"Hvorfor lar Gud våre drømmer dø? Nederlag er kanskje Guds måte å åpne oss på, på en langt mer effektiv måte enn vi selv klarer."
Med Parkinsons følger det mye tapsfølelse, og følelse av å være til bry. Begge deler er vonde følelser. Begge deler må bearbeides og det tar tid. Men Parkinsons har hjulpet meg til å våge å være sårbar, og innrømme at jeg av og til trenger hjelp. Praktisk hjelp.
Jeg har hatt - og har fremdeles - vanskeligheter med å be om og ta imot hjelp. Det er så mye lettere å hjelpe andre. Så dette er en prosess. Det blir litt bedre for hver gang jeg spør, men fortsatt er jeg redd for å være til bry. Redd for å mase.
"Den som ikke våger å leve med smerte, har ikke oppdaget hva livet er," skrev Fjodor Dostojevskij.
Gårsdagen var en dag med mye smerte og kroppsstivhet. Var med May Sissel på handletur med rullestol, og bestemte meg for at jeg skulle klare meg selv, mens hun gjorde unna noen ærender. Men det ble for slitsomt. Så jeg ble sittende å vente mens hun gjorde seg ferdig. Nå venter jeg bare på en elektrisk rullestol, slik at det skal bli lettere.
I går skrev jeg en bønn. Jeg har kalt den:
Flaskesamleren
Tårene mine, får du, Herre. Alle sammen.
Jeg har hørt at du samler dem på flasker.
En dag, tror jeg, du kommer til
å tømme dem ut
- og i det øyeblikket forvandler du dem
til velsignelser
som du lar regne ned over oss.
Gråtende går vi ut og sår - med jubel kommer vi tilbake
og bærer våre kornbånd.
Tårene, Herre, tror jeg må være en ufullkommenhetens åndelighet,
et hjerte som er såret av lengsel.
Etter Deg.
Hos deg, Herre, hos deg
søker jeg nattely.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar