Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 2

For kunstmaleren Sergeij Sacharov ble livet snudd på hodet den dagen Gud viste seg for ham, som 'Jeg er'. Selv hadde han gitt opp Gud, men Gud hadde på ingen måte overgitt Sergeij.  En overveldende opplevelse, som fikk sin rette betydning fra en tekst i Bibelen:. 'Jeg er den jeg er.' (2.Mos 3,14), endret hans livskurs.  Og Gud, får for Sergeij et ansikt i Sønnen, i Jesus.

Sergeij Sacharov skulle bli munken Sofrony. Det er hans historie vi skal følge et lite veistykke, med noen innsmett fra mitt personlige møte med hans tekster.

'Uten Ham (Jesus), kjenner jeg verken Gud eller mennesker,' skriver fader Sofrony, som i Guds Sønns inkarnasjon så Guds evige hensikt med mennesket: frelsen som guddommeliggjørelse. 'Mennesket er mer enn et mikrokosmos, hun er et mikrotheos,' skrev fader Sofrony. Et sted hvor Gud har sin bolig.

For fader Sofrony er hellighet ikke en etisk, men en ontologisk kategori. Dette forklarer han slik: 'Et menneske er hellig, ikke fordi hun har oppnådd et høyt nivå på det menneskelige, moralske området, eller et liv i aske eller til og med i bønn (også fariseerne fastet og leste lange bønner), men fordi hun er bærer av Den Hellige Ånd, inne i seg.'

Denne Guds åpenbarelse av seg selv ble for fader Sofrony ikke bare en uendelig glede, men også en kilde til det han beskriver som en 'en smerte som skulle bli et livsmotto for hele hans liv i Gud.' For da Gud åpenbarte seg for ham som Han er, lot han Sergeij se seg selv som den han var, i sitt innerste. Han fikk gjennom Den Hellige Ånd se sitt eget hjerte, se sin synd og sitt indre mørke. Synd, ikke som en overtredelse av en etisk norm, men som uvitenhet om den sanne Gud. som vegring mot å ta imot Fars kjærlighet. Dette førte til at Segeij opplevde det han kaller 'angerens helvete'. Ja, han kaller det 'en gave fra himmelen, større enn gaven til å se engler'.

Han som skulle bli fader Sofrony, kom inn i et mørke. Som apostelen Peter gråt han fortvilelsens bitre tårer. Men inne i ham skaptes et nytt liv, inne i ham spirte det han kaller 'et annet blikk, en annen hørsel, kraften til et nytt liv.'

Sergeij skulle få oppleve at det finnes et Lys som fortrenger alt mørke.

På påskeaften 1924, rett etter nattverden, besøker Gud ham og lar ham få skue Det uskapte lyset fra sitt rike. Han beskriver det slik:

'Det var om et pust av Guds evighet hadde berørt min sjel. Det var som et teppe av fred og kjærlighet ble værende igjen hos meg i tre dager. Det fordrev mørket som omga meg. Jeg vendte tilbake til livet, og i meg og med meg var hele verden gjenoppstått. Den eneste virkelige ufriheten er syndens slaveri. Den eneste virkelige friheten er oppstandelsen i Gud.'

fortsettes

Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 1

'Herren er uendelig gavmild, men Han gir seg selv til oss i den grad som vi, i vår frihet, er klar til å ta imot Ham.'

Disse radikale ordene tilhører fader Sofrony (bildet). Jeg har tenkt mye på de ordene den siste tiden. De ligner på noe A.W Tozer sa ved en anledning: 'Du kan ha så mye av Gud som du til enhver tid ønsker deg.'

Det som styrer dette er lengselen eller tørsten etter Gud. En slik lengsel er ikke menneskeskapt, men vi kan be Gud skape den i oss. En av Korahs barns sangere uttrykker det slik: 'Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme å tre fram for Guds åsyn.' (Salme 42,2-3)

En som bar på en slik djup lengsel og kjente på en slik tørst etter Gud helt fra tidlig barndom av var Sergeij Sacharov (1896-1993), som vi ser her på bildet, bedre kjent som fader Sofrony. Han er uten tvil en av vår egen tids mest fremstående åndelige skikkelser. Jeg har aldri møtt ham, likevel føler jeg meg så nært knyttet til ham, av ulike årsaker. Blant annet fordi han fikk leve med kronisk sykdom livet ut.

Han ble født i Russland i 1896. Allerede som riktig ung kjempet han med de store livsspørsmålene. Han stiftet bekjentskap med disse spørsålene gjennom den store russiske litteraturen, men også gjennom den tiden han levde i. Bakteppet for hans liv var den 1.verdenskrig, Oktoberrevolusjonen og den påfølgende borgerkrigen i sitt eget hjemland.

Mens verden utenfor ble rystet i sine grunnvoller, gjennomgikk Sergeij Sacharov en virkelig indre omveltning. Han ble påminnet sin egen dødeighet, og sank ned i djup fortvilelse og et avgrunnsdjupt mørke. Som 17 åring har en merkelig opplevelse, som resulterer i to tilsynelatende motsigende erfaringer: en sterk fornemmelse av tilværelsens forgjegelighet, og for det uendelge Vesenets virkelighet, som han uttrykker det. En morgen får han den tanken at det Absolutte ikke kan være personlig. At evigheten bare er en sentimental tanke, et psykisk fenomen som bare er verd vår forakt.'

Dette fører til at han forlater den Gud som han har trodd på siden barndommen. Men Gud hadde ikke forlatt Sergeij. Han tar sin tilflukt i Østens meditasjon, og var ivrig etter å befri sine tanker fra alle relative former. Samtidig hengir han seg til ain stpre lidenskap: malingen. Han studerer ved Den statlige kunstskolen i Moskva. Men urolighetene i forbindelse med bolsjevikrevolusjonen i hjemlandet hindret ham i hans arbeid, så han bestemmer seg for å emigrere. Etter å ha vært i Italia og Tyskland, kommer han til Paris i 1922.

Hans kunst vekker oppsikt. Ganske snart får han anledning til å stille ut sine malerier i datidens berømte kunstgalleri: le Salon d'Automne og de Salon des Tuileries. Samtidig som dette skjer, hvor han på mange måter oppnår stor berømmelse bærer han på en djup utilfredshet.

Så en dag vender han seg til den han har forlatt.

fortsettes