2.søndag i fastetiden/Prekentekst: Luk 13,22-30
Etterfølgelsen av Kristus har sine omkostninger. Det vitner denne teksten om, og det vitner levd liv om. Ved en anledning sier Jesus: "For hvem av dere som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med? Ellers kan det hende at han får bygd grunnmuren, men ikke er i stand til å fullføre. Da vil alle dem som ser det, begynne å spotte ham." (Luk 14,28-29)
Underveis i forbindelse med en prekenreise - ja, Jesus foretok stadig slike! - forteller Lukas at Jesus kom i snakk med en som stilte spørsmålet: 'Herre, er det få som blir frelst?' Det er et ærlig, og godt spørsmål. Kanskje var han en som tilhørte den opprinnelige vekkelsesbevegelsen fariseerne, for det var slikt fariseerne var opptatt av på Jesu tid! Og det er vel sant for fariseere til en hver tid! De er mest opptatt av andres frelse, ikke sin egen, for etter sin egen målestokk er det de som er frelst!
Jeg minnes noe biskop Kallistos Ware, bederen, forteller om i den lille boken: 'Hvordan blir vi frelst?' med undertittelen: "Forståelsen av frelse i den ortodokse tradisjonen": "To ganger i mitt liv er jeg blitt spurt av en fremmed: 'Er du frelst?' Den ene gangen var i en buss, den andre gangen i en togkupe. Hvordan skal vi svare på et slikt spørsmål? For min del nøler jeg med å gi et kategorisk svar: 'Jo, jeg er frelst.' Et slikt svar tyder på at jeg mener at min frelse allerede er en avgjort sak her og nå, en fullstendig gjennomført virkelighet. Men hvordan kan jeg vite hva jeg kommer til å gjøre resten av mitt liv? Til tross a for at Gud har en veiledende hånd over meg, har jeg fortsatt muligheten til å si ja eller nei til ham."
De to fremmede som spurte den skjeggete mannen i svarte presteklær trodde nok at han ikke var frelst, men da kjente de ikke den bedende biskopen! Deres fordommer styrte dem. Frelse i bibelsk forstand er både frelse her og nå, og samtidig noe fremtidig, når vi endelig når målet.
William Barclay sier i sin kommentar til dette skriftstedet: "Det er lett å tenke at så snart vi har overgitt oss til Jesus Kristus, har vi kommet til veis ende og vi kan så å si lene oss tilbake som om vi hadde nådd målet. Det finnes ikke en slik avsluttethet i det kristne livet. Et menneske må alltid bevege seg fremover, ellers vil det nødvendigvis gå bakover." (William Barclay: Din daglige studiebibel. Lukasevangeliet, bind 2. Ansgar forlag 1989, side 55)
Jesus svarer på spørsmålet med å snakke om omkostningene ved etterfølgelsen. Svaret må ha sjokkert dem som hørte det: "Strid for å komme inn gjennom den trange døren!"
Ordet som oversettes med 'strid' i den oversettelsen jeg bruker (Norsk Bibel. Revidert 2007) eller 'kjemp' som andre oversettelser bruker, er det greske ordet 'agonizomai', og som vi finner igjen i det engelske ordet 'agony', på norsk: lidelse. En bokstavelig oversettelse av 'agonizomai' er: 'Å kjempe for seier', for eksempel i offentlige sportsleker. Den allmenne betydningen av dette ordet er 'å kjempe' eller 'bryte'. Ordet kom til å bety 'å utholde smerte', 'å utsette seg for enhver anstrengelse for å nå målet, som når man konkurrerer om å vinne en pris. Smerter og anstrengelser innebærer at det finnes hindringer for utviklingen av kristenlivet.
Ordene fra Luk 13,24 er parallelle med Jesu ord gitt oss i Bergprekenen: "Gå inn gjennom den trange porten1 For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14)
Skal man nå målet, må man stride, kjempe for å holde kursen. Da må man gå inn gjennom den smale porten og holde seg til den smale veien!
Luk 13,25-27 er som et ekko fra Jesu undervisning i avslutningen av Bergprekenen: "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde mott loven." (Matt 7,21-23)
Ennå er det håp, sier vi, og det er sant så lenge nådetiden varer, men det kommer en dag da himmelens dør stenges, og da vil det være mennesker som banker på: "Herre, lukk opp for oss." (v.25) Men da er det for sent. Da er det ugjenkallelig over. Da får vi ikke fleree invitasjoner eller muligheter. Da hjelper det ikke om man kan vise til et ene eller andre.
Men:. "Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!" (2.Kor 6,2)
Versene 28-30 er talt spesielt til jødene, om hvem det sies i prologen til Evangeliet etter Johannes: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham." (Joh 1,11) Men de er også allmengyldige. Det finnes de som tror at fordi man tilhører en kristen sivilisasjon, og bor i et kristent land, så er alt i sin skjønneste orden. Men det gjør en nødvendigvis ikke til en kristen. Det avgjørende, det alt står og faller på, er om man er blitt født på ny.
I sin anerkjente tekstkommentar til disse versene skriver Matthew Henry: "Spør ikke hvor mange som blir frelst? men: Skal jeg være en av dem? Spør ikke: Hvordan skal det gå med den eller den? men: Hva skal jeg gjøre, hva skal det bli av meg? Alle som vil bli frelst, må stride for å komme inn." (Matthew Henry: Hjemmenes bibelkommentar. Bind VII. Filadelfiaforlaget 1967, side 138-139
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar