Georg Steinberger og 'Veien i Lammets spor'

For en tid tilbake var jeg på leting etter opplysninger om Georg Steinberger (1865-1904), mannen som skrev oppbyggelsesboken 'Veien i Lammets spor'. Min utgave ble utgitt på daværende Lutherstiftelsens forlag, og har betydd svært mye for meg i trosvandring. Den har vært med på å forme meg på mange måter til den jeg er i dag.

Men jeg klarte ikke å finne ut så mye om hans liv, inntil jeg rett før påske fikk en epost fra Peter Hoover, lederen for den anabaptistiske kommuniteten 'Rocky Cape Christian Fellowship' i Australia. Han hadde opplysninger om Georg Steinberger.

Bildet viser Rämismühle, i den sveitsiske kanton Zürich, sør for Winterthur. Den ligger utenfor allfarvei, og turistene kommer ikke hit.

'Du ville ikke likt å bo her, heller ikke mot slutten av 1800-tallet. Dette var nemlig stedet for et viden kjent asyl for sinnssyke', forteller Peter Hoover i sin epost.

'Men ut fra dette stedet, gjennom den Kristi undergjørende oppstandelseskraft, ble en strøm av velsignelse øst ut, som berører mennesker rundt omkring på hele jorden den dag i dag. Det hele skjedde i en avsidesliggende landsby djupt inne i de bayerske alper, nord for Rheinen, med en gutt ved navn Georg Steinberger.

Georg vokste opp sammen med sine brødre og søstre til et miserabelt liv, stadig sulten, kledd i filler. Moren, som hjalp dem som best hun kunne, arbeidet lange dager som syerske, og Georg, så raskt hun klarte å få seg arbeid, tok jobb som omreisende skomaker. Som tenåring fullførte Georg obligatorisk militærtjeneste, men med det samme han var ferdig tok han seg jobb som skomaker i Ludwigshafen am Rhein. Han tenkte mye på hva moren hans hadde lært ham og hvordan det gikk med dem som var svært fattige.

Nytt liv i Kristus
Georg slet åndelig. Hvis Gud var til, spurte han seg selv, hva da med all elendigheten og urettferdigheten på jorden? Men så skulle han få møte en ydmyk, oppriktig venn, et skinnende lys i den mørke verden som het Ludwigshafen. Da så han lyset i enden av tunnelen. Mørket måtte vike da han lærte Jesus å kjenne og den djupe åndelige oppstandelseskraften forvandlet hans hjerte, og ledet han til å gå på bibelskolen til Pilgermisjonen i St.Chrischona i den sveitsiske kantonen Basel.

Alle lærerne og studentene ved Pilgermisjonen satte stor pris på Georg Steinberger. Oppriktig, ydmyk og overbevist av Kristus, takket han ja til å forkynne evangeliet blant de fattige i det sørlige Tyskland, i Alsace og de tysktalende delene av Sveits. Gruppen han arbeidet sammen med var kjent som Gemeinschaftbewegung (bevegelsen av likesinnede kommuniteter).

Georg blomstret virkelig i denne nye muligheten til å tjene Herren Jesus, men etter noen få år kjente han seg rastløs. Hvorfor tilbrakte han så mye tid på å preke til de som allerede elsket Herren? Hva med å tjene de fattigste av de fattige, de som var mentalt forstyrret? På 1800-tallet levde psykisk syke i elendige situasjoner. Få, om noen, ble bra igjen, og mange av disse forsøkte å ta sine liv om de fikk muligheten til det.

På 1890-tallet forpliktet Georg Steinberger seg til å arbeide som sjelesørger ved asylet i Rämismühle. Det som skjedde her er så forunderlig at jeg klarer ikke å forklare det her. Georgs forhold til Kristus vokste sterkere og vakrere jo mer avhengig han ble av Herren.

Hans livsmotto ble ordene fra Åp 14,4: '... de som følger Lammet hvor han så går'.

Han lærte seg til aldri å klage, aldri diskutere, aldri fremheve seg selv, og han stolte aldri på noen annen enn Herren selv. I en serie med brev, artikler og små bøker som han skrev mens han oppholdt seg i Rämismühle, hjalp han søkere hele tiden til å sette sin lit til Gud, fornekte seg selv og tålmodig lide uansett hva som måtte skje.

Kanskje på grunn av sin fattigslige oppvekst slet Georg Steinberger med dårlig helse. Han giftet seg ikke, og hans medarbeidere forstod at når Georg nådde tredve års alderen ville han ikke bli gammel. Han ble stadig vakere, og tidlig om morgenen 1.påskedag, 3. april 1904, reiste han hjem til Gud. Han var da 38 år gammel'.

Veien i Lammets spor
'For 13 år siden, tilbrakte jeg en natt hos et eldre ektepar på et gårdsbruk i Sveits, nærmere bestemt i Emmenthal i Bern. Før jeg forlot Hans Rüegsegger, bonden gav han meg en bok av Georg Steinberger: 'Veien i Lammets spor'.

Han sa: 'Ved siden av Bibelen er dette den boken alle burde lese. Jeg har kopier av dem her, slik at alle som kommer på besøk, kan få et eksemplar med seg hjem. Denne boken har forandret livet mitt'.

Min utgave (9'de utgave) har to forord av Ole Hallesby.

Her skriver Hallesby, i februar 1915:

'Av oppbyggelsesbøker kjenner ingen som jeg har lest om igjen så mange ganger. Den er i en sjelden grad mettet med det evige livs ord. Gjennom årelange, svære lidelser var det forfatteren  lærte å se Frelserens lammeskikkelse og å gå: Veien i Lammets spor'.

44 år senere, i januar 1959, skriver Hallesby:

'For mange år siden skrev jeg ovenstående forord til det første opplag av denne bok. Og jeg har i dag intet å trekke ifra denne anbefaling, men heller intet å legge til. Jeg ønsker bare at boka med sine stille strømmer av velsignelse må finne vei inn til de lidende sjeler'.

Hvorfor Lutherstiftelsen kalte forfatteren for H.Steinberger vet jeg ikke, men det må vel bero på en skrivefeil?