Mitt sommerønske

Dette bildet gir uttrykk for mitt sommerønske! Tenk å få vandre side om side med Jesus, få være Hans venn! Lytte til Hans drømmer, Hans lengsler. Hans smerte.

Dette er også en side av bønnen. Den lyttende. Hvor jeg er den lyttende parten. Han den som deler liv med meg. Et liv i fortrolighet.

Apostelen Paulus avlegger følgende sterke vitnesbyrd til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus ..." (Fil 1,21)

Jeg smaker på de ordene denne sommeren. Det er radikale ord. Jeg ber om at jeg må kunne si det samme, med tyngde, med hele meg. Et slikt vitnesbyrd tror jeg ikke kan avlegges før man har ervervet en viss modenhet. Jovisst, det kan sies som et følelsesutbrudd, men det stikker ikke nødvendigvis særlig djupt.

Men gradvis kan en slik erkjennelse som dette modnes fram. At Kristus mer og mer blir ens liv. Skal det bli en realitet, må en gradvis slippe tak og la meg bli elsket.

Jeg drømmer om sommerdager vandrende langs en sjø eller et hav. Kjenne føttene synke ned i våt sand som setter fotspor etter seg, med Jesus vandrende ved siden av meg. Side om side. Som to gamle venner. Som deler liv - levd liv. Det ekte. Ikke en innbilning.

Mitt bønnested i skogen

Dette er et av mine bønnesteder. Om jeg er sånn noenlunde bra forsøker jeg å ta meg hit en gang om dagen. Jeg bruker gå-staver, slik at jeg har noe å støtte meg på. Det blir mange, mange pauser underveis. Jeg går sakte.  Svært sakte. Både fordi jeg verken har pust eller styrke til å gå fort, men også fordi jeg bruker selve vandringen med stavene til bønn og gående meditasjon.

Det er ikke et mål å komme hit fort. Selve vandringen hit er et mål i seg selv. Skritt for skritt. Da hender det jeg ber 'vandrerbønnen' av Martin Lönnebo, i takt med skrittene mine: "Alle mine ord og tanker Jesus, la dem glede deg." Eller jeg ber Jesusbønnen: "Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder." Eller: "Kyrie eleison" på inn- og utpust. Eller jeg er bare stille og lytter til Guds stemme.

Jeg går ikke langt. Det har jeg ikke krefter til. Den gamle skogsarbeiderkoia ligger inne på et frilfuftsmuseum i byen vår. Et fantastisk sted. Her er det så vakkert - og så stille. Og det er aldeles helt gratis å komme inn. En stor honnør til Gjøvik kommune som har åpnet opp stedet for allmennheten.

Når jeg er kommet frem setter jeg meg inntil veggen og hviler. Lenge. Lytter til fuglesangen. Og lytter for å høre Guds stemme.

Så tar jeg meg tid til å be. Fritt fra hjertet.  For meg selv og for andre jeg blir minnet om å be for. Og jeg ber skrevne bønner.

Jeg har nemlig samlet på bønner gjennom flere år. De har jeg skrevet ned i en liten gul bok. Den har jeg med meg i sekken min hele tiden. Der finner jeg bønner for ulike anledninger. Jeg har bedt dem i så mange år nå at selv om de er skrevet av andre, så er de blitt mine. Jeg hviler i de slitesterke ordene.

Når bønnestunden er over leser jeg gjerne litt. I ryggsekken jeg alltid har med meg er det gjerne en bok, ganske ofte en oppbyggelsesbok, gjerne en som er riktig gammel. Når jeg er her på bønnestedet mitt leser jeg ikke for å bli underholdt, men for å bli oppbygget. Da følger gjerne Isak Syreren fra 600-tallet med meg. Den lille boken med sitater fra Isak har fulgt med meg i flere år. Hos ham finner jeg så mye godt - og oppbyggelig - og utfordrende. Noe å strekke seg etter.

Turen tilbake til bilen er alltid en gående meditasjon. Jeg skal skrive litt mer om det senere, hvordan det fungerer.