Jeg takker Gud for huset vårt

For mange år siden leste jeg en bok av den danske presten Johannes Møllehave. 'Huset vi bor i' fascinerte meg veldig. Jeg kom til å tenke på den her om dagen, da jeg gikk rundt med en lykke over å ha et hus å bo i. Det er ingen selvfølge. 

Vi har bodd i det huset vi nå bor i siden 1988. Et enkelt borettslagshus med en deilig hage, og med en storslått utsikt over Mjøsa. Det har skjedd mye på 34 år. Ikke minst mange reiser, men hele tiden har vi vendt tilbake til huset vårt. Tryggheten, stedet hvor vi kan senke skuldrene, slappe av, være oss selv. Det betyr ikke minst mye med den utryggheten Parkinson skaper. Vi håper å kunne bo her i mange år ennå. Vi tenker at huset kan tilpasses etter hvert som sykdommen utvikler seg. 

Her om dagen ble huset plutselig utrygt. Et uventet besøk skapte en svært vanskelig situasjon. Plutselig var idyllen omgjort til noe skremmende. Jeg går ikke inn på hva det var, men i min sårbarhet opplevdes det som om en grense ble overskredet når en person tråkker over grensene for hva du kan tillate deg overfor et menneske som er preget av alvorlig sykdom. Det er første gangen jeg har bedt et menneske om å gå.

For huset vårt har vært et gjestfrihetens hus. Her har mange bodd gjennom årenes løp. Slik håper vi det fortsatt skal være. Her er rom for latter og tårer, lek og alvor. Og privatlivets fred.

Jeg har begynt å takke Gud for huset vårt. For hagen vår. For kjøkkenet, stua og soverommene. For at vi har mat på bordet, klær å kle oss med, en seng å sove i, stoler å sitte på. For gode naboer, For venner. For omsorg og kjærlighet, for de som ber for oss og de som har hjulpet oss økonomisk i vanskelige tider,

Venner, det er ingen selvfølge.