det moderne slaveri, en grusomhet som vi sammen må bekjempe'.

Han fortalte også at han så frem til å møte pave Frans i Vatikanet neste måned:

'Hans budskap om å bry seg om de minste av de minste håper jeg vi alle omfavner'.

President Obama sa at han ble inspirert av pavens 'ord og handlinger, hans ydmykhet, hans barmhjertighet og hans vilje til å tjene kampen for sosial rettferd'.

Kinesisk misjonær savnet i Tibet

Kinesiske myndigheter mistenkes for å være delaktige i forsvinningsmysteriet i Tibet, etter at en kinesisk misjonær har vært savnet siden 5. januar.

Dong Chunhua, opprinnelig fra den kystprovinsen Shandoug, i det sørlige Kina, oppholdt seg i prefekturatet Xigaze i Tibet da han forsvant. Song Xinkuan, som arbeidet som misjonær sammen med Dong Chunhua, har fortalt ChinaAid News, at siste gangen familien til Dong var i stand til å kontakte ham var for en måned siden.

I følge Song Xinkuan dro Dong Chunhua til Tibet 1.juledag. Han dro da til Xigaze regionen i Tibet, og skal ha besøkt flere av regionens fylker. Fra Xigaze har han så beveget seg videre til prefekturatet Ngari, som grenser til Xinjiang provinsen i Kina. Her skal Dong Chunhua ha oppholdt seg en tid. Den siste personen som så ham møtte Dong Chunhua i fylket Yadong på grensen til India. Denne mannen var en misjonær fra Wenzhou, som ligger i den kinesiske kystprovinsen Zhejiang.

- Vi frykter for at han er blitt borte, sier Song Xinkuan, og legger til: - Vi vet ikke hvor det er blitt av ham, om han er blitt innbrakt av politiet eller er blitt arrestert. Dette er en stort tap for familien og for misjonsarbeidet i hele den tibetanske regionen.

Pastor Zhan Gang, som er visepresident for den kinesiske husmenighets alliansen, sier til ChinaAid News at alliansen har forsøkt å komme i kontakt med Dong Chunhua. De får ikke noe svar. Alliansen har også vært i kontakt med sikkerhetspolitiet i Ngari, men vakthavende der nektet å svare på noen spørsmål.

I følge Song Xinkuan arbeider disse misjonærene i Tibet med å forkynne evangeliet og bygge menigheter:

- De fleste som blir kristne i Tibet kommer fra Han-folket. Det er veldig få tibetanere som blir kristne. Dong reiser ofte djupt inn i Tibet for å forkynne evangeliet.

Han opplyser også at misjonærene som arbeider i Tibet ikke tilhører noen bestemt kirke. I Tibet finnes verken den regjeringsstyrte Tre-Selv-kirken eller Kinas kristne råd. Det finnes heller ingen kirke med noen organisatorisk struktur. Det finnes bare troende som er spredt rundt omkring.

Dong Chunhua er tidligere blitt arrestert av politiet. Huset hans er stadig blitt ransaket. Han har spredt evangeliet til mer enn 70 av Tibets fylker.

La oss huske ham i vår forbønn.

Nattverden som splittelsesfaktor

'Gjør dette til minne om meg', sa Jesus om det måltid som mer enn noe annet burde binde kristne sammen. Likevel er det ingenting som splitter mer enn synet på nattverden.

Og det er ikke bare forskjell i hvordan man tolker Jesu ord: 'Dette er min kropp', eller 'dette er mitt blod', men det handler også om hvem som får lov til å ta del i det.

Nå skulle man tro at de som står for den såkalte transsubstansiasjonen - det vil si at det skjer en forvandling av brødet og vinen, slik at det blir til Kristi kropp og blod, var enige og kunne ta del i Herrens måltid i sine respektive kirker - men så er ikke tilfelle.

Selv om Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke har nærmet seg hverandre de senere år - siden splittelsen i 1054 - er de langt fra enige når det gjelder nattverden.

Hør bare: Ortodokse er velkommen til nattverden i en romersk-katolsk kirke, men romersk-katolske kirke kan ikke ta del i nattverden i en ortodoks kirke. Men det er ikke så enkelt at en ortodoks kristen bare kan gå til nattverd i en romersk-katolsk kirke. Er man ortodoks må man søke sin biskop eller selveste patriarken om tillatelse til at han eller hun kan gå til nattverd i en romersk-katolsk kirke.

Om det er slik at det ikke finnes en romersk-katolsk kirke på stedet hvor man bor, men det finnes en ortodoks kirke der, så kan den som er romersk-katolsk kirke ved spesiell tillatelse fra sin biskop eller prest få gjøre dette. Men da må både den ortodokse og den romersk-katolske biskopen ha gitt sin tillatelse!

Det er mange årsaker til dette - ikke minst kirkepolitiske - men det skyldes også noe annet. Nemlig hva slags nattverdsbrød man bruker!

I de ortodokse kirkene brukes man syret brød, mens man i Den romersk-katolske kirken bruker usyret brød (oblater).

Verken Den ortodokse eller Den romersk-katolske kirke vil anerkjenne noen protestantisk kirkes nattverdfeiring, i hvert fall ikke de reformerte kirkenes nattverd. Det er på grunn av teologisk uenighet om hva nattverden er for noe. Det betyr i praksis at en ikke-ortodoks eller en ikke-katolikk ikke går til nattverd i våre kirker, eller at vi får lov til å delta i deres nattverdsfeiring. Vi møtes altså i hverandres kirker av og til, men vi kan ikke ta del i det måltidet Herren selv innstiftet. 

La oss be for Aase og Emanuel Minos

De siste dagene er jeg blitt så minnet om å be for Emanuel Minos, og hans kone.

Hele Norges evangelist, vi kunne kanskje si: hele Nordens Mr. Pinse, hedersmannen, Emanuel Minos, fortalte på sommerstevnet på Hedmarktoppen i fjor, at han har fått kreft med spredning. Hvordan det står til med ham i dag, vet jeg ikke - men kunne vi ikke bruke litt tid denne helgen til å løfte Emanuel og hans kone Aase, innfor Nådens trone. Be om styrke, visdom, legedom. Vi trenger dem begge i mange år til!

Jeg glemmer ikke 28.november i 1999. Da hadde May Sissel og jeg gleden av å ha Aase og Emanuel Minos, Ole B. Jarlvang og hans kone Marit som middagsgjester. Vi hadde invitert de to til å preke på et stevne i Raufoss kino. Hvilken ære å få lytte til disse Herrens vitner, og få snakke om det som lå oss på hjertet for den alvorlige tiden vi lever i. Noen år tidligere hadde Emanuel Minos kommet meg til hjelp i forbindelse med en krise jeg gikk igjennom som forkynner. Da fikk jeg komme hjem til Aase og Emanuel, og lette mitt hjerte, og fikk med god åndelig veiledning, som fikk avgjørende betydning for at jeg fortsatte å forkynne Guds ord.

Blir du med i det åndelige bærelaget for Aase og Emanuel Minos denne helgen?

Mens vi venter på fastetiden

VG kom med en god påminnelse i går. På førstesiden et stort oppslag om 'fastemat'.

For vi nærmer oss fastetiden i det hellige kirkeåret! Tenk om årets fastetid virkelig kunne bli det! En ny innvielsestid med Gud.En tid hvor man levde enklere, fikk bedre tid. Ja, det er mulig! Det handler om tre ting:

1. Prioritering. 2. Prioritering. 3. Prioritering.

Fastetiden setter fokus på det ene nødvendige: vårt forhold til Gud. Spørsmålet er jo om det forholdet har prioritering for oss eller ikke? Eller om Gud er den som får 'slumpen' - resten, av oss. Når alt annet har fått sitt?

Av og til må vi stille oss de litt ubehagelige spørsmålene. Noen trenger å senke skuldrene, og for dem vil fastetiden kunne bli et møte med Guds favnende kjærlighet, for de kan bruke tiden til å glede seg over Hans uendelige kjærlighet til oss. Andre trenger en påminnelse fra Den Hellige Ånd om områder av deres liv, hvor de rett og slett trenger å omvende seg!

Andre trenger hjelp til å forenkle livet, og fastetiden kan bli en god hjelp til å ta tak i livet sitt og gjøre noe med tidstyven. Få bedre tid til familie, venner, menighet.

La oss ta med oss ordene apostelen Paulus gav unggutten Timoteus:

'Øv deg heller i gudsfrykt' (1.Tim 4,7b)

Kristenliv handler om disippelliv og som en disippel av Jesus trenger vi øvelser. Fastetiden er en slik øvelse.

Han sto på Ordets klippegrunn, del 3

Han hadde ikke levd lenge som en kristen, Charles Haddon Spurgeon, før han følte en sterk trang etter å tjene sin nye Herre og Mester. Han begynte å dele ut traktater, han underviste på søndagsskolen.

Etter at han flyttet til Cambridge, sluttet han seg til en menighet der den da så berømte Robert Hall hadde vært pastor. Han ble medlem av legpredikantenes forening, og hjalp til med møter rundt om på den engelske landsbygda.

En kveld ble han bedt om å reise til landsbyen Teversham, sammen med en kristen bror. Mannen som skulle være med, hadde ikke lyst til å reise alene. Spurgeon på sin side var opprømt og glad for at han skulle få en anledning til å be en bønn eller kanskje lese noe fra Bibelen.

Men mannen ville det annerledes: 'Jeg håper du blir velsignet under din preken i kveld', bemerket han til sin venn mens de var underveis. 'Hva mener du?,' spurte Spurgeon forskrekket. 'Jeg har aldri prekt i hele mitt liv'. Mannen svarte at om han ikke preket, så ville det ikke bli noen preken denne kvelden.

Spurgeon forstod at det ikke var noen vei utenom. Han ropte til Gud om hjelp. På kjøkkenet på en gård talte han så til en håndfull mennesker over Peters ord: 'Derfor tilhører æren dere som tror'. (1.Pet 2,7)

Dette var Charles Haddon Spurgeons første prekentekst!

Folk så med forundring på den unge gutten, kledd i en jakke med nedhengende krage (se bildet),

- Hvor gammel er du? spurte en.

Etter at møtet var over dukket spørsmålet opp igjen.

- Hvor gammel er du?
- Mindre enn seksti.
- Ja, det skal være sant og visst at du er. Du er vel mindre enn seksten også!
- Det betyr vel ingenting hvor gammel jeg er. Hør på Herrens ord!

Den unge predikantens navn ble snart kjent i vide kretser. Han ble sterkt etterspurt i landsbyene rundt Cambridge.

18 år gammel ble han kalt til pastor for første gang. Det skjedde i 1851. Det dreide seg om en liten menighet i Waterbeacg, i Essex. Han tok imot kallet og straks begynte folk å komme for å lytte til den unge forkynneren.

(fortsettes)

Han sto på Ordets klippegrunn, del 2

Det er i denne elva - River Lark i Isleham - at Charles Haddon Spurgeon lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro - 3.mai 1850.

Spurgeon kom fra en familie hvis foreldre og forfedre var kongregasjonalister. Han kom fra en slekt hvor forfedrene i mange slektsledd hadde bodd i Nederland. Herfra ble de fordrevet under forfølgelsene i det 16.århundre. I århundret som fulgte skjedde det at Job Spurgeon i tretten uker ble innesperret i Chelmford fengsel på grunn av samvittighetsspørsmål. Far til Charles Haddon Spurgeon var presten John Spurgeon, en alvorlig og rettskaffen mann. Også moren omtales som en gudfryktig person. Spurgeons bestefar var også prest. Han var kjent som en original og var kjapp i replikken:

'Charles, jeg har ikke noe annet å gi deg i arv enn gikten min, men den skal du til gjengjeld få mye av', pleide han å si til sønnesønnen. Og ordene var sanne. Gjennom store deler av livet skulle Charles Haddon Spurgeon slite med kronisk sykdom. Det samme skulle hans kone.

Det var etter grundig lesning av Det nye testamente at Charles Haddon Spurgeon ble overbevist om troendes dåp. Faren la ikke noe hinder for at dette kunne skje, og fredag 3.mai 1850 gikk Charles fra Newmarket, hvor han da var hjelpelærer, til fergestedet ved Isleham. Her ble han døpt av en pastor Cantlow.

Charles Haddon Spurgeon beskriver denne dagen slik, i sin dagbok. Her følger min oversettelse:

'3 Mai: Min mors fødselsdag. Må himmelens sol skinne på henne, og fornye henne, slik den allerede har gjort med den naturlige verden i dag. Startet å gå sammen med Herr Cantlow i dag klokka elleve. Vi nådde frem til Isleham klokka 13.00. På ettermiddagen var jeg så priviligert at jeg fikk følge min Herre, og bli begravd med Ham i dåpen. Velsignede elv. Velsignede symbol for min død for hele verden. Må jeg heretter bare leve for Jesus alene! Ta imot kroppen og sjelen min, som et fattig offer, bind meg til Deg, i Din styrke hengir jeg meg til tjenesten for Deg ...' (Lewis Drummond: Spurgeon - Prince of Preachers. Kregel Publications, Grand Rapids, MI 1992, side 142)

(fortsettes)

Arbeider med bønneguide for Israel og Midt-Østen

For tiden arbeider jeg med et manus til en ny bok. Denne gangen en bønneguide for Israel. Jeg ønsker at boken skal være en praktisk bønneguide, som kan hjelpe forbedere til å be for Israels land og folk, og for landene og folkene i Midt-Østen.

En slik bønneguide har ikke vært utgitt på norsk før.

Be gjerne for meg i skriveprosessen. Det trenger jeg! Det er mye som skal tilrettelegges før boken endelig kan trykkes og distribueres. Takket være gode kontakter med bønnefolket - både i Israel og i landene omkring gjennom mange år - vil vi forhåpentligvis lykkes med å gi et innsyn i de utfordringene Israel og Midt-Østen står overfor i dag og i årene som kommer.

Gjennom praktiske kjærlighetshandlinger vinnes folk i Boston for evangeliet

Det skjer noe i Boston! Etter mange feilslåtte forsøk på å nå storbyen med evangeliet, ser man resultater.

Kristne fra sørstatene og andre områder av USA har strømmet inn til Boston i årtider, for å forsøke å gjøre noe med det faktum at Boston har det laveste antall kirkebesøkende i hele Amerika. Her finnes det kun 11 prosent evangelikale kristne, sammenlignet med mer enn 50 prosent i sørstatene. Joe Souza, som er pastor i Boston med brasiliansk bakgrunn, sier til sier til CBN News at 'bare tre prosent av befolkningen i den indre delen av Boston kjenner Jesus som sin personlige Frelser'.

Men befolkningen i Boston er skeptiske til at folk utenbys fra kommer for å plante menigheter i byen og distriktet deres.

Pastor Matt Chewning har fått merke denne skepsisen på kroppen. Han og familien flyttet for en tid siden inn i drabantbyen Beverly, som er en del av byen Boston. Matt Chewning forteller: 'En dag sa en av de gutta som vi har forsøkt å leie et hus av til min kone: Hva er det mannen din driver med? Kona mi svarte at vi var kommet for å starte en menighet. Da sa mannen: Hvorfor kommer dere hit for å starte en menighet, tror dere at vi er hedninger?'

Folk i Boston liker dårlig at folk kommer for å være der en kort tid, plante en menighet, for så å reise derfra igjen. Det er nok også årsaken til at veldig få har sluttet seg til de mange menighetsplantingene de siste årene. Hundrevis av nystartede menigheter er blitt lagt ned de siste årene.

'Vi har hatt en feilmargin på 87 prosent', sier pastor Souza og viser til de mange feilslåtte menighetsplantingsprosjektene hans samarbeidspartnere har stått for. Deres mål har vært å nå brasilianere bosatt i Boston.

Donuts og tjeneste
Men nå er noe i ferd med å endres! En ny generasjon kommer til syne og snur alt opp ned! De bringer med seg en holdning av 'alt eller ingenting', de slår seg ned i nabolaget og blir gode naboer og venner med de som bor der.

De er ikke interessert i bare å drive sin virksomhet inne i en kirkebygning.

'Tjene kan vi like så godt gjøre der hvor det selges smultringer eller på Starbucks, så lenge du kan være et virkelig menneske', sier Boe Ellis, som er en av lederne for den nye generasjonen menighetsplantere.

Han mener at hemmeligheten til å nå det store antallet kirkefremmede i Boston, handler om å tale ved å tjene, ikke ved å preke. De går derfor inn i nabolagene for å se hva de kan gjøre av praktiske gjerninger, og dermed nå menneskene i Boston hvor de lever sine liv.

De ønsker å plante liv, ikke bare kirker.

Derfor har de også bestemt seg for å bli boende her, ikke bare på kortsiktig basis, men resten av livet.

Det utgjør den store forskjellen. Folk undrer seg over dette, og spør: Når skal dere reise igjen? For det er hva de har vært vant med at andre menighetsplantere gjør. Men disse blir, og folk får tiltro til dem. Gjennom sine liv viser de i praksis hvem Jesus er.

Han sto på Ordets klippegrunn, del 1

 I år er det ganske nøyaktig 180 år siden Charles Haddon Spurgeon (bildet), ble født. I forbindelse med jubileet vil jeg publisere en artikkelserie her på bloggen, som gir noen biografiske opplysninger om mannen som er blitt kalt 'Predikantenes fyrste'.                     

Noen tall kan være til hjelp for å forstå hvilken enorm betydning denne pastoren hadde: Det er anslått at han i sin samtid preket til 10 millioner mennesker! Hans prekener ble trykket i 25.000 eksemplarer uke i 1865. Disse ble oversatt til 25 språk. Spurgeon bygget Metropolitan Tabernacle opp til en forsamling på over 6000 døpte medlemmer, og la til godt over 14.000 medlemmer de 38 årene han tjenestegjorde i London. Forbløffende 3561 prekener er bevart i 63 bind.

Da Spurgeon døde 31.januar 1892 kom 60.000 mennesker for å vise ham den siste ære i løpet av de tre dagene kroppen hans lå på parade i Metropolitan Tabernacle. Et over tre kilometer langt følge fulgte båren hans fra Metropolitan Tabernacle, som har adresse Elephant and Castle til kirkegården ved Upper Norwood, og 100.000 stod langs veien. London sør for Themsen var i sorg - flaggene vaiet på halv stang, og butikker og puber var stengt.

I sin levetid hadde han satt tydelig spor etter seg. Metropolitan Tabernacle er fremdeles en livskraftig baptistmenighet midt i hjertet av London.

Han ble født 19.juni 1834 i Kelvedon i Essex. 15 år gammel ble han omvendt. Det skjedde 6.januar 1850, i et gammelt metodistkapell i Colhester. Der 'åpnet Gud hans hjerte for frelsens budskap', for å bruke hans egne ord. Teksten som grep ham slik denne kvelden var Jes 45,22:

'Vend dere til Meg, og bli frelst, alle jordens ender! For Jeg er Gud, og det er ingen annen'. 

(fortsettes)

Bøtelagt for å ha holdt høsttakkefest

Fra våre venner blant de uregistrerte baptistene i Kasakhstan, har vi fått innsyn i saken mot Vladimir Ilitsj Pestryakov.

I september i fjor ble en spesiell høsttakkefest holdt i baptistmenigheten i Kokshetau (bildet), i Akmola regionen i Kasakhstan. Den ble brått avbrutt da representanter fra innenriksdepartementets spesialavdeling for bekjempelse av terrorisme, stormet menighetslokalet.

Folkene fra denne spesialavdelingen opptrådte svært truende, de ropte og skrek, og forsøkte å fotografere de som var tilstede på gudstjenesten. Syv av de som var tilstede under gudstjenesten ble utsatt for et knallhardt avhør.

Vladimir Ilyich Pestryakov, Olga Efimovna Pestryakova, Vasil Sarsenbaevich Khayrulina, Vladimir Petrovich Skumbina, og Zhanara Uskenbaevnu Kalieva, ble senere på året innbrakt til avhør hos Kontoret for religiøse affærer i Akmola regionen. De ble forelagt en protokoll hvor det vises til at de har forbrutt seg på kasakhisk lov.

23. januar i år ble så Vladimir Ilitsj Pestryakov ilagt en bot for å ha forbrutt kasakhisk lov ved 'å holde et møte for å dekke åndelige behov, studere Bibelen og utføre en baptistisk gudstjeneste'. Boten ilegges Pestryakov fordi han eide huset hvor gudstjenesten ble holdt.

Boten er på 185.200 tenge eller drøyt 7.400 norske kroner, hvilket er svært mye i Kasakhstan.