Fastebrev, nr 2

I formiddag ringte telefonen. I den andre enden var søster Tatiana fra Hl. Elisabets kloster i Hvite-Russland. Dette ortodokse klostret står mitt hjerte nært. Her vises Kristi kjærlighet i praktiske handlinger overfor de mest utsatte og svake gruppene i samfunnet: de psykisk syke, de funksjonshemmede, alkoholikerne. En dag håper jeg å besøke dem, og se denne kjærlighetens oase i et ellers kaldt kommunistisk samfunn som Hvite-Russland fortsatt er.

Begynnelsen av fastetiden er en tid hvor tilgivelsen understrekes sterkt. Vi lærer å be i Herrens bønn: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." Det er en bønn jeg stadig må be. Jeg tenker på David. Når hans synd kom for dagen, unnskyldte han seg ikke. Han sier det slik i Salme 51:

* Mine overtredelser (v.1)
* Min synd (v.4)
* Mine overtredelser (v.5)
* Min synd (v.5)
* Mine synder (v.11)
* Mine misgjerninger (v.11)

Bare et menneske som Den Hellige Ånd har åpnet øynene for kan komme med en slik erkjennelse. Men det er slik at jo nærmere vi kommer Jesus, jo djupere blir erkjennelsen av vår egen uverdighet og synd. Da handler det ikke lenger om de andre, da handler det om meg.

Og da handler det også om den forunderlige Guds nåde, som er så mye større enn våre største synder.

De som kommer til Hellige Elisabeths kloster kjenner sin synd. Mange av dem er merket for livet av det liv de har levd. Men i klostret møter de ingen fordømmelse. De møter nåden. De møter den favnende Gud som sendte sin Sønn til soning for all verdens synd. Og som tilgir raust og uten krav om noe annet enn at vi vender om, og vender oss til Ham.

Jeg har møtt noen av nonnene fra Hellige Elisabeths kloster. De er en inkarnasjon av nåden. Gjennom det uselviske livet de lever ser man Jesus. De har selv opplevd tilgivelsens under, og lever i tilgivelsens nåde. Da blir det liv - og salighet.

Ortodokse nonner hjelper vanskeligstilte i Hvite-Russland

På Oase-stevnet i Fredrikstad var vi så heldige å treffe to nonner fra Hl. Elisabets kloster i Minsk i Hvite-Russland. Jeg ble dypt grepet over å høre om barmhjertighetsarbeidet som de driver.

Hl. Elisabets kloster ble stiftet av et ortodoks diakonalt søsterskap i 1999 i den hviterussiske hovedstadden Minsk, og fikk sitt navn til ære for storfyrstinne Elisabeth, som ble martyr da den keiserlige familien ble brutalt myrdet av kommunistene i Ekaterinburg i 1918.

Hl. Elisabeths kloster gir åndelig og praktisk støtte til syke og lidende. Søstrene arbeider ved det nasjonale psykiatriske sykehuset, ved internatet for voksne psykiatriske pasienter, barnehjemmet for funksjons- og utviklingshemmede barn, turberkuloseklinikken i tettstedet Novinki, og ved et barnehjem for utviklingshemmede barn i Minsk.

På barnehjemmet for funksjons- og utviklingshemmede bor det barn med celebral parese, Downs syndrom, fødselsskader og medfødte kroniske sykdommer. Barnhjemmet huser til enhver tid ca 200 alvorlig syke barn. Pasientene på det nasjonale psykiatriske sykehuset får behandling for diverse psykiske lidelser som schizofreni, psykisk utviklingshemming og depresjoner. Mange av dem er suicidale og flere sliter med rus eller nerveskader.

Felles bønnestunder, samtaler og sosial kontakt er viktige deler av det arbeidet nonnene gjør. En gang i uken forrettes det liturgi innenfor sykehusets vegger. De aller fleste pasientene er for syke til å gå i kirken, derfor kommer prestene rett til avdelingene får å høre skriftemål og forrette nattverd og dåp.

Hl. Elisabeths kloster har også en filial i landsbyen Lysaja Gora, 30 kilometer Novinki, der nonnene står for driften av et rehabiliteringssenter for rus- og alkoholavhengige, hjemløse og tidligere innsatte som strever med å få livet på plass etter å ha sonet flere år i fengsel. Beboerne arbeider på gården, i frukthagene og med diverse byggeprosjekter.

I klosterets ulike verksteder jobbes det med ikonmaling, søm og brodering, produksjon av vokslys, snekkerarbeid - både byggarbeid, møbelproduksjon og kunst - mekanisk arbeid, maling og mosaikk. Målet er å produsere liturgiske objekter og kunstgjenstander til kirkene, å utføre vedlikehold av klosterets egne bygg. Det arbeides også med å skaffe midler til veldedighetsformål, og å sysselsette de vanskeligstilte.

Vi kommer nærmere tilbake med mer informasjon om dette klosteret senere. Det er meningen at vi får besøk av de to nonnene fra Hvite-Russland etter at de har vært på Olavfestdagene i Trondheim.

På bildet ser vi noen av nonnene fra Hl. Elisabeths kloster og noen av de som får hjelp av dem.