I går skrev jeg om de første anabaptistiske misjonærene som ble sendt ut, for å nå Europa med evangeliet. Min venn Peter Hoover, som leder en anabaptistisk kommunitet i Australia, har forsket på anabaptistenes historie og kan fortelle at 30 år etter den første nytestamentlige dåp i Sveits, som skjedde den 21. januar 1525, regner man med at 100.000 mennesker var blitt omvendt til Kristus. Og dette skjedde under sterk forfølgelse! Anabaptistiske forsamlinger oppsto nærmest over natten.
På Palmesøndag i 1525, to måneder etter sin egen dåp, sto Conrad Grebel i Sitter-elven ved Sankt Gallen i Sveits, og døpte flere hundrede mennesker. 10 år senere hadde bevegelsen nådd de fjerneste avkroker av det tyske riket. Hele det gamle Swabia: Sveits, Tyrol, Salzburg, Württemberg, Bavaria, Ansbach og Kurpfalz, så vel som det sentrale Tyskland: Hesse, Thuringia, og Sahsen var berørt. Hele regioner, i det sørlige Tyskland, hele byer var blitt anabaptistiske. I Moravia, telte anabaptistiske kommuniteter 60.000 medlemmer. I Nederland, Belgia og de nedre delene av Rhin-området i Tyskland, Holstein og langs det baltiske hav til Øst-Prøyssen spredte denne bevegelsen seg som ild i tørt gress.
Til å begynne med var den anabaptistiske bevegelsen et byfenomen. Det begynte i Zürich, så ble det opprettet forsamlinger og kommuniteter i de største byene i Sentral-Europa: Strasbourg, Augsburg, Regensburg, Salzburg, Heidelberg, Basel, München, Speyr, Konstanz og Worms. Snart ble byer som Aachen, Köln, Münster, Antwerpen, Gent, Rotterdam, Leyden, Utrecht, Amsterdam, Haarlem, Alkmaar, Leeuwarden, Emden, Hamburg, Lübeck, Danzig, og Königsberg, nåværende Kaliningrad i Øst Prøyssen nådd. Og årsaken var ikke popularitet. Dette var Guds verk. For samtidig pågikk de grusomme forfølgelsene iscenesatt av den romersk-katolske kirken, sammen med lutheranere og de reformerte. De som ble fengslet fikk tungen skåret ut, eller sydd fast til gummene, fingrer kappet av hendene, noen ble hengt, andre brent, mange ble druknet mens hender og føtter var bundet sammen - både menn, kvinner og barn. Bevegelsen skulle stoppes for enhver pris. Men det kunne den ikke. Dette var i menneskers verk, men Guds.
Bloggbildet viser en gruppe med en av dagens anabaptister, nemlig mennonitter fra USA.
På Palmesøndag i 1525, to måneder etter sin egen dåp, sto Conrad Grebel i Sitter-elven ved Sankt Gallen i Sveits, og døpte flere hundrede mennesker. 10 år senere hadde bevegelsen nådd de fjerneste avkroker av det tyske riket. Hele det gamle Swabia: Sveits, Tyrol, Salzburg, Württemberg, Bavaria, Ansbach og Kurpfalz, så vel som det sentrale Tyskland: Hesse, Thuringia, og Sahsen var berørt. Hele regioner, i det sørlige Tyskland, hele byer var blitt anabaptistiske. I Moravia, telte anabaptistiske kommuniteter 60.000 medlemmer. I Nederland, Belgia og de nedre delene av Rhin-området i Tyskland, Holstein og langs det baltiske hav til Øst-Prøyssen spredte denne bevegelsen seg som ild i tørt gress.
Til å begynne med var den anabaptistiske bevegelsen et byfenomen. Det begynte i Zürich, så ble det opprettet forsamlinger og kommuniteter i de største byene i Sentral-Europa: Strasbourg, Augsburg, Regensburg, Salzburg, Heidelberg, Basel, München, Speyr, Konstanz og Worms. Snart ble byer som Aachen, Köln, Münster, Antwerpen, Gent, Rotterdam, Leyden, Utrecht, Amsterdam, Haarlem, Alkmaar, Leeuwarden, Emden, Hamburg, Lübeck, Danzig, og Königsberg, nåværende Kaliningrad i Øst Prøyssen nådd. Og årsaken var ikke popularitet. Dette var Guds verk. For samtidig pågikk de grusomme forfølgelsene iscenesatt av den romersk-katolske kirken, sammen med lutheranere og de reformerte. De som ble fengslet fikk tungen skåret ut, eller sydd fast til gummene, fingrer kappet av hendene, noen ble hengt, andre brent, mange ble druknet mens hender og føtter var bundet sammen - både menn, kvinner og barn. Bevegelsen skulle stoppes for enhver pris. Men det kunne den ikke. Dette var i menneskers verk, men Guds.
Bloggbildet viser en gruppe med en av dagens anabaptister, nemlig mennonitter fra USA.
8 kommentarer:
Kan du slette min første post?
Ikke missforstå meg i det jeg skriver, men hvorfor kaller du deg pastor?
Er ikke det først og fremst en funksjon, og ikke en tittel\grad?
Hva legger du i at du er pastor?
Om du er pastor i en menighet så gir ikke spørsmålene mine mening, men jeg har forstått at du ikke er det.
Spørsmålet er ikke ment som et billig spark, men mer et spørsmål om definisjoner, og teologi.
Er du en pastor fordi du er satt i en menighet som pastor, fordi du er "pastorutdannet", fordi du en gang har virket som pastor, eller fordi du har et kall til å være pastor. Da tenker jeg gennerelt, ikke deg spesielt.
(Når jeg skriver pastorutdannet med "" er det ikke myntet på deg, men ment å bety at pastor er noe man er kalt av Gud til å være, og ikke noe man først og fremst kan utdanne seg til, eller krever at man er utdannet selv om jeg tror utdannelse er en stor berikelse.)
Hvordan vi bruker slike begreper har nemlig mye med teologi, og spesielt embetssyn å gjøre.
Mvh.
Lars
Jeg er ordinert pastor i Det norske Baptistsamfunn (DNB), men er for tiden ikke forstander for noen menighet. Du vil se av Årboken til DNB at det finnes mange pastorer i DNB, men de er av ulike årsaker ikke nødvendigvis forstandere for noen menighet. Jeg kan også bekrefte at jeg har kall til å være pastor, og ser ikke bort fra at jeg en dag kan bli forstander for en menighet igjen.
Det var som sagt ikke ment personlig, men snarere et spørsmål om definisjoner, og embetssyn.
Så mitt spørsmål er om du er en pastor i kraft av din ordinasjon, eller i kraft av din funksjon?
Personlig mener jeg at man er pastor i kraft av funksjon, ikke i kraft av kall, ordinasjon, eller utdannelse.
Dette er jo i høyeste grad et teologisk spørsmål.
Så spørsmålet er ikke ment å skulle ramme deg, men jeg er genuint interessert i den teologiske begrunnelse du har for å kalle deg pastor når du ikke er det i kraft av funksjon.
Mvh.
Lars
Min livssituasjon er for tiden litt spesiell, i og med at sykdom har gitt meg visse begrensninger. Jeg er fremdeles ordinert pastor i Det Norske Baptistsamfunn, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å bli forstander for en menighet igjen. Det er visse ting som tyder på det, uten at jeg vil gå nærmere inn på dette nå. Jeg har i den tiden jeg har stått uten forstandertjeneste, fått flere henvendelser fra ulike menigheter, men disse har for meg ikke vært aktuelle. Selv om jeg for øyeblikket ikke er forstander for en menighet, har ikke Gud trukket sitt kall tilbake. Kallet, som jeg mottok for mange år siden, er der like sterkt den dag i dag, kanskje sterkere.
Jeg forstår ikke helt at du kan si at pastor er noe man bare er i kraft av sin funksjon, og ikke i kraft av et kall. Uten et kall fra Gud, ville jeg aldri ha blitt pastor. Det kan jeg si etter noen av de erfaringene jeg har høstet meg, i denne krevende tjenesten i Guds rike. For meg dreier dette kallet seg om hele mitt liv. Som pastor er jeg ikke det fra ni til fire, men det er jeg hele døgnet, hele livet. Jeg er glad i Rom 11,29 som sier: "For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake."
Fra Det Norske Baptistsamfunns side er det ingenting som er til hinder for at jeg i dag, eller i morgen, kan bli forstander for en ny menighet.
Jeg vil igjen understreke at jeg ikke kommenterer dette på grunn av deg som person.
Og jeg vil også si meg hjertens enig i at pastor-"embetet" er avhengig av et kall.
Men at noen er kalt av Gud til å bli pastor, gjør dem ikke i seg selv til en pastor (i mine øyne).
Hva jeg lurer på, er altså hva ditt teologiske syn er på hva som konstituerer pastorrollen.
For min del synes jeg David er et godt forbilde hvor han var kalt, av Gud, men fortsatt måtte annerkjennes av folket før han kunne kalle seg for konge.
David var kalt av Gud til å være konge, men han hadde ikke vært konge om noen andre hadde tatt over hans embete. Han hadde heller ikke vært konge om han bare var kallt, men ikke var i funksjon.
Han var for den saks skyld heller ikke konge selv om han var ordinert ved salvelse av Samuel.
Saul var foresten fortsatt konge, selv om han var forkastet av Gud som konge.
Om du tror det eller ei har jeg stor tillitt, og respekt til deg, og din tjeneste selv om jeg ikke alltid er enig med deg.
Som jeg har pleid å sagt når ditt navn er blitt nevnt. Du er en god mann, med et godt hjerte.
Hvis ikke hadde jeg ikke stilt deg disse spørsmålene, og jeg hadde heller ikke ivrig fulgt med på din blogg :-)
Mvh.
Lars
Det var hyggelig å høre, Lars. Jeg følger også spent med på dine studier, og er oppriktig interessert i hvordan fremtiden deres blir.
I utgangspunktet er jeg enig med deg at det riktige er, at tjenesten som pastor, er forbeholdt den som er i aktiv tjeneste for en lokal menighet.
Det er jeg for tiden ikke. Men, som jeg har skrevet, har jeg fortsatt pastorkall og har ikke mistet min ordinasjon. Dessuten er det fortsatt mange som ser på meg som sin pastor. Og - som jeg har nevnt, er sannsynligheten stor for at jeg i fremtiden kan bli forstander for en ny menighet.
Jeg skal komme tilbake med en bloggartikkel om pastortjenesten i nærmeste framtid. Forhåpentligvis vil jeg kunne besvare spørsmålet ditt noe mer inngående der. Det er to forhold som opptar meg mye: Det ene er at så mange pastorer slutter etter få år i tjeneste, og det andre er at det ikke ser ut til å være plass for eldre pastorer i aktiv tjeneste.
Legg inn en kommentar