Nå har jeg ikke tenkt å flykte fra Gud, eller rømme unna omstendighetene. Selv om jeg noen ganger kjenner at det kunne ha vært godt. Omstendighetene innhenter deg likevel, og Gud, ja, Han er jo der. Noen ganger skjult. Slik oppleves Han. I hvert fall de dagene da man virkelig skulle ønske at Han var spesielt nær, og fortvilelsen er stor. Jeg tror jeg ikke er alene om å kjenne på akkurat det.
Men tryggheten min handler om at Han alltid er der - også når Han er bak skyen.
Og jeg tror det er denne opplevelsen David har når han skriver, som han gjør: "Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn." (v.7)
Dette er oversatt slik i oversettelsen av 2011: "Hvor skal jeg gå fra din pust..."
Fantastisk! Så nær Gud er.
Vi møter Hans åndepust allerede i skapelsen: "Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene." (1.Mos 1,2)
I dette øde og tomme rom fantes Guds åndepust. Det gir meg stor trøst. At selv i mørket, ikke bare det gode mørket, men også der man kjenner tomheten, ensomheten, finnes Guds åndepust.
Men det som virkelig hjelper meg disse dagene er det jeg leser om i 1.Mosebok 2:
"Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, OG BLÅSTE LIVETS ÅNDE I HANS NESE, OG MENNESKET BLE EN LEVENDE SJEL." (v.7)
Jeg ser det for meg: Gud som bøyer seg ned og gir mennesket et kyss!
Det er jo det ømmeste kjærtegn som finnes. Vi kysser et barn velkommen til verden, og det siste vi gjør er å kysse noens kinn før de dør. Ømhet.
Guds åndepust er Hans ømhet. Denne ømheten blåser livets ånde inn i oss og mennesket blir levende.
Det er denne ømheten og várheten jeg trenger i mine hverdager for tiden, derfor er min bønn: "Elsk meg med ømhet".
Jeg forstår så godt Bruden i Høysangen som sier det slik: "Å, ville han bare kysse meg med kyss fra sin munn! For din kjærlighet er bedre enn vin." (Høy 1,1)
Nei, jeg vil slett ikke "gå fra din pust". Aldri i livet. Tvert om, jeg vil du skal kysse meg med ømhet og blåse nytt liv i meg.
