Lyset skinner i mitt mørke

 Jeg holder på å lese Jobs bok i min daglige bibellesning for tiden. Det er ingen systematisk lesning, sammenhengende fra kapittel til kapittel, men heller hva jeg finner passende for min egen livssituasjon som er preget av mye sykdom. Jeg finner mye trøst i Jobs bok.

I går, 2.august 2025, oppholdt jeg meg lenge i kapittel 29, som er begynnelsen på Jobs andre talerunde, og da spesielt de seks første versene. Du må gjerne lese dem i sin helhet før du leser videre, for sammenhengens skyld. Job ser tilbake på sitt liv før tragedien rammet ham, og han mistet alt. Men det er også elementer i teksten når han står midt oppe i tragedien.

Det er spesielt en setning jeg dvelte lenge ved: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys..." (v.3b)

Det er et sterkt vitnesbyrd. Job underslår ikke det faktum at han opplever mørke. Det er ingen fornektelse av realitetene. Han opplever et mørke. Det oppleves veldig reelt. Det opplever jeg selv til tider. Da en kjenner på motløshet når smertene river og sliter i deg, i intense bølger som varer i opptil en halv time og man kjenner seg forlatt av Gud. 

Men nå sier Job noe fortrøstningsfullt. Når han går gjennom mørket skjer det "i hans lys". Det har jeg også gjort meg erfaringer med. Det finnes et lys i mørket!

Dette minner meg om et løfte gitt til Israel, slik profeten Jesaja gjengir det i Jesaja 60,1-3: "Reis deg, bli lys! For lyset ditt komme, Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg. Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger mot din soloppgang."

Og i prologen til Evangeliet etter Johannes, heter det: "Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det...Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden..." (Joh 1,5 og v.9)

Lyset som skinner i mørket er "verdens lys", Jesus, jfr. Joh 8,12.

Mens jeg dvelte lenge ved denne setningen fra Job: "...og jeg gikk gjennom mørket i hans lys", kom jeg til å tenke på det den profetiske seeren Johannes forteller om Det nye Jerusalem, byen med de faste grunnvoller som skal stige ned fra himmelen: "Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys." (Åp 21,22-23) Det er særlig det siste jeg merket meg ved.

Job deler også en annen ting jeg merket meg ved:

Det står slik i oversettelsen fra 2011: "...da Gud var min fortrolige i mitt telt." (v.4 b) Norsk Bibel 88 oversetter dette verset slik: "...da Guds vennskap hvilte over mitt telt." Jeg tar med meg begge disse uttrykkene inn i mine hverdager: Gud er min venn, og nærmeste fortrolige. Han er mitt lys, i mitt mørke.

Når Gud skriver vår livshistorie

Det er kanskje prematurt å skrive dette - fordi jeg fremdeles er i selve prosessen, men det er likevel godt å sette ord på det. Kanskje det kan bli til hjelp for noen.

Det er to personer som de siste årene har betydd mye for meg. Den ene heter Bob Sorge. Sorge er blitt kalt "mannen som ikke kan tale". Stemmen hans er redusert til hvisking. For 20 år siden ble stemmebåndene til denne fremragende lovsangslederen og pastoren skadet. Gjennom sin tøffe livsreise har Gud gitt ham et kraftfullt budskap om hva Gud gjør i lidelsens smelteovn: Det er ikke ilden som forandrer oss, men derimot den lengselen etter Gud som ilden skaper.

En annen er Steve Saint, sønnen til Nate Saint, den legendariske piloten, som var en av fem misjonærene som ble brutalt myrdet av en indianerstamme i Ecuador, 8.januar 1956.

Jeg har fulgt med stor interesse misjonsvirksomheten til Steve Saint gjennom mange år. Han er en av mine troshelter. I forbindelse med utprøving av noe teknisk utstyr som skulle brukes i misjonens tjeneste, ble Steve Saint utsatt for en ulykke i 2012 som førte til store lammelser i kroppen. Han har virkelig slitt med å holde fast ved livet, og med ørsmå skritt har han sakte men sikkert fått noe følelse tilbake i beina og armen, men han sliter daglig med store smerter og i perioder med depresjon.

Begge disse to - både Bob Sorge og Steve Saint - snakker om det samme: Om å la Gud skrive vår historie.

Steve Saint sier at vi alle har kapitler i våre liv vi ikke liker, kanskje det kapitlet vi lever akkurat nå. Men overlater vi livene våre i Guds hender, så vil Han skrive kapitlene og Han gir oss det løftet at om Han skriver kapitlene så vil det siste kapitlet av vår historie skape mening og vil passe perfekt med Hans plan, Hans hensikt, Hans historie!

Å overlate alt i Guds hender er en øvelse. Noen ganger en vanskelig øvelse. Det synes jeg.

Akkurat de kapitlene Han skriver nå i min livshistorie er kanskje de vanskeligste så langt. Så mye smerter, ustøhet, følelsen av å være uvel. Jeg merker mer til Parkinsons nå enn for noen uker siden. Ikke minst er øresusen blitt høyere. Til tider er den ikke til å leve med. Be gjerne om at jeg slipper den. Jeg vet ikke hvor mye mer jeg klarer av den.

Det er ikke alt som henger på greip. Jeg gleder meg til å få svar på noen hvorfor en dag. Når den dagen kommer er det ikke sikkert jeg trenger å få noe svar. Da er alt innlysende.

Bob Sorge og Steve Saint har vært og er fortsatt gode følgesvenner for meg. Bob Sorge, blant annet gjennom sine bøker om Job, Steve Saint gjennom sine videoer og artikler. De lærer meg noe om tålmodighet og det å ikke gi opp. Og å finne glede i de små tingene. I huset vårt, hagen vår, i vennskap, familie, tjeneste. Nå ser jeg frem til seminaret jeg skal holde på sommerstevnet til Kristent Fellesskap på Hedmarktoppen, om åndelig modning i livskriser og om tidebønnene jeg skal lede der hver kveld. Seminaret er på fredag 21, mens selve stevnet er fra den 18.-23. juli. Gleden over å tjene Herren midt i lidelsen er fremdeles der.

Billedtekst: På en av mine favorittplasser, utenfor Minnehallen i Stavern. Foto: May Sissel Hansen