Den forunderlige og spennende historien om den tibetanske Bibelen, del 1

Historien du er i ferd med å lese omhandler litt av et under. Den handler om den tibetanske Bibelen. Det skulle ta hele 90 år før den kunne bli ferdig. Manuskriptet overlevde et forferdelig tordenvær og et bombeangrep over London.

Det er Ljus i Öster som bringer den spennende og gripende historien i sitt siste nr.

Det hele begynner i 1855 i Tibet. Dalai Lama er død. Man mistenker giftmord. Ryktene går om at det kan være finansministeren som står bak. Han frykter for litt liv og tvinges til å flykte. Tempu Gergan kommer seg vel fram til Leh, i Lubadalen i Kashmir. Her får han etter hvert en sønn som han gir navnet Sonam.

Noen år senere kommer to misjonærer til Leh. De kommer fra Herrnhut i Tyskland. Det er i seg selv svært interessant. Herrnhut er historien om bønn og misjon fremfor noen annen. Fra den evangeliske kommuniteten i Herrnhut ble det sendt misjonærer til de mest avsidesliggende delene av verden, som til Leh i Lubadalen i Kashmir. De som kom hit het William Heyde og Edward Pagel. Deres mål var å ta seg inn i det forbudte Tibet. Men de mislykkes gang på gang og havnet derfor hos Tempu Gergan i Lubadalen.

Når de først var her forsøkte de to misjonærene å lære seg språket slik at de kunne oversette Det nye testamente til tibetansk. Men det var vanskelig å finne tibetanere som kunne hjelpe dem. I flere år strevde de med å oversette Johannes evangeliet til tibetansk.

Men sønnen til Tempu Gergan, Sonam, viste tidlig interesse for de to misjonærenes budskap. Han ble etter hvert en kristen, lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og tok navnet Yoseb og begynte å hjelpe til med oversettelsen. Når hans far døde spurte de buddhistiske munkene hva han nå ville gjøre. Da svarte han:

"Jeg vet at Gud har gitt meg et oppdrag: Jeg skal gi Bibelen bein så den kan løpe inn i Tibet og fortelle om Jesus til mitt folk."

Yoseb ble sendt til en kristen skole i Kashmir og her fikk han god undervisning. Faktisk ble han så dyktig at han ble tilbudt en høy stilling i Det britiske imperiet, men han takket nei til det flotte tilbudet. I stedet fortsatte han med å oversette Bibelen til tibetansk.

Ved en anledning var Yoseb på en tur til et annet dalføre for å besøke en annen tibetaner. Han satte seg for å hvile utenfor et tempel og ble sittende å lytte til de buddhistiske munkenes bønner. I bønnene sine brukte de ord som gjorde Yoseb nysgjerrig. Munkene fant fram en gammel bok som de gav Yoseb. I den fant Yoseb nøkler for å kunne fortsette arbeidet med oversettelsen. I 1935 var han ferdig med både Det gamle og Det nye testamente. Da hadde han arbeidet med oversettelsen i 23 år.

Men når boken skulle trykkes kom Det indiske bibelselskapet med dårlige nyheter. De kunne ikke trykke manuskriptet i India, men anbefalte at materialet skulle sendes til Det britiske bibelselskapet i London. Men når manuskriptet kom frem dit visste de ikke hva som var opp ned på teksten og manuskriptet ble derfor liggende.

Snart brøt den andre verdenskrigen ut og det tibetanske manuskriptet havnet i et underjordisk hvelv i Riponkatedralen tre mil nord for London. Der trodde man det lå trygt. Eller?

Andre og siste del av denne forunderlige historien kan du lese om i morgen.

(fotsettes)

Billedtekst: Yoseb Gergan.