Lengselen etter den favnende Gud i dager som er tunge

Jeg sitter hjemme i stua og leser et brev fra Jean Vanier (bildet), grunnleggeren av bofellesskapet L'Arche, et hjem for funksjonshemmede og funksjonsfriske. Få har berørt meg så sterkt som nettopp Jean Vanier, og han gjør det nå også. Det er en spesiell tid med mye sykdom, nye utredninger på sykehuset, med både forhøyede og for lave verdier på en rekke prøver og en onkels død. Det er kanskje derfor Jean Vaniers brev fremkaller både tårer og legedom.

Jean Vanier har nettopp flyttet. Etter 36 år i det huset som har vært hans hjem, har han nå flyttet inn i en bolig som er mer tilrettelagt for en som blir 84 år 10. september. Det er et hus som ligger inne på området til L'Arche i Trosly i Frankrike, nær bondegården hvor han fremdeles leder retreater. Utenfor står fuglehuset. Jean Vanier elsker nemlig småfuglene, og legger mye av sin sjel i å sørge for at de har den mat de trenger.

'Fuglene er så vakre', skriver han, 'så lette, så lykkelige over å leve, noen ganger litt bråkete ... de synger til Guds ære og de ler med glede. Hvor skjønt skaperverket er. Det åpenbarer gleden og den uendelige kreativiteten til Gud. Jeg skjønner godt Frans av Assisi som synes å ha en spesiell gave i det å forstå fuglene og dra deres oppmerksomhet mot seg. Det er trist, men jeg har ikke den gaven. Fuglene er ikke opptatt av meg, men fuglefrøene jeg gir dem!'

Det er hva Jean Vanier skriver om sin tid nå, som berører meg. Det er jo så viktig at vi forstår betydningen av det Guds ord sier: 'Alt har sin tid', og det er 'en tid for alt..', og at vi våger å leve med i den årstiden eller åndelige sesongen vi befinner oss i. Da får vi mest ut av livet!

Jean Vanier beskriver det nye huset sitt, slik:

'Det tidligere Rameaux-huset er nå blitt som en vakker eremittbolig for meg hvor jeg kan leve de siste årene av mitt liv på en sti som fører til svekkese og som leder til det endelige og første møtet ansikt og hjerte med Gud'.

Det griper meg å lese akkurat disse ordene, som er så vàre og beskriver denne sterke Gudslengselen hos den gamle Vanier, som nå velger å leve med i sin kroppslige forandring og som venter på det øyeblikk da han skal stå ansikt - og hjerte - med Den som hans sjel elsker så høyt.

Senere i brevet, skriver han: 'I mitt hode, sjel og hjerte er det en sann lengsel etter gjenfødelse, etter hvile i Gud'. Så siterer Jean Vanier Etty Hillesum, en ung jødisk kvinne som ble henrettet i Auschwitz i 1943, og hvis etterlatte skrifter har betydd så mye for Vanier. Hun visste at hun skulle dø, sammen med alle hun hadde rundt seg. Likevel skriver hun:

'Jeg ser din verden rett i øynene, min Gud, og jeg rømmer ikke fra realitetene og tar tilflukt i en vakker drøm ... og trassig lovpriser jeg din skapelse på tross av alt... Når jeg stanser med å være på vakt ... befinner jeg meg i Guds fang og Hans armer holder meg så varsomt og så beskyttende. Og hans hjerteslag - jeg kan virkelig ikke beskrive der - sakte, så regelmessige, så varsomme, trofaste, sterke nok til aldri å opphøre og på samme tid så gode, nådefulle'.

Jeg forsøker å la disse ordene synke inn i meg. Jeg kjenner jeg lengter etter Guds favntak. Jeg ber: Kyrie eleison.