En vandring med Jesus tilbake til troens røtter

I vakre fortellingen om den bortkomne sønnen, som reiste til et "land langt borte", heter det at han "kom til seg selv." (Se Luk 15,11 flg)

Som kristne er vi underveis. Vi går "Veien", som er Kristus. Iblant hender det at vi lik denne sønnen, blir bortkomne, og trenger å komme til sans og samling igjen. Det er jo slik at vi går igjennom ulike livsfaser, og gjør oss ulike erfaringer med det.

I mange år nå - fra 1988 - har jeg vært opptatt av troens røtter. Jeg har lett etter kildene, og jeg har underveis funnet flere slike kildevell, med friskt, levende vann. Der har jeg drukket meg utørst. Så har Den Hellige Ånd skapt ny tørst, og jeg er blitt kjent med troens menn og kvinner gjennom Kirkens 2000 årige historie, som har hjulpet meg videre. Det kjenner jeg en dyp takknemlighet for. Disse personene er etter hvert blitt nære følgesvenner, enten de levde i den tidlige kirkens tid, eller i finner dem igjen i de dype, russiske skogene, på 1400-1500 tallet.

I den siste tiden har jeg møtt mennesker som har vært kritiske til mine veivalg, til dels svært kritiske. Det gjør inntrykk, og av og til gjør det vondt. Jeg har lyttet til deres ord, og jeg har spurt om de kan ha rett i den til dels krasse kritikken. Problemet er at de som har kommet med kritikken kjenner lite, eller ingenting til min bakgrunn, eller livshistorie. Andre, som jeg har debattert med på nettet, er skråsikre på at Jesusbønnen som jeg ber, eller den kontemplative bønn, eller for den saks skyld Lectio Divina, har demonisk og okkult bakgrunn. En av dem anbefalte meg å lese en hel rekke bøker som omhandler dette tema, for at jeg skulle komme på bedre tanker. Men selv hadde han ikke lest en eneste en av de bøkene han ba meg om å lese! Ei heller kunne han forklare hvorfor Lectio Divina er så farlig.

Jo, farlig er det nok. For det handler om å lese Bibelen! Regelmessig, fordypende, grundig. Klart det er farlig, både for ens liv - det kan utfordre, endre ens vei, forandre ens liv - og det er utvilsomt ikke noe demonene liker!

Jeg skal visstnok være på "vei til Rom", har jeg fått høre, sikkert da i betydningen at jeg omfavner Romerkirken. Nei, jeg er nok ikke det. Selv om jeg har mange, gode katolske venner, må vi nok lenger bakover i historien enn til 1054.

Veien er den samme for alle. "Jeg er veien," sa Jesus. Men vi er kalt til å vandre på den på forskjellig vis. Det kommer klart frem i Johannesevangeliets siste kapitel, hvor Peter er så opptatt av hvordan det vil gå med Johannes. Jesus svarer Peter slik: "Hvis Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du Meg!" (Joh 21,22)

Det er dette kallet jeg må følge: det kallet Kristus har gitt meg, ikke hva andre måtte tenke og mene om min vandring med Herren.

Jeg har sagt det før, og jeg kan gjenta det: Jeg er lei det heseblesende karismatiske kjøret, hvor det er lite eller ingen plass for stillheten, ettertanken, fordypningen. Jeg er lei av alle meningene, alle retningene, alle disse trendene. En har sagt: Innen frikirkeligheten har dere ikke èn pave, som kommer med en uttalelse en gang hvert 20'de år, dere har masse paver, som kommer med uttalelser hver eneste uke! Jeg gir ham rett i det. Og den ene uttalelsen, slår den andre i hjel. Men alt kan jo ikke være sant.

Jeg kjenner en dyp velsignelse ved å be Jesusbønnen, så det kommer jeg til å fortsette å gjøre. Jeg har stor glede av å lese Bibelen regelmessig, og grunne på ordet. Det kommer jeg også til å fortsette med. Jeg elsker stillheten, og vil fortsette å søke den. Så får de sette ulike navn og merkelapper på meg. Når alt kommer til alt er jeg bare en enkel hunndøling, som har funnet Ham som min sjel elsker. Han som jeg kaller "min høyt elskede bror og venn", Jesus.