Jesu pasifisme var ikke passiv, del 2

Her følger andre og siste del av artikkelen til Joe Phelps, pastor for Highland Baptist Church, Louisville, Kentucky, USA:

I 2002 - mens USA planla invasjonen av Irak, ble jeg invitert til å delta i en panelsamtale hvor temaet var: 'Fremad Kristi stridsmenn? Et kristent svar på krig'. Møtet var sponset av det lokale baptistseminaret.

Jeg var en av seks i panelet, som også inkluderte seminarets president, og ble raskt klar over at jeg var outsideren. Ikke bare fordi jeg ikke lenger var en del av Sørstatsbaptistene, men viktigere enn det: jeg var den eneste paneldeltakeren som promoterte Jesu pasifistiske syn. Det var fem mot èn. Omtrent midtveis i meningsutvekslingen pådro jeg meg kveldens største latterbrøl fra publikum. Det skjedde når jeg uttrykte at jeg var forundret over at jeg var mer konservativ enn seminarets president. Årsaken: jeg tar Jesu ord om krig og vold mer seriøst enn han gjør.

De lo høyt og lenge. Det lo ikke av manglende respekt. Det var heller en spontan reaksjon på noe som hørtes for dem å være latterlig eller meningsløst til å bli tatt på ramme alvor.

Auditoriet var fullt av unge mennesker som var blitt trenet til å gå ut og lede kirker tvers over nasjonen vår, om Jesu vei. Ikke en eneste en av dem uttrykte bekymring over at vår nasjon formet vår respons fra den dominerende kulturen mer enn fra trofast å følge Ham de hadde avlagt løfte på å være trofast mot!

Og nå Obama. I en lang rekke av presidenter som påberoper seg å være en kristen, vurderer nå muligheten for å straffe Syrias president med vold. Hans ønske om handling synes å være god som følte seg sparket i magen av Assads morderiske handlinger som har krenket internasjonal lov, ikke minst hellige lover mot å drepe. Vi ønsker å hevne oss. Selvsagt gjør vi det, hvem gjør ikke det?

Men er det rett? Vil det hjelpe til med å holde frem fred på lang sikt? Vil noe eller noen bli forvandlet? Skaper vi større trygghet?

La det være klart: jeg tror ikke USA er eller noensinne har vært formet som en kristen nasjon. Men med kristne som dominerer både Det Hvite Hus og Kongressen, skulle ikke den klare og tydelige læren til kristenhetens leder ha noe å si på vår moral og det etiske rammeverket som våre handlinger springer ut av?

Jesu pasifisme er ikke passiv, del 1

I går leste jeg en meget tankevekkende kommentar av Joe Phelps (bildet), som er pastor for Highland Baptist Church i Louisville i Kentucky. Han skriver blant annet:

'Amerikanere liker Jesu lære på film, men ikke når det gjelder krig'.

Her er artikkelen til Joe Phelps, som jeg har oversatt:

'Jeg snakket nylig med en ung mann som er en del av en arbeidsgjeng som har jobbet med huset vårt. Når jeg forsto at han var soldat hjemme på perm etter en tid i Midt-Østen, og snart skulle sendes ut igjen, takket jeg ham for hans tjeneste for landet og snakket med ham om den nåværende situasjonen i Midt-Østen.

Jeg fortalte ham om reaksjonen min på nyhetsmeldingene om de grusomme drapene, som følgene av bruken av kjemiske våpen i syriske byer, og bildene av rader med døde barn innhyllet i hvite laken. 'Det var som om noen hadde sparket meg i magen'. Men utsiktene for et USA-ledet gjengjeldelses-angrep - eller 'straff' for å bruke ordene til Obama - følges for meg som fullstendig galt.

'Når alt kommer til alt er jeg jo pasifist'.

Den unge mannen lo godt, som om jeg hadde fortalt en god vits. Men det var ikke en uærbødig latter. Det var heller en spontan reaksjon på noe som for ham lød for latterlig til å være sant. Jeg ignorerte hans latter og forsøkte i det minste å forklare mine synspunkter: 'Krig og bomber utgjør på kort sikt en illusjon om en løsning, men endrer ingenting på lang sikt.1.verdenskrig sådde frøene til 2.verdenskrig og slik har det fortsatt. Når alt kommer til alt er det ingenting som løses ved krig'.

Den unge gutten tenkte over dette en liten stund og nikket stilltiende.

Hva jeg unngikk i mitt svar var de tydelige ordene til Jesus om vold og krig. Jeg kjente ikke til denne unge mannens religiøse ståsted, men som en som er forpliktet på å følge Jesus, så bryr jeg meg om det Han har å si om dette:

'Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn'.

'Jeg sender dere som ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer'.

'Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd'.

Tøffe ord. Hvert eneste et av dem. Men det er bare når vi responderer på vold at Jesu ord kjennes så totalt annerledes. Det samme kan sies om det Han sier om grådighet, bekymring, begjær, tilgivelse og spørsmålet om hvem som er min neste.

Jeg er en inkonsekvent etterfølger. Hver disippel tar deler av Jesu lære som vi enten ignorerer eller som vi forholder oss til for bekvemelighets skyld slik det passer oss. Ord som: 'Selg alt du har og gi det til de fattige, kom så og følg meg'. Ingen av oss får alt helt rett. Men bare å tro visse deler av det Jesus underviser om, og så kalle deg en kristen, kvalifiserer ikke til å bli en trofast, noen ganger protesterende, etterfølger.

Å følge Jesus krever klokskap. Jesu pasifisme er ikke passiv: 'Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til'.

Med andre ord: Bruk ikke-vold mot aggressoren, på en måte som krever anerkjennelse og respekt. Dette standpunktet skaper rom for forståelse bytter ut politiske spillfekterier med virkelig problemløsning.

(fortsettes)