Livet er ikke det verste man har

Dette er takksigelsens uke for meg! Tirsdag var det 10 år siden jeg overlevde mitt første hjerteinfarkt. Jeg husker godt dagen. Hvor skremmende det var. Ligge i en sykebil med hylende sirener og blålys på vei til Feiring og hjerteklikken der. Det siste jeg husker før legen gjorde inngrepet var at jeg grep  om gripekorset mitt og ba: 'Far, i dine hender overgir jeg min ånd." Ordene fra Salme 31,6 er blitt min 'livsbønn'. Her er jeg 10 år etter, og opplever våren på nytt! Er det ikke stort! 'Livet er ikke det verste man har...', for å si det med Benny Anderson.

Riktignok har det vært noen motbakker på veien de siste 10 årene, men jeg overlevd en stor bypass-operasjon og et nytt hjerteinfarkt, det siste på selveste fødselsdagen min, 30.september i fjor. Jeg har mye å være takknemlig for. 

De siste 14 dagene har vært veldig utfordrende. To uker med intens høyfrekvent øresus i høyre øre. Nesten ikke til å leve med. Så oppdaget jeg noe som første til at øresusen ble betraktelig lavere. Jeg kuttet ut noen blodfortynnende tabletter som har den slemme bivirkningen at den øker opplevelsen  av øresus. Nå går jeg bare på en type blodfortynnende, og har noe bedre dager med hensyn til støyen i venstre øre. 

Men smertene på grunn av Parkinson er sterke. De har jeg ikke fått redusert. Men jeg har klart å gå 150 meter med rullator ute i solskinnet to dager på rad, og jeg har sett min første gule Hestehov! Og jeg har hørt fuglene synge. Det er stort.

Og så har jeg hørt Arja Saijonmaa synge: 'Jag vill tacka livet, som haar gitt mig så mycket...'

Engler i dødsskyggens dal

I går kom jeg hjem fra Ullevaal sykehus etter hjerteinfarktet på 63 årsdagen min. Først med ambullanse til Gjøvik sykehus. Etter en strevsom hjemreise på en time og førtifem minutter, måtte jeg vente nærmere fem timer før vakthavende lege hadde mulighet til å se meg og sjekke meg ut av sykehuset. Nå er jeg endelig hjemme. Sliten og svimmel. Å ligge på en båre i en sykebil er litt av en prøvelse for en stiv kropp preget som den er av smerter pga Parkinsons. 

Dette har vært litt av en reise, fysisk, psykisk og åndelig. Inderlig takk for forbønn. Bønnene deres har holdt meg i live. Jeg har mange spørsmål om hvorfor dette skjedde, men få svar. Men jeg har opplevd et forunderlig Guds nærvær. Herren møtte meg i min uro og i min angst etter at hjerteinfarktet rammet. Det var forunderlig å se hvordan Herren sendte noen av sine engler i min vei, både bokstavelig og i overført betydning. En av de som tok imot meg på operasjonsstuen var for eksempel en kristen, som hadde pensjonert seg, men som hadde tatt på seg en vakt akkurat den dagen. Uten at jeg hadde bedt om det ble jeg flyttet fra ert bråkete firemannsrom, til enerom og kunne få de roen og den hvilen jeg så sårt trengte. Den irakiske legen som foretok en angiografi på meg var svært hyggelig og rolig, og kunne fortelle meg at alle årer var åpne, også de tre soj ble skiftet ut i forbindelse med byepassoperasjonen for et og et halvt år siden. Sannsynligvis har en blodpropp passert og løst seg opp. Det ser jeg Guds finger i.

Nå skal jeg hvile. Så deilig å komme tilbake til sin egen seng, til huset vårt, til familien vår og vennene våre. Jeg lever! Det er nåde det1

For meg var det sterkt symbolsk å komme hjem på søndag - oppstandelsesdagen.

Bildet er også en sterk påminnelse om at Gud sender sine engler også i dødsskyggens dal.