De vandrer i lyset fra Ditt ansikt

Under Laudes i morgentimene i dag ba jeg Salme 89, og merket meg disse ordene: "Salig er det folket som kan rope med jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Det har vært noen utfordrende dager med mye smerter i forbindelse med et utbrudd av herpes zoster (Helvetesild), som også har satt seg på magen og med utfordringene etter sprøytestikket i venstre øye. Smertene i øyet har avtatt, men jeg er ganske utslått av 'ilden'. Dette har likevel vært en forunderlig tid hvor Herren har kjentes nær, og jeg har kjent en glede over å få leve. Det er ikke noe i meg selv eller i min skrøpelige livssituasjon som skaper denne gleden eller jubelen, men dette: jeg vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre.

Den forunderlige gleden har sin bakgrunn i at Herrens ansikt lyser over livet mitt og gir meg fred. Ikke slik at jeg ikke kjenner på uro innimellom. Nei, Mr. Parkinson har med seg mye uro, ikke minst kroppslig uro, men midt i uroen kan jeg oppleve fred. Guds fred. 

Guds lys er forunderlig. Det skinner i mørket. Lyset fra den tomme graven, påskelyset, er det mest forunderlige av alt.

Mens vi venter på det salige håp

For meg starter det nye året med Laudes, eller morgenbønnen. I en av lesningene Nyttårsdagen heter det:

'... mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet...' (Tit 2,13)

De første kristne levde i troen og håpet om Jesu snarlige gjenkomst. Det preget måten de levde deres liv på. De valgene de foretok, måten de disponerte dagen og tiden de hadde fått i gave av Gud.

I den tidlige kirken ba de med inderlighet: 'Maran ata', (1.Kor 16,22) som kan oversettes: 'Kom, Herre!' Vi finner det samme helt mot avslutningen av Åpenbaringen: 'Amen, ja kom, Herre Jesus!' (Åp 22,20) Må vi be samstemmig med hele Kirken i 2012, denne inderlige bønnen, om Herrens gjenkomst. Måtte vi preges av den samme lengsel etter Jesu gjenkomst, som de gjorde, og måtte det også få følge for våre liv i praktisk hverdagsliv.

Mot avslutningen av Laudes ber vi:

'Herre Gud, himmelske Fader,
Du som har satt Din enbårne Sønn
til Frelser for menneskeslekten
og gitt Ham navnet Jesus,
gi i nåde enhver som ærer Hans
hellige navn på jorden,
å få glede seg ved synet av Ham
i himmelens herlighet.
Ved denne Din Sønn,
Jesus Kristus, vår Herre! Amen!'

Tiden er moden for tidebønn, del 4

I de sammenhenger hvor man følger Benedikts regel for tidebønnene, finnes det to bønnetider, som ikke er så aktuelle for de som er i arbeid. Det er den tiden som kalles Prim og Ters.

Prim kommer etter Laudes, og bes rett før man starter dagens arbeid. Ved Laudes er det oppstandelsen som settes i forgrunnen, ved Prim ber man for det arbeid som en skal begynne på.

Ters er formiddagens høydepunkt. Den bes gjerne ved 09.00-tiden, og er den bønnetid som i Bibelen kalles den tredje time. Den tredje time er den tid da Den Hellige Ånd utøses over disiplene på pinsefestens dag i Jerusalem. Apostelen Peter nevner denne timen i sin pinsepreken: "Disse mennene er jo ikke fulle, slik dere tror. Det er jo bare den tredje time på dagen."

Når denne timen trer inn så har man så vidt begynt dagens arbeid. Man stanser opp for å erkjenne at i alt hva vi gjør, så har vi behov for Guds hjelp om det skal lykkes og man ber om Åndens hjelp.

Klokken 12 er vi kommet til Sekst - den time da Pilatus i følge Johannes uttalte dødsdommen over Jesus. Ifølge Matteus og Lukas falt det mørke over hele landet fra den sjette time.

Den sjette time henspiller ifølge den opprinnelige symbolikk på dagens hete og de anfektelser som skyldes varmen og at vi er trette. De gamle talte om middagsdemonen. Når vi blir trette kan vi bli ofre for denne demonens fristelser. Ved den sjette time har vi behov for å avkjøles i bønnen, for at vårt hjerte skal falle til ro under dagens jag og for at vi skal komme i harmoni med vårt innerste jeg.

Mange av de som ber tidebønner i dag ber Laudes og Sekst - eller middagsbønnen, og avslutter med kveldsbønn eller Completorium. Vi kommer til disse bønnene senere i denne serien. Følger du noen av de tidebønnsbøkene som finnes på norsk er det lagt til rette for bønner til Laudes og Sekst ved siden av kveldsbønn og Completorium.

(fortsettes)

Tiden er moden for tidebønn, del 2

Laudes er morgenens lovprisning. I Salme 5,4 heter det: "Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter."

Praksisen med å våkne med Gud i bønn og lovprisning er altså noe som jødene praktiserte, og som Jesus fulgte. Vi leser om Jesu bønnerytme: "Tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, stod han opp og gikk ut. Han drog bort til et øde sted og bad der." (Mark 1,35). Når morgenen grydde av dag minnes de første kristne oppstandelsens lys, som stråler frem fra gravens mørke.

I morgenbønnen åpner vi vårt hjerte for å lovprise Gud. I Salme 92,2-3 heter det:

"Det er godt å prise Herren og lovsynge ditt navn, du Høyeste, å kunngjøre din miskunnhet om morgenen og din trofasthet om nettene."

Bønnene som bes og hymnene som synges til Laudes lovpriser den gryende dagens mysterium. Ingen av oss - bare Gud - vet hva dagen vil bringe. Men vi starter den med å lovprise og tilbe Ham. Det kjennes meningsfullt og rett. En riktig start på dagen, gir oss en innfallsvinkel på det som møter oss på en annen måte enn at vi haster av gårde og ikke rekker å be før vi innleder dagens arbeid. Hva er vel mer naturlig enn å begynne dagen med Gud. Jeg begynner den med å tegne korsets tegn fra min panne, og over mitt bryst, før jeg ber morgenens bønner. Da bekjenner jeg for makter og myndigheter at jeg hører Kristus til, og jeg minner meg selv om at Jesu Kristi kors er grunnlaget for min frelse og min redning for tid og evighet.

(fortsettes)