Skyen av vitner

Stillferdig lød tonene fra den sakrale musikken til estlenderen Arvo Pärt og fylte stua. På bordet brant et kubbelys. Jeg var alene. og likevel ikke. Forvissningen om at jeg var omsluttet av Den Helliges og de helliges nærvær ség inn over meg. Erkjennelsen skapte en sitrende glede og styrke. Alt skjedde så stillferdig.

I stillheten i går formiddag kom disse ordene til meg:

"Derfor, når vi har en så stor sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn..." (Hebr 12,1)

Flere ganger de siste årene har dette nesten overveldet meg: Den Helliges og de helliges nærvær. Skyen av vitner. Vi er ikke alene. Jeg er ikke alene.

"Nei, dere er kommet til fjellet Sion, til den levende Guds by, det himmelske Jerusalem, til ti tusener av engler, til en høytidsfeiring, til forsamlingen av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen..." (Hebr 12,22-23)

Det er bare en flortynn hinne mellom den jordiske og den himmelske festforsamlingen.