Guds gode planer for våre liv

Jeg er både glad og takknemlig for at jeg ikke er et offer for tilfeldigheter. Det gir trygghet når livet butter imot. Gud har planer, gode planer, for våre liv. De er fra evighet av.

Når May Sissel og jeg forlovet oss 19.desember 1981 valgte vi oss et ord fra Bibelen som skulle være "vårt" ord for vårt kommende ekteskap og som skulle vare livet ut - som en ledestjerne, om du vil. Det ble ordene fra Salme 38,8:

"Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd."

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har lest det ordet, og holdt fast ved det, i medgang og motgang. Det har vært vår livsforsikring. Ikke alt er blitt slik vi drømte om, håpet på eller lengtet etter, men i alt har Herren vært med og underveis vist oss veien vi var kalt til  gå. Vi har tråkket feil, vi har syndet, vi har rotet oss bort, men ved Guds nåde har vi kommet oss inn på veien igjen.

Vi har gjort oss avhengige av Ham. Veien har ikke alltid vært så tydelig. Den har av og til vært innhyllet i tåke. Mange ganger har vi vært usikre på neste steg. Men vi søkt Herren om Hans råd, og Han har vist seg trofast mot sitt løfte, når Han sa at Han vil "lære deg den veien du skal gå." Det er ikke tomme ord. Ikke alltid har vi forstått hva Gud ville. Først mange år i etterpå forstod vi det.

Og slik vil det fortsatt være. Veien blir til mens vi går. Vi aner ikke hva som er rundt neste sving. Hvis jeg hadde visst for 20 år siden at jeg skulle få Parkinsons tror jeg ikke at jeg hadde klart å holde ut. Men jeg tror hemmeligheten består i at vi overlater våre liv i Herrens hender, og ber Ham om å gi oss råd.

At Herren har gitt oss det løfte at Han vil "la mitt øye hvile på deg", gir meg stor trøst. Når jeg leser dette løftet tenker jeg på den aronittiske velsignelsen: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred." (4.Mos 6,24-26). Finnes det noe vakrere?

Og der skal det være en vei. Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som HERREN har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte. (Jes 35,8-10)

I 34 år har Han vist seg trofast mot oss

En Facebook-venn minnet meg om Salme 32,8 i dag. For May Sissel og meg er det et helt spesielt ord. Når vi forlovet oss, 19. desember 1981, fikk vi gullsmeden til å gravere inn henvisning i våre ringer. Vi valgte nemlig dette ordet som vårt 'livsord':

'Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd ved mitt øye'.

I dag fikk jeg bare lyst til å vitne om at det ordet er sant. I 34 år har Herren vist seg trofast mot sitt løfte. Aldri har Han sviktet, selv ikke en eneste dag. Det har ikke alltid vært like lett å se denne veien. Noen ganger har vi sett den gjennom tårer og kun 'ant' at den var der, men Herren har også sagt i sitt ord om det Han selv kaller 'den hellige veien':

'Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill'.

Steg for steg har vi gått den, og vi er ennå ikke i mål, men vi er sikre på en ting: 'Han som begynte den gode gjerningen, Han skal fullføre den'.

Og råd gir Han underveis.

Vi har ikke alltid vært gode til å lytte, og vi har ikke alltid fulgt de rådene vi har fått. Så har vi vendt om, og kommet inn på veien igjen, ved å be om syndernes forlatelse og søkt Hans råd og veiledning på nytt. Når vi har sviktet, har Han likevel vist seg trofast. Han har aldri sviktet, og kommer aldri til å svikte sine. Han har vært trofast i gode og onde dager, i smil og tårer, sykdom og styrke, latter og bekymring.

Vi vil ære Gud for dette!