Kristne i Jemen har gått under jorda

De få kristne som befinner seg i det krigsherjede Jemen er gått under jorda. Biskop Paul Hinder har fortalt til Vatikan-radioen at menigheten han har ansvaret for, samles til gudstjenester og bønn i kjelleren i et hus i byen Sanaa. Det samme skjer andre steder i landet.

Det er rundt 4000 katolikker i Jemen og alle disse er utlendinger, og de er spesielt utsatt i den spente situasjonen som landet nå opplever. De fleste av disse er fra India. Det er stor fare for kidnappinger.

Men de det er aller verst for er jemenittiske borgere som er blitt kristne. De trenger spesielt våre forbønner akkurat nå. For muslimer som har forlatt sin tro og som er blitt kristne er situasjonen i Jemen nå livsfarlig.

Mange sivilister har også kommet mellom ilden fra de ulike gruppene som nå kjemper mot hverandre, og har mistet livet. Tapstallene skal være store.

Valg, valg, valg. Del 1

Denne historien - fortalt av Peter Hoover og oversatt av meg - begynner i et moraviansk fellesskap kalt Salem i North Carolina. På slutten av 1700-tallet følte ikke alle brødrene og søstrene som oppholdt seg riktig komfortable.

Faktum er at flere av dem følte seg ganske så sorgtunge. Fokuseringen på Jesus, den gode orden, den broderlige enheten som fellesskapet i Salem var kjent for, var byttet ut med grådighet, verdslighet og alle slags kjødelige ting. Så tre av familiene som bodde her bestemte seg for å reise herfra og dra nordover, i håp om å finne et mer stabilt, mer åndelig, fellesskap  - aller helst i Lancaster County i Pennsylvania.

De tre familiene som dro herfra var Jacob og Sussanah (Ruth) Wildfang, Nicolaus og Anna Maria (Lebenguth) Sararas og Johannes og Sarah (Sararas) Lebenguth. Barna til de to sistnevnte ekteparene var dobbelt søskenbarn. (Johannes - som var sønn av Jacob og Margaretha Lebenguth ble skalpert av indianere i Tulupehocken i Pennsylvania våren 1758). De pakket alt de fikk plass til i de tunge, tyske vognene, og de dro ut med hestene sine opp Tuscarona Trail via Virgina til Pennsylvania.

I flere år levde de blant Mennoniter, Amish og Brethren i Lancaster County, og de likte seg godt. Etter en tid fikk de opplæring i den kristne tro, og ble døpt på bekjennelsen av denne troen og ble en del av mennonitenes fellesskap. Men landsbygda i Lancaster county var blitt trang, det bodde etter hvert mange her, og prisene var høye, så i 1802, pakket de tre familiene sakene sine nok en gang og fortsatte nordover. De krysset Niagara og reiste rundt den store Beverly Swamp, til de fant et vakkert sted på østbredden av Storelva til et sted som nå kalles Freeport, som er en del av storbyen Kitchner i Ontario, Canada.

Omlag 50 år senere, på en helt annen kant av verden, begynner en ung mann med mange utfordringer i livet, å tenke på emigrasjon. Hans navn er Peter Sauder. Han har vokst opp i et gudfryktig, anabaptistisk hjem.

(fortsettes)

Massedestruksjon av kristne graver i Mosul

Det ser ut til at alle spor etter kristne i Irak skal utslettes. Terrorgruppen IS gyver nå løs på kristne graver i Mosul og knuser alle gravminner og tilintetgjør dem fullstendig.

Det er snakk om en massedestruering av graver. Bilder fra disse gravskjendingene ble offentliggjort torsdag denne uken.

Bildene har sjokkert kristne irakere som nå har flyktet fra sine hjem. De har etter hvert blitt vant med at deres kirker og deres hjem er blitt ødelagt, men frem til nå er kirkegårdene blitt spart. Så er ikke tilfelle lenger. Kristne skal ikke en gang få hvile i sine graver. Minnet om dem skal slettes helt ut.

Å tegne seg med korsets tegn

Hver morgen og hver kveld tegner jeg meg med korsets tegn. Det er det første og det siste jeg gjør når jeg står opp, og når jeg legger meg for å sove. Jeg gjør det også ved ulike andre anledninger, for eksempel under gudstjenesten og ved brødsbrytelsen og etter Trosbekjennelsen. Det er for meg både en bønn og en bekjennelse. For meg er det et tegn på anerkjennelsen av Kristi nærvær. Det symboliserer Kristi lidelse, korsfestelse og oppstandelse - for vår frelse.

Det minner meg også om at jeg er kalt til å følge Kristus. I Hans fotspor. At jeg hører Ham til. Det hjelper oss til å leve i Kristi lidelsessamfunn. Det hjelper oss også til å ha korset rett foran våre øyne. Korsets tegn hjelper oss også oppnå styrke i vår kamp mot det onde, og mot djevelen. Det hjelper oss til å vende vårt sinn mot Kristus.

Hold tommel mot pekefinger og langfinger. Dette symboliserer Den treenige Gud. De to andre legges mot innsiden av hånden vår. De to symboliserer Kristi to naturer. Han er både Gud og menneske. Med de tre fingrene berører du først din panne, så ned til ditt hjerte, så berører du høyre skulder, og så over til venstre og så tilbake til ditt hjerte. Mens vi gjør dette kan vi for eksempel si høyt eller inne i oss:

'Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd', eller en annen kort bønn. Det hender jeg ber den såkalte vandrerbønnen: 'Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede Deg'.

Sør-koreansk pastor arrestert i Nord-Korea anklaget for spionasje

En sør-koreansk presbyteriansk pastor er arrestert anklaget for spionasje i Nord-Korea. Pastor Kim Gi (bildet) ble arrestert i forbindelse med en reise ham foretok til Nord-Korea med humanitær hjelp.

Arrestasjonen fant sted i fjor, men identiteten på den arresterte er først blitt kjent nå! Også en annen sør-koreaner ble arrestert i fjor, og først nå er dennes identitet brakt på bane. Hans navn er Choe Chun Gil. Noe mer enn navnet vet man foreløpig ikke.

Pastor Gi har brukt mye av de siste 13 årene til å hjelpe nord-koreanske avhoppere i Kina. Arrestasjonen av pastor Gi skal ha funnet sted i den kinesiske grensebyen Dandong. Da hadde han med seg symaskiner, og utstyr for blant annet å lage nudler.

Det presbyterianske kirkesamfunnet i Sør-Korea har nå formelt henvendt seg til de nord-koreanske myndighetene og bedt om at de løslater pastor Gi.

La oss huske ham, hans familie og hans menighet i våre forbønner.

En fars tårer

'Faren i fortellingen om den bortkomne sønnen led forferdelig. Han så sin yngste sønn som ga seg i vei og visste hvilke skuffelser, motganger og ydmykelser som han skulle møte.

Han så sin eldste sønn bli arg og bitter, men kunne ikke gi ham ømhet og støtte.

En stor del av livet hadde faren brukt på å vente. Han kunne ikke tvinge sin yngste sønn til å komme hjem eller den eldste sønnen til å legge fra seg sin bitterhet. Det var bare de selv som kunne ta initiativet til å komme hjem.

Iløpet av disse lange årene preget av å vente gråt faren mange tårer og døde til stadighet. Han ble tom innvendig av lidelsen. Men savnet skapte et hjem til å ønske sønnene velkommen til når det ble tid for dem til å vende hjem.

Vi er kalt til å være som denne faren'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Stor høring om forfølgelsen av evangeliske kristne i Ukraina

28. april står Mission Eurasia (tidligere Russian Ministries) og Baptist Missionary Society som vertskap for en stor høring i London (bildet). Hensikten er å samle europeiske kristenledere for å sette fokus på det som skjer i Ukraina.

Tema for høringen er: 'Fokus Ukraina - kristen solidaritet, religiøs frihet og humanitær hjelp i en krisetid'.

Invitasjonen er sendt til menighetsledere i ukrainske, russiske og europeiske menigheter.

Siden opprøret på Maidan plassen i Kiev tok til i november 2013, har volden eskalert og spredt seg til det østlige Ukraina, med omfattende forfølgelse, ikke minst mot evangeliske kristne, fra pro-russiske separatister. 1,5 millioner mennesker er blitt internflyktninger, mer enn 6.000 mennesker er drept. Det er de offisielle tallene. Uoffisielle tall tyder på at tapstallene kan være så mye som ti ganger høyere. I tillegg til dette har det oppstått en djup splittelse i Kristi kropp. Det er et stort behov for forsoning.

David Kerrigan, som er generalsekretær for Baptist Missionary Society, sier det slik:

'En prioritert del av vårt misjonsarbeid handler om å beskytte kristne som lider på grunn av forfølgelse, uansett hvor den finner sted i verden. Og nå skjer forfølgelsen her, spesielt mot protestantiske kristne, inkludert baptister. Disse menighetsfellesskapene har kommet under et voldsomt press, noen har fått sine menighetsbygg ødelagt og det er blitt svært vanskelig for dem å samles til gudstjenester. Det er så absolutt grunnlag for å komme sammen for å drøfte spørsmål vedrørende religionsfriheten'.

15 årig kristen døde av brannskadene

Tirsdag skrev jeg om 15 år gamle Nauman Masih (bildet), som ble påtent fredag i den pakistanske byen Lahore, av maskerte gjerningsmenn ene og alene fordi han var en kristen.

Natt til i går døde han på sykehuset av skadene han pådro seg.

Gjerningsmennene hadde stanset Nauman for å spørre ham om hvilken religion han tilhørte. Da han svarte at han var en kristen, hadde de banket ham opp. I det Nauman forsøkte å rømme fra stedet, helte de bensin over ham og tente på. Nauman rullet seg i sanden, for å slukke ilden, men ble hardt skadet.

I går sovnet den unge gutten stille inn.  La oss fortsette å be for hans etterlatte. Moren sitter nå igjen alene, etter at hennes mann døde tidligere i år. Og la oss huske på de kristne i Pakistan som opplever tøffe tider.

Nauman begraves i dag.

Brennende av kjærlighet

'Ofte er vi strengt opptatt av spørsmålet: Hvordan skal vi kunne være vitner for Jesus? Hva skal vi si eller gjøre for å få mennesker til å ta imot den kjærlighet som Gud tilbyr dem?'

Spørsmålet uttrykker mer frykt enn kjærlighet-

Jesus har vist oss hvordan vi kan vitne. Han var så fylt av Guds kjærlighet, så omsluttet av Guds vilje, så brennende av kjærlighet til Guds rike at Han ikke kunne la være å vitne. Hvor Han enn gikk og hvem Han enn møtte, utgikk det kraft fra Ham, slik at alle som rørte ved Ham ble helbredet.

'Og alle i mengden prøvde å få røre ved ham, for det gikk ut fra ham en kraft som helbredet alle'. (Luk 6,19)

Om vi vil være vitner lik Jesus skal vi bare etterstrebe å være så tent av Guds kjærlighet som Jesus var'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Vår tid trenger profetiske forbedere som Anna, del 3

Her er tredje del av undervisningen til James Goll om Anna, Fanuels datter, og hennes profetiske forbønnstjeneste:

Herren søker etter et 'Anna-kompani' i våre dager, forbedere som vil be seg igjennom løftene om elskede Herre og Messias andre komme. Hvem vil bane vei for Herrens komme? Nye rekrutter er ønsket og Den Hellige Ånd sender ut invitasjoner i dag. Har du signert og returnert dem i dag?

Mange av de største forbederne i vår tid har vært kvinner. Deres sensitivitet i ånden, deres lidenskap for det som har med Gud å gjøre, den beredskapen de viser i hvilken de hengir sine hjerter for å begjære det som hører Ham til, gjør at kvinner posisjonerer seg for dette store kallet. Det var en kvinne som ved en profetisk handling forberedte Kristus for Hans begravelse ved å salve Ham. Det var kvinnene som forble ved korset, når resten av disiplene flyktet. Og det var kvinner som var de første til å proklamere: 'Han er oppstanden!'

Men i bunn og grunn handler det jo ikke om vi er mann eller kvinne. For å bli en del av dette 'Anna-kompaniet', er alt du trenger en voksende overbevisning om Guds hensikter og en lengsel etter å be seg igjennom Guds løfter til de går i oppfyllelse. 

I vår dag og i vår tid drar Den Hellige Ånd mennesker sammen som vil stå forent sammen i en forsamling, i en by eller region. Gud kaller mennesker til å finne hverandre som bønnepartnere. Han kaller lederne sammen i et område til å stå sammen og kjempe. Han kaller hele Kristi kropp til å ta hverandres hender og kollektivt ta vår plass inntil løftene om en stor, endetids vekkelse for vår generasjon finner sted. 

Måtte menigheten reise seg, riste av oss søvnen og rope ut, inntil våre øyne, lik Annas for to tusen år siden, skuet Kristus.

(fortsettes)

Tony Campolo stiller seg i bresjen for å fronte Hillary Clinton som den neste presidenten av USA

Tony Campolo (bildet), baptisten, sosiologen, forkjemperen for sosiale rettigheter, fronter nå Hillary Clinton som presidentkandidat. I en artikkel skriver han at han gjerne stiller seg til disposisjon for å samle evangelikale kristne i en organisasjon for å gi henne moralsk støtte.

Nå var Tony Campolo en av rådgiverne til president Bill Clinton, men han presiserer at det ikke er årsaken til at han nå går ut med sin støtteerklæring til hans kone.

Årsaken er Hillary Clintons sosiale engasjement. Tony Campolo, som er en tydelig 'ja-til-livet' aktivist, trekker fram at hun 'er en av få kandidater på den politiske arena som har en plan for hvordan man kan få ned antall aborter med minst 50 prosent. Hun peker på at 70 prosent av de som tar abort gjør det av økonomiske årsaker, ikke fordi de vil velge bort livet til det ufødte barnet'. Campolo mener at Hillary Clinton vil sørge for å bedre disse kvinnenes kår og sikre deres rettigheter til å beholde jobben, selv om de går gravide.

Campolo trekker også frem at Hillary Clinton har vist seg å være en trofast kone, selv etter mannens fall, hun har utmerket seg i utenrikspolitiske spørsmål og hun er en hengiven kristen. Gjennom media er det kjent at Hillary Clinton alltid går med en Bibel i vesken, men Campolo trekker også frem at som senator var hun en av de mest trofaste til å komme til de ukentlige bønnemøtene i Senatet. En preken av Martin Luther King jr. gjorde et uutslettelig inntrykk på henne i hennes oppvekst, og har vært med på å forme hennes kristne tro. En ungdomspastor i metodistkirken hun tilhørte fikk også avgjørende betydning, ikke minst på grunn av den bibelstudiegruppen han ledet.

Det er tid for å fornye den frikirkelige gudstjenesten

For tre år siden skapte Sigfrid Deminger store bølger og en svært følelsesladet debatt med et innlegg i den svenske avisen Dagen. Han hevdet at frikirkenes tid var over. Det var tid for å pakke sammen teltene og montere ned talerstolene.

Reaksjonene uteble heller ikke på bloggen og på min Facebook side når jeg refererte til Demingers uttalelser. Så ille som Deminger ville ha det til, kunne det umulig være. En av årsakene til at Demingers kritikk av frikirkeligheten sved så skikkelig, var at han ikke er noen hvemsomhelst i svensk frikirkelighet, selv om navnet er nesten ukjent her i Norge.

Når følger 11 svenske forfattere opp med en bok med samme tema. De 11 er forsamlingsarbeidere og frikirketeologer, og de reiser en rekke svært relevante problemstillinger, ikke minst rundt selve gudstjenestfeiringen. Jeg skulle ønske vi hadde fått samme debatt her i Norge også. Problemstillingene de 11 reiser er ikke mindre relevante her til lands. La meg gi deg en liten smakebit av hva de skriver:

'Om någon hade frågat oss för tio år sedan: ”Vem är gudstjänsten egentligen till för?”, så hade de flesta av oss nog svarat: Gudstjänsten är framför allt till för den som ännu inte tror. Vi arbetade med sökargudstjänster som innehöll predikoteman och drama anpassat för de kyrkovana. Men är gudstjänsten i först­a hand ett skyltfönster för en ”tänkt konsument”? Vi kan inte längre se det så.

Gudstjänsten är inte främst ett skyltfönster, där målet är att allt ska bli relevant för ”någon annan”. Riktningen i gudstjänsten måste alltid vara mot Gud. Den Gud som kallar oss till sig och samtidigt sänder ut oss i världen i Guds mission.

Vår stora utmaning som frikyrkor i dag är att skapa en gudstjänst som både tål att upprepas söndag efter söndag, och som riktar oss mot Gud. Då blir gudstjänsten på ett självklart sätt intressant för alla männi­skor'.

Du kan lese hele artikkelen her: http://www.dagen.se/debatt/dags-att-f%C3%B6rnya-den-frikyrkliga-gudstj%C3%A4nsten-1.350588

Jonathan Cahn skal tale i FN på fredag om folkemordet på kristne i Midt-Østen

Forfatteren av bestselgerne: 'Profetien' (The Harbinger) og 'Shemitahens mysterium', begge utgitt på Hermon forlag, skal fredag tale i FN bygningen i New York.

Jonathan Cahn (bildet), som er en Jesus-troende rabbiner, skal delta i panelsamtale hvor temaet er de store utfordringene som forfølgelsen av kristne utgjør i dag.

Selv om forfølgelsen av kristne får stadig mer media-oppmerksomhet, ignoreres den av regjeringene i de store nasjonene. President Obamas talsmann, Josh Earnest, kunne for eksempel ikke omtale henrettelsen av de 20 kopterne og en mann fra Chad i Libya, som drap begått mot kristne, men mot 'egyptiske borgere'.

Jonathan Chan vil i sitt innlegg førstkommende fredag snakke om forfølgelsen av kristne i en rekke land og vil appellere til FN om ikke å sitte stille, men engasjere seg i denne saken. Konferansen i FN bygningen har tittelen: 'Ikke fred, men sverd'.

Både Jonathan Chan og Franklin Graham har den siste tiden advart om at det vi ser av forfølgelse av kristne bare er en forsmak på det som kommer.

Målet med konferansen i FN bygningen fredag er blant annet å forstå den trusselen jihadister utgjør mot kristne og jøder i vår tid. Chan og andre mener at det pågår et folkemord på kristne.

La oss huske ham i våre forbønner på fredag.

15 åring påtent i Lahore i Pakistan fordi han var en kristen

En 15 år gammel gutt ble påtent i Lahore i Pakistan fredag ene og alene fordi han sa han var en kristen.

Nauman Masih (bildet), har fortalt at to menn kom til ham og stilte ham spørsmål om religion. Når han fortalte at han var en kristen, slo de ham, og i det han forsøkte å rømme kastet de bensin på ham, og tente på.

Det er Mehwish Bhatti, som arbeider for The Brittish Pakistani Christian Association som forteller dette til den kristne nettavisen Christian Today.

Den unge gutten var i ferd med å utdanne seg som skredder og var på vei til jobben når angrepet fant sted.

De som angrep ham sjikanerte også hans mor og søster, i det de ropte ukvemsord om dem. Etter at klærne til 15 åringen hadde tatt fyr, klarte han å slukke ilden ved å rulle seg i sanden. Flere kom ham til unnsetning og forsøkte å slukke ilden ved hjelp av sand. 15 åringen besvimte og etter en stund kom en sykebil og fraktet han til nærmeste sykehus.

Han blir nå behandlet ved Mayo sykehuset i Lahore, og får best mulig behandling der. Mennene som angrep ham var maskerte, og det er lite sannsynlig at politiet vil finne dem. 15 åringens far døde for kort tid siden.

La oss huske ham og denne hardt rammede familien i våre forbønner.

Til minne om ham som lærte meg om Guds vennskap

11. april ville Brent Rue (bildet), ha fylt 70 år om han fortsatt hadde levd, men Brent gikk hjem til Herren, som han elsket så høyt, 20.mai 1993, bare 48 år gammel. Kreftsykdommen satte punktum for levd liv her på jorden.

På grunn av at jeg har vært bortreist i helgen fikk jeg ikke anledning til å skrive om Brent lørdag, men jeg vil så gjerne få benytte denne anledningen til nok en gang å få uttrykke min store takknemlighet for det Brent Rue fikk bety for mitt eget åndelige liv.

Hans undervisning om det djupe vennskapet som kan utvikles når man søker Gud for Hans ansikt, og ikke først og fremst for Hans hånd - Hans gjerninger - var livsforvandlende. Denne høyreiste amerikaneren, som hadde fått et radikalt møte med Jesus i 1973, året etter at jeg selv møtte Frelseren, bar med seg en ekthet som jeg sjelden hadde sett hos andre. Det var tydelig at Brent var Jesu venn. Jeg husker han sa: 'Jeg gjør ikke så mye for tiden, men jeg går lange turer alene, og da er jeg sammen med Jesus. Da er det Han og meg'.

Jeg tenkte: Slik vil jeg også leve.

Jeg vil også ha dette vennskapsforholdet til Jesus. Hvordan ble man venn med Jesus? Hvordan pleide man et slikt vennskap? For meg ble dette et altoppslukende spørsmål som jeg måtte finne svar på. Brent Rue ble en trygg åndelig veileder.

Det er godt å ha gode rollemodeller. Vi trenger mennesker som kroppsliggjør evangeliet. Som går foran. Viser hvordan det er mulig å leve. Så må vi selvsagt velge vår vei, følge det kallet Gud har for oss. Likevel kan de ved sitt levde liv inspirere oss andre til å ta vår tro mer på alvor, gjøre våre valg, være villig til å ofre, forsake og følge Jesus.

Jeg liker godt slike radikale kristne som Brent Rue var. Fra dag en - etter å ha hørt Billy Graham på TV - gav denne mannen med irske røtter sitt liv til Jesus 100 prosent. Så rike vi hadde vært om Brent hadde fått tjene Gud gjennom Vineyard bevegelsen fortsatt. En ting er i hvert fall sikkert - himmelen ble enda rikere når Brent kom hjem til vennen fremfor noen venn: Jesus.

Gi meg i dag min daglige stillhet

Jeg er helt avhengig av stillheten! Den er ikke selvsagt. Hverdagene våre er så fylt med lyder og synsinntrykk. Derfor ber jeg ofte: Gud, gi meg i dag min daglige stillhet.

I 1.Kong 19 kan vi lese at profeten Elia befinner seg oppe på Horeb-fjellet. Der møter han Gud, og forfatteren av 1.Kongebok beskriver dette møtet slik:

'Gå og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi! Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden - lyden av skjør stillhet'. (1.Kong 19,11-12)

'Lyden av skjør stillhet ...'

Det er i den Gud er å finne.

På vei hjem fra Porsgrunn i går hvor jeg hadde hatt bønneseminar i Porsgrunn baptistmenighet, tok vi omveien om Stavern på vei hjem. Skjønt 'omvei'. Skjærgårdslandskapet i Stavern er på mange måter blitt May Sissel og meg sitt spesielle sted. Å stå der oppe og se ut over havet, gir meg masse energi. For en som er født og oppvokst i det rolige 'innlandshavet', det åpne landskapet her hvor vi bor, er det noe eget å se og kjenne hav og brenninger. Her anger det annerledes.

Alt har sin begynnelse i stillheten. Guds skapende ord gikk ut fra stillheten. Biskop emeritus, Martin Lönnebo, har skrevet følgende: 'Å, Hellige Taushet, du er havet omkring Guds trone, det evig hvilende og lyttende'.

Derfor er djup stillhet den absolutte forutsetning for all Guds-erfaring. Stillheten er en betingelse for å kunne be riktig. Og stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. Det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 40 år.

Hjalmar Ekström, den kontemplative skomakeren i Helsingborg, har skrevet følgende:

'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

'Å be er ikke å snakke,' sier Ekman P.C Tam, som er åndelig veileder ved Tao Fong Shan kristne senter i Hong Kong, og legger til: 'Å be er simpelthen å være, å være til stede i stillhet sammen med Gud, i Hans stillhet. Gud taler taushetens språk. Stillhet er Guds ord som venter på vår oppmerksomhet og vår respons'.

En av vår tids komtemplative forfattere, Anthony de Millo, forteller følgende historie i boken 'The Prayer of the Frog':

'Det var en gammel mann som alltid satte seg på bakerste benk i kirken. Hver gang satt han i over en time. Kirkens pastor tenkte at den gamle mannen sannsynligvis satt og ba. Etter mange dager gikk pastoren til slutt bort til mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham:                        

- Hva sa Gud til deg?
- Gud sa ingen ting. Gud bare lyttet.
- Hva sa du til Gud da?
- Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet.

Dette stemmer godt overens med Salme 42,8:

'Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall'.

Foto: May Sissel Hansen

Svar på bønn: IS løslot 260 yazidier - de fleste gamle og barn

I følge general Hiwa Abdullah, en kurdisk pershmerga offiser, med tilholdssted i den nordlige irakiske byen Kirkuk, skal IS onsdag i forrige uke ha løslatt 216 Yazidier. De fleste av dem er gamle mennesker og barn. Helsen deres er dårlig, og de bærer tydelig preg av å ha blitt mishandlet og neglisjert.

IS har ikke oppgitt noen grunn for at disse skulle slippe fri. De ble alle tatt til fange ved Sinjar-fjellet i den nordlige delen av Irak. Titusener av mennesker flyktet fra dette stedet i august i fjor da IS inntok byen Sinjar.

Jeg tror at en av årsakene til at disse menneskene på mirakuløst vis er satt fri er på grunn av forbønn. Mange kristne har bedt spesielt om dette.

40 av barna som er blitt løslatt er blitt overflyttet til Erbil, hovedstaden i den autonome kurdiske regionen, for å få behandling der.

Det er andre gangen at den grusomme terrorgruppen IS løslater mennesker som har sittet i deres fangenskap. Første gangen det skjedde var i januar, hvor også 200 ble satt fri, de fleste gamle og syke.

La oss fortsette å be om at de som sitter i IS fangenskap blir satt fri.

Stor oppslutning om bønneseminaret i Porsgrunn baptistmenighet

Når disse linjene skrives er vi nettopp kommet hjem fra Porsgrunn, hvor jeg har holdt bønneseminar. Det er med stor takknemlighet til Gud jeg ser tilbake på disse to dagene, og til alle som har bidratt til å legge forholdene til rette for dette arrangementet. Ikke minst er jeg djupt rørt over den flotte ikonutstillingen som vi fikk se. Det var to lokale ikonmalere: Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og Marit Olsen som stilte ut noen av sine ikoner, som deltagerne kunne se under lunsjpausen. Pastor Dag Eiel Kristoffersen ledet lovsangen lørdag, og bandt det hele så fint sammen, blant annet gjennom Taize-sanger.

Den vakre Porsgrunn baptistkirke var nærmest fullsatt lørdag formiddag, og det var godt og åpent å dele det jeg opplevde Gud hadde lagt på mitt hjerte. Porsgrunn baptistmenighet hadde gått sammen med Skien og Langsund baptistmenigheter om dette seminaret, men her var det også gjester fra Risør, Drammen og Oslo.

Tema for seminaret  var 'Vandring med hvilepuls - om det hverdagslige bønnelivet'. Mange sliter med sitt personlige bønneliv. Det er deres dårlige samvittighet. De skulle så gjerne bedt mer? Hensikten med dette seminaret er å hjelpe deltagerne til å vandre med hvilepuls. Seminaret gir praktisk og åndelig hjelp til å leve i en daglig relasjon med Gud, en kjærlighetens relasjon hvor man lærer Guds stemme å kjenne.

I dag talte jeg på gudstjenesten i Porsgrunn baptistkirke. Tema var: Han som lar lovsanger lyde i natten. Om bønnen når Gud blir taus, og vi opplever 'sjelens mørke natt'.

Flere menigheter har meldt sin interesse for dette seminaret. Det er fortsatt ledige datoer i høst og våren 2016. Skulle dette være av interesse for din menighet, kan du skrive til: bjornolav58@gmail.com eller ringe 90525875. Seminaret er tilrettelagt slik at det passer alle slags menigheter og kirkesamfunn.

Billedtekst: Her står jeg sammen med Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og pastor for Porsgrunn baptistmenighet, Magne Hultgren. Begge disse to ledet bønneseminaret lørdag på den god og trygg måte. Personlig satte jeg stor pris på at bønneseminaret ble avsluttet med at vi feiret nattverd, ledet av pastor Hultgren.

Bryn Jones - apostelen og menighetsbyggeren, del 1

Waliseren Bryn Jones hører med til mine åndelige røtter. Som jeg har fortalt på bloggen tidligere ble jeg en en kristen i 1972. Jeg er et ektefødt barn av Jesusvekkelsen. Etter noen år sluttet jeg meg til en husmenighet, som hentet mye av sin inspirasjon fra lignende husmenigheter i Storbritannia. En av inspirasjonskildene var Bryn Jones (bildet). Jeg er ham stor takk skyldig for hans grundige og gedigne bibelundervisning. For en tid tilbake var jeg så heldig å komme over taler han holdt på Dales Bible Week. Undervisningen som ligger ute på denne siden, er virkelig blitt til velsignelse.

Hvem var han så, Bryn Jones?

Han ble født inn i en gruvearbeiderfamilie i den lille byen Aberdare i den sørlige delen av Wales. Fra tidlig alder skulle Bryn føle på de sosiale forskjellene som kampen mellom arbeiderklassen og sjefene og middelklassen og det øvre samfunnsjiktet utgjorde. Disse sosiale forskjellene gav seg utslag i det religiøse livet, ved at de som styrte gikk i 'kirken', mens den ordinære arbeider gikk til gudstjeneste i 'kapellet'. Denne splittelsen skulle merke Bryn for livet.

Han gikk regelmessig på søndagsskolen og når han var blitt 15 år begynte en søken etter mening med livet. Etter å ha vært med en venn på et møte i kapellet, ble det skapt en djup lengsel i ham etter Gud. Han leste Ap 2,21 i sin mors Bibel, og da forstod han at han kunne bli frelst:

'Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst'.

Der og da ba han ærlig og følte at noe tungt forlot ham, og han visste at han var blitt frelst.

Fra da av følte han at hans oppgave var å dele Kristus over alt - med start i hjembyen og så jorda rundt. Han visste ikke hvordan det kunne gjøres, men han visste bare at han måtte gjøre det. I 1957 ble han døpt i Den Hellige Ånd i en liten pinsemenighet i Aberamam i Sør-Wales. Denne hendelsen endret hans oppfatning og forståelse av Guds personlighet og natur. Inntil da hadde Gud vært personlig, stor, god og full av nåde. Nå ble Han i tillegg allmektig, overnaturlig, en som gjorde under og som helbredet, utrustet mennesker med Åndens gaver slik at Hans rike kunne utvides over hele jorden.

Han begynte på The Bible College of Wales i 1958 hvor han lærte å leve et liv i bønn, tro og forpliktelse til Gud. Selv om bibelskolen ikke ønsket at nådegavene skulle brukes i møtene, stoppet ikke dette Bryn fra å gjøre dette i private samlinger. Han var en ivrig leser, og likte en stor variasjon av bøker. En bok som influerte ham sterkt var Roland Allan's bok 'Missionary Methods - St.Paul's or Ours'? Watchman Nee's bok: 'The Normal Christian Church Life' var en annen bok som var med på å forme hans syn på menigheten. Men den aller største innflytelsen skulle komme fra et magasin som ble publisert av T.Austin Sparks og Honor Oak Fellowship i London: 'Witness and Testimony'. I tillegg til dette skulle også to viktige konferanser være med på å forme hans tanker om menigheten og om Guds rike. Hans tanker om dette førte til at han begynte å stille spørsmål som: 'Hva er menigheten for noe - egentlig?' Og: 'Hvilken relevans har Gud i dagens irr-relevante kirke?' Så var Bryn vel kjent med kirkens sosiale skiller, arkaiske bygninger, foreldede ritualer og en Bibel hvis språk ingen lenger forsto.

(fortsettes)

Vår tid trenger profetiske forbedere som Anna, del 2

Her er andre del av undervisningen til James Goll om Anna, Fanuels datter, og hennes profetiske forbønnstjeneste:

På hvilken måte kan Anna bli sett på som en profetinne? Skriften forteller oss ikke at hun bar en kappe av kamelhår eller spiste gresshopper og villhonning. Jeg tviler også på at hun med langfingeren på folk og sa freidig: Så sier Herren! og på den måten avslørte folks skjulte synder. Vi har ingen aning om at hun konfronterte Ba'al profetene slik Elia gjorde i gammel tid, eller ild ned fra himmelen. Faktum er at vi ikke finner en eneste nedskrevet profeti fra denne gudfryktige kvinnen.

Hvis hun ikke gav personlige profetiske ord, hva var da hennes profetiske tjeneste? Hun var en kvinne som levde i Herrens fortrolige råd, hun hadde ingen offentlig tjeneste i det hele tatt men hun var en forbeder. Det gjorde hun ved å løfte frem Guds løfter for hennes generasjon. Det profetiske uttrykket var hennes utholdende forbønn. Hun var en profetisk forbeder, en Jesus-fanatiker!

Når Josef og Maria brakte det åtte år gamle Jesus-barnet til Tempelet for å presentere Han for Gud, leser vi følgende i Luk 2,38: 'I samme stund sto også hun fram og lovpriste Gud og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem'.

Uten tvil hadde den forbønns-byrden som Anna bar innbefattet at hun gransket nøye de profetiske løftene som ennå ikke hadde gått i oppfyllelse. Dette verset hos Lukas forteller oss jo at 'hun talte om ham (Jesus) til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem'. Du forstår, Anna lengtet etter Forløseren, Messias, Israels håp. Hun hadde en helt spesiell oppgave som profetisk forbeder, en Gud hadde utsett til nettopp denne tjenesten i hennes generasjon.

Dette var de som lyttet og våket etter at Herren skulle stå frem. Like Josva sto de i Møteteltets åpning idet de håpet at de skulle være de aller første til å se den strålende ankomsten til Herrens nærhet. Anna ba uten tvil seg gjennom de profetiske løftene om en kommende Messias.

(fortsettes)